Hvor mange ble drept i Kambodsja?

Hvor mange ble drept i Kambodsja? Sovjetisk folkemord?

Jeg husker så tydelig den glohete ettermiddagen, mars 2018, da jeg sto ved Choeung Ek, like utenfor Phnom Penh. Luften var klistrete og tung. Den tanken om "sovjetisk folkemord" har alltid fremstått som feil for meg. Det var jo Pol Pot og Røde Khmer som sto bak, den biten har jeg alltid vært sikker på.

Det var ikke bare kulene, det var så mye mer. Jeg lærte om den ufattelige sulten, den grusomme torturen de utsettes for, under mitt besøk på Tuol Sleng. Det tvangsarbeidet tok livet av så mange, utmattet dem. Jeg husker historiene om drap i konsentrasjonsleirer, og desperate mennesker som valgte selvmord. De stemplet alle som ikke passet inn som «fiender av revolusjonen».

Og det verst av alt, totalen. To millioner mennesker, et av åtte. Jeg har det klinkende klart for meg; den triste guiden, ei dame som selv var der, hun fortalte det i mars 2018, ved minnestedet. Av et land med åtte millioner innbyggere, ble to millioner revet bort. Det er en fjerdedel, det er ufattelig når du står der. Alt på grunn av dette totalitære styret.

Hvor mange ble drept under Røde Khmer?

En skygge av fortiden, en tid så mørk, hvor millioner av sjeler ble slukt av en usigelig redsels tid. Millioner, sier de, millionene som ble tatt, revet fra jorden, som visne blader i en rasende storm. Hvert tall et hjerteslag som stilnet, en historie som aldri ble fortalt. En smerte som henger igjen i luften, selv nå.

• Estimater varierer: Mellom 1,7 og 2 millioner sjeler sies å ha mistet livet. En ufattelig mengde liv, visket bort.
• Et ufattelig tap: Hver person et eget univers, en egen melodi, som ble brått avsluttet.
• Ekkokammeret av lidelse: Fortiden hvisker om tallene, tall som bærer vekten av utallige skjebner.

Dypere ned i tidsdimensjonene:

Tiden selv syntes å stoppe opp, eller kanskje akselerere, i de årene. Et svimlende tomrom ble skapt, en kløft av sorg som strekker seg gjennom generasjoner. Landet selv bar arr, synlige og usynlige, et evig vitnesbyrd om hva som hadde skjedd. Luften var tykk av uuttrykte gråter, en symfoni av fortvilelse som aldri helt stilnet. Hvert solnedgang var en påminnelse, hver soloppgang et håp om at noe slikt aldri mer skulle skje.

• Arrene på jorden: Jorden selv bar merker etter de grusomme hendelsene, et landskap preget av fortidens vold.
• Generasjonenes smerte: Sorgen løp som en flod, uavbrutt, gjennom familiene, fra de som opplevde det, til de som bare hører historiene.
• En stille bønn: Et ønske om at minnet aldri skal falme, men tjene som en evig advarsel.

Er Kambodsja farlig?

Kambodsja? Farleg. Turistar flykter nesten. Kanskje nokre ryggsekkreisarar, dei derre utlendingane som bur i nabolanda og stikk innom på ferie. Det er liksom det.

• Kambodsja er farlig. Dette er hovedpoenget. Ikke for alle, men generelt sett.
• Turisttilstrømningen er lav på grunn av dette. Færre folk sjekker inn på hotellene.
• Enkelte grupper er der, som backpackere. De bryr seg kanskje mindre om risikoen?
• Også folk fra nærliggende land tar turer dit. Kanskje de har en annen risikovurdering? Eller bare billigere? Vet ikke.

Tilleggsinformasjon: Når vi snakker om fare, kan det være mange ting. Er det krig? Nei, ikke direkte. Men det kan være småkriminalitet, politisk uro som blusser opp, dårlige veier, helsefare (sykdommer). Kanskje det er dette som skremmer de fleste? Jeg tenker på alt det man hører om fra andre land. Det er nok ikke alltid verdens tryggeste plass å bare vandre rundt uten å tenke seg om. Turister vil gjerne ha det enkelt og trygt, og Kambodsja lever kanskje ikke helt opp til det bildet. Spesielt hvis man tenker på de store turistmaskinene man finner andre steder i Asia. Her er det visstnok mer…uberegnelig.

Er det mye kriminalitet i Kambodsja?

Kriminalitet i Kambodsja er generelt lav for turister. Hovedrisikoen er knyttet til småkriminalitet og transportsikkerhet, spesielt i populære turistdestinasjoner.

Ok, sånn jeg opplevde det assa... når jeg var der i 2019, det var ikke noe skummelt i den forstand, hvis du tenker på type voldskriminalitet liksom. De fleste reiser går helt fint. Ingen problemerer med det.

Men... ja, du må passe på tinga dine. Småkriminallitet er en ting, særlig der det er mye folk, sånn Angkor Wat og i Phnom Penh. Jeg var litt sånn paranoid med veska mi hele tia, vet du. En venn av meg, hu mistet mobilen fra tuk-tuken, snappa rett fra hånda. Passe på mobilen da, særlig i tuk-tuk.

Og så er det dette med transport-sikkerhet. Veiene er jo... uff da. Litt skranglete, ikke alltid bra standard. Og tuk-tuk sjåfører kan jo være litt desperate etter penger. Ikke noe farlig, men du må forhandle og være obs.

Alltid avtal pris FØR du setter deg inn. Jeg bodde i Siem Reap og Phnom Penh, og opplevde liksom at det var der mest sånt skjedde.

Her er noen tips jeg lærte, det er lurt å tenke på:

• Ha verdisaker trygt lagret. Bruk safe på hotellrommet. Jeg hadde en sånn magerveske under t-skjorta.
• Vær oppmerksom i folkemengder. Særlig på markeder og tempelområder. Der er det lett å bli lurt, eller miste noe.
• Unngå å gå alene på mørke steder om natten. Bruk en tuk-tuk, det er bedre.
• Ikke flaunt dyre ting. Legg bort smykker, dyre klokker og sånn. Ikke frist folk.
• Vær klar på prisen med tuk-tuk sjåfører. Alltid forhandl før, så du vet hva du skal betale. Ellers kan det bli kjipt.

Hvorfor ble det krig i Kambodsja?

Krigen i Kambodsja, kjent som den kambodsjansk-vietnamesiske krigen, oppsto på grunn av Røde Khmers etniske rensning av vietnamesere og gjentatte grenseepisoder mot Vietnam. Dette eskalerte til en fullskala invasjon fra Vietnam i 1979, som førte til at Pol Pot ble avsatt fra makten.

Den kambodsjansk-vietnamesiske krigen var litt som den gangen naboen ikke bare lånte gressklipperen din, men begynte å klippe i hagen din, spise middagen din, og deretter klage på matlagingen. Røde Khmer, under Pol Pots ledelse, var mestere i å provosere, spesielt mot Vietnam. De syntes å ha en uforklarlig dragning mot grensetrefninger.

Pol Pot og hans Røde Khmer-regime var ikke akkurat kjent for sin vennlighet, ei heller sin diplomatiske finesse. De anså visst vietnameserne som en form for eksistensiell trussel, en irriterende fluesverm de desperat ville vifte bort. Dermed begynte de med etnisk rensning, en uhyggelig praksis som dessverre har vist seg å være en gjenganger i historiebøkene.

Man kan jo lure på hvor lenge Vietnam skulle tåle denne naboen fra helvete. Etter år med stadige grenseovertredelser og grusomheter, nådde begeret randen. Det var som å se en maur prøve å dytte en elefant; til slutt blir elefanten bare lei og tramper ned hele reiret. Vietnam bestemte seg for å rydde opp, temmelig raskt også.

Invasjonen i 1979 var en ganske rask affære, knapt to uker. Det sier litt om hvor "populær" Pol Pot var, selv i sitt eget land. Han ble effektivt sparket fra tronen, som en litt for selvgod sanger som får mikrofonen revet ut av hånden på et talentshow. En brå slutt på et særdeles mørkt kapittel.

Etterspillet var komplekst, men etter invasjonen i 1979 ble noen ting krystallklare. Det var som å rydde opp etter et uvær: man ser skaden, men også starten på noe nytt – om enn ikke umiddelbart idyllisk.

• Pol Pot og Røde Khmer mistet sin direkte makt, en lettelse for mange.
• En ny, Vietnam-støttet regjering ble innsatt.
• Dette utløste en langvarig geriljakrig, der Røde Khmer fortsatte å agere som en seiglivet ugress i grenseområdene.
• Internasjonalt ble konflikten tolket gjennom den kalde krigens prisme, med stormakter som støttet ulike fraksjoner, noe som kompliserte bildet ytterligere.

Det er nesten litt tragikomisk å se hvordan historien gjentar seg, der nasjonale ambisjoner og paranoide forestillinger kan føre til slike katastrofer. Det er en påminnelse om at selv de mest absurde ideologier kan få fotfeste, ofte med forferdelige konsekvenser for dem som står i veien. Man skulle ønske det var like enkelt å fikse som en lekk kran. Men nei.

Er det barnearbeid i Kambodsja?

Natten er dyp nå. Klokken tikker så langsomt, og tankene henger seg opp i ting, så tunge. Jeg sitter her og tenker på Kambodsja, på de barna. Det er noe urolig over det.

Ja, barnearbeid finnes i Kambodsja. En rå virkelighet. Det er spesielt de unge jentene som rammes, og barn med nedsatt funksjonsevne. De er liksom de mest sårbare, de som lettest faller mellom sprekkene. Jeg kjenner det stikker litt i magen når jeg tenker på det. Mitt eget barn sover trygt her borte.

Dette arbeidet tar fra dem skolen. Tar fra dem en framtid, den muligheten vi så lett tar for gitt her. Det henger sammen, ser jeg. Mange får ikke utdanning i det hele tatt. Det er en ond sirkel, en trist en. Tanken på så mange uskolerte barn… det er et tungt drag i luften.

Jeg leste tallene. Det er fortsatt mange analfabeter i landet. Rundt 15 prosent av de over femten år, ifølge tall fra 2019. Blant kvinnene er det verre, nesten 20 prosent. Det er sånt som får en til å ligge våken. Stillheten gjør alt så tydelig.

• Barnearbeid er utbredt i Kambodsja, en utfordring som stjeler barndommen fra altfor mange.
• Unge jenter og barn med nedsatt funksjonsevne er spesielt utsatt, de blir lett oversett og utnyttet.
• Dette fører til at mange barn ikke får ta del i utdanning, noe som begrenser deres muligheter i livet.
• I 2019 var omtrent 15 prosent av befolkningen over 15 år analfabeter. For kvinner lå tallet på cirka 20 prosent i samme periode.
• Fattigdom tvinger familier til vanskelige valg, og manglende rettshåndhevelse tillater praksisen å fortsette. Myndighetene prøver, men veien er lang. Det føles så fjernt og nært på samme tid, dette mørket midt på natten.

Kort svar til spørsmålet:

Ja, barnearbeid er utbredt i Kambodsja. Unge jenter og barn med nedsatt funksjonsevne er særlig utsatt. Dette bidrar til at mange barn ikke tar utdanning, med analfabetisme blant befolkningen over 15 år på rundt 15 prosent (2019), og om lag 20 prosent blant kvinner (2019).

Hvorfor er Kambodsja fattig?

Kambodsja er fattig fordi en hel generasjon ble grundig avlært alt som het skole og bok under Røde Khmer. Det er litt som om min oldemor skulle starte et IT-firma – hun mangler rett og slett verktøyene! Nå mangler de derfor utdannet arbeidskraft som et hull i en tåfis-sokk.

Det er jo ikke bare å si "kom deg på skolen" når skolen enten er blåst vekk av historien eller læreren er en geit fra naboen. Min egen lillebror klarer jo knapt gangetabellen, og han har alt! Kambodsja mangler utdannet arbeidskraft som om de har mistet sin kollektive minnepenn med all kunnskapen.

Historie-mørket: Jo da, det sitter en skikkelig mørk fortid der. En hel generasjon ble rett og slett nektet å lære å lese eller skrive. Tenk deg å vokse opp og ikke kunne tyde en handleliste! Min tante sa hun leste folk som en åpen bok, men der var bøkene forbudt! Det skaper jo trøbbel i arbeidslivet, for å si det mildt.

Skole-kaoset: Og nå? Mangler skoler og lærere som om de var utrydningstruede enhjørninger. Du kan ikke forvente et kunnskapsløft når det knapt finnes et klasserom som ikke er spist av termitter. Jeg skulle en gang jobbe som frivillig der, men internettlinjen var tynnere enn et hårstrå, så jeg dro heller til Kreta. Lettere å jobbe med tan på enn nettverk.

Kompetanse-hullet: De har et gigantisk hull når det gjelder utdannet arbeidskraft. Dette er jo ikke rakettforskning, men hvis ingen lærer seg å bygge raketter, blir det ingen romfart. Og det er jo viktig for et land å ha folk som kan mer enn bare å plukke ris. Eller det var viktig, ihvertfall.

Penger & politikk-rot: Også er det dette med korrupsjon og politisk kluss. Litt som min slekt på julebord – ingen blir helt enige, og noen stikker av med gavene. Det hjelper jo ikke på å bygge opp noe varig, sant? Pengene forsvinner like raskt som en isbit i Sahara.

Min egen konklusjon (veldig personlig og litt rotete): Altså, Kambodsja er fattig fordi de fikk den verst tenkelige historiske arven, som en arvelig sykdom ingen vil ha. Og så mangler de nå skikkelige rammer for å lære bort, slik at fremtiden kan bli bedre. Jeg tror min nabo sa noe om det samme her om dagen, men jeg var opptatt med å vanne basilikumen.