Kan man kaste styreleder?

Hvordan fjerner eller avsetter man en styreleder?

Æsj, altså. Jeg husker det så godt, den høsten for noen år siden. Kanskje det var tidlig oktober 2021, ja, jeg tror det. Vi satt der i møterommet på Youngstorget 4, og stemninga var tykk. Noen måtte jo ut. Problemet var bare... hvordan?

Tankene surret. Kunne vi bare si «takk for deg, adios»? Det føltes så uformelt, men også sååå rettferdig der og da. Man blir liksom litt forvirra, ikke sant, når sånt dukker opp. Hva var egentlig regelen for å kaste ut noen fra styret, spesielt lederen?

Så måtte vi grave. Jeg husker jeg satt oppe sent den kvelden, med kaffekoppen og aksjeloven liggende foran meg. Fy flate for en murstein av juss. Det sto svart på hvitt, du kan fjerne en styreleder, men det må gjøres skikkelig. Ikke bare etter innfallsmetoden, nei.

Og så var det disse vedtektene. Hver bidige setning måtte sjekkes, for de var jo fundamentet vårt. Han hadde jo sittet der med et valgt mandat, en periode som føltes evig. Dette var ikke bare en impuls, det var noe som måtte stemme overens med alt det formelle.

Det var generalforsamlingen som måtte ta ballen, skjønte jeg etter hvert. Eller aksjonærene, da. De som faktisk eier selskapet vårt, et lite AS som het «Lysglimt AS» den gangen. Det var deres rett, og plikt, å bestemme hvem som skulle lede skuta videre.

Det var ikke lett, for å si det mildt. Møtet den 15. november, det var ladet. En følelse av tungt ansvar, men også en viss lettelse over at prosessen i det minste var klar. Man vil jo at ting skal være rettferdig, selv når det er vanskelig.

Hvem kan kaste styret?

Stiftelsestilsynet kan avsette et styremedlem som vesentlig tilsidesetter pliktene sine, er klart uegnet, eller ikke fyller lovens krav. Dette fremgår av stiftelsesloven § 29.

Det er en tung tanke, dette med å fjerne noen fra et styre. Sitter her i natt, tankene kverner rundt det. Hvordan det må føles, ikke bare for den som blir avsatt, men også for de som må ta den avgjørelsen. Et ansvar som hviler der, uten rom for tvil når pliktene svikter.

Jeg har sett lignende. Ikke her, men... den følelsen, når tilliten brister. Den ubehagelige stillheten etterpå. Det er ikke bare papirarbeid, det er menneskeskjebner, ofte med store konsekvenser. For tungt å dvele ved akkurat nå. Bare følelsen sitter igjen.

Og så er det Stiftelsestilsynet. En myndighet som må se objektivt på det hele. De ser de tørre paragrafene, men bak dem ligger alt det andre. De passer på at alt er som det skal, at tilliten ikke blir misbrukt. De er en slags vokter for stiftelsenes hensikt. En viktig, men sikkert ensom jobb.

Tenker på de kravene, de pliktene. Hva er det som gjør at noen blir klart uegnet? Det må være mer enn en liten glipp.

• Vesentlig tilsidesetter pliktene. Det er når man bevisst eller ubevisst lar ting skli helt ut. Tenker på det jeg selv har lest i vedtekter; hvor mye som faktisk ligger i å forvalte en tillit. Det er mye.
• Klart viser seg uegnet. Handler om mer enn kunnskap. Det er integritet og dømmekraft, noe som ses i handlingene over tid. Som en venn av meg sa: Du ser det i lengden.
• Ikke fyller lovens krav. Ofte formelle ting. Alder, bosted, inhabilitet. Min onkel måtte trekke seg fra et styre en gang på grunn av et formalitetskrav, det var så kjedelig for ham. Han hadde jo bare lyst til å hjelpe.