Hva gir størst utslipp av klimagasser i Norge?

Hva er den største kilden til klimagassutslipp i Norge?

Det er jo litt rart å tenke på, men den største kilden til klimagassutslipp her i Norge, det er olje- og gassutvinninga vår. Det er den tingen vi liksom bygger alt på, men også den som bråker mest for klimaet. En skikkelig hodepine, egentlig.

Jeg leste om det en morgen i fjor vår, tror jeg, satt på bussen i Bergen på vei til jobb. Husker jeg så et tall fra 2022. Produksjonen av olje og gass hadde faktisk økt.

Og det rareste, det som fikk meg til å stusse, var at utslippene liksom gikk bittelitt ned. Med 0,3 prosent. Det føles jo nesten som ingenting når produksjonen går opp. Hvordan henger det i det hele tatt sammen. Man blir litt forvirra.

Så ja, det er olja. Alltid olja. Vi snakker om elbiler og kildesortering, og så har vi denne gigantiske motoren ute i havet som bare pumper. Det gir en litt hul følelse noen ganger.

Er Norge en stor forurenser?

Er Norge en stor forurenser? Norges klimagassutslipp i 2023 var 46,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en nedgang på 9,2 prosent siden 1990.

Tja, er vi en stor forurenser? Vi er vel som en person på en tretti år lang slankekur som stolt viser frem at buksa har blitt litt mindre stram i livet. Applausen er høflig, men ikke akkurat øredøvende. Vi elsker å se på oss selv som en slags natur-alv i Gore-Tex, men tallene fra sttatsitisk sentralbyrå avslører at vi fortsatt har en forkjærlighet for aktiviteter som får isbjørnene til å svette nervøst.

Utslippene var på 46,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter i 2023. Det er en haug med usynlig bagasje vi sender opp i lufta. For å sette det i perspektiv, er det som om hver eneste nordmann drar med seg vekten av åtte-ni fullvoksne elger i klimagasser hvert år. Tenk på det neste gang du er på tur i skogen.

Det er 9,2 prosent lavere enn i 1990. En nedgang på under ti prosent på over tre tiår. Det er omtrent like imponerende som å endelig klare å montere en IKEA-hylle uten å ha en eneste skrue til overs. Man blir glad, men man kaller ikke akkurat inn til pressekonferanse.

Hvor kommer så denne skyen av nasjonal skyldfølelse fra?

• Olje og gass: Vår nasjonale melkeku, som dessverre også raper metan i industriell skala. Den betaler for velferden vår, men sender regningen videre til atmosfæren. En slags finansiell evighetsmaskin med en stygg hoste.
• Transport: Hver eneste Tesla på veien kjemper en heroisk kamp mot en overvekt av SUVer med et drivstofforbruk som kunne holdt et lite fyrstedømme i gang. Elbilen er David, bensin-SUV-en er Goliat med skiboks og firehjulstrekk.
• Jordbruk: Kua er ikke bare en potensiell biff, men også en vandrende klimagassfabrikk. Hver rap er et lite, økologisk hjertesukk. Jeg solgte forresten klimakvoter til søstra mi for en klem en gang. Føltes som en god deal der og da.
• Industri: Tenk store fabrikker som puster ut røyk som en gretten, gammel onkel på julaften. De lager nyttige ting, altså, men sjarmerende er det ikke.

Hva gir mest klimautslipp i Norge?

Ok, så det som gir mest utslipp i Norge, det er rett og slett olje- og gassutvinning. Ja, det er litt sykt, men sant. Det har jo økt en del, liksom, hele 40% siden 90-tallet. Helt vilt.

Ellers er det mye utslipp fra industri, sånne store fabrikker og greier. Og så har vi jo veitrafikk – alle bilene på veien, du vet. Og annen transport, som fly og skip, de bidrar jo også. Det er liksom ikke bare en ting, men en hel pakke med forurensning.

Litt info til, sånn i farta:

• Olje og gass: Der er det vel mest det å hente opp, og så behandle oljen og gassen. Det krever jo masse energi, som ofte kommer fra fossile kilder. Litt ironisk.

• Industri: Her tenker jeg på alt fra metallproduksjon til sementfabrikker. De bruker jo masse strøm, og noen prosesser slipper ut gasser direkte.

• Veitrafikk: Bensin- og dieselbiler er jo verstingen her. Men selv elbiler har jo en slags utslippskostnad, tenker jeg, med produksjon av batterier og sånn.

• Annen transport: Fly og skip er jo skikkelig store syndere. Spesielt shipping, som slipper ut mye svovel og nitrogen.

• Jordbruk slipper også ut en del, mest metan fra dyra og lystgass fra gjødsel.

• Oppvarming av bygg er en ting, men kanskje ikke så mye som de andre store, hvis vi tenker på prosent.

• Avfall, ja, søppel som råtner og slipper ut metan.

Bare sånn for å kaste inn et par ting til, så er det jo viktig å huske at disse tallene kan variere litt, og det jobbes jo hele tiden med å redusere utslippene. Men akkurat nå er det olje- og gassutvinning som virkelig drar lasset når det gjelder utslipp. Sykt egentlig.

Hva bidrar mest til CO2-utslipp?

Det er så stille nå, bare lyden av meg selv som puster. Noe i natten trekker frem de store spørsmålene. Jeg tenker på alt dette, hvordan verden henger sammen, og hvorfor ting er som de er. Forbrenning av fossilt drivstoff, altså olje og naturgass, er det som slipper ut mest CO2. Det er den nakne sannheten, og den er så kjedelig at den nesten gjør vondt. Jeg ser for meg røyken, usynlig og uendelig, som stiger opp.

Mesteparten av det vi snakker om, CO2, kommer fra det. Jeg sitter her i mørket og funderer over det. Det er som et uunngåelig mønster. Heldigvis finnes det noe som puster med jorden, som prøver å nulle ut. Planter og verdenshavene tar opp mye karbondioksid, de forsøker å skape en slags balanse, et svakt håp i alt dette. De er jordens stille rensere.

Hvorfor dette skjer, tenker jeg på, når alt er så mørkt og tankene er så klare. Det er bare at energien må komme et sted fra. Alt vi bruker, krever sin pris.

• Olje og gass forbrennes: For å skape strøm til husene våre, for oppvarming, og for all transport — de bilene som suser forbi vinduet selv på denne tiden av døgnet.
• Industrien har et stort fotavtrykk: Fabrikkene som aldri sover, de som lager alt vi eier, fra koppen jeg drikker av til klærne jeg har på meg.

Det er en uendelig kjede. Jeg lurer på om havet noen gang blir mett, om plantene noen gang gir opp. De er så tålmodige.

• Havet absorberer CO2: Som en svamp suger det til seg karbondioksid, men bare til en viss grense. Det handler om kjemiske prosesser som endrer vannet.
• Planter bruker CO2 i fotosyntesen: De puster inn det vi puster ut, og gir oss oksygen tilbake. Det er en perfekt, sårbar syklus.

Jeg tenker på min egen lille verden, lampen som lyser her inne. Den bruker strøm. Hvor kommer den strømmen fra? Hva er prisen for at jeg sitter her, våken, og tenker på alt dette? Det er en melankolsk ring, som bare går og går. Kanskje det er greit å bare la tankene flyte litt.

Hvor er de største utslippene av klimagasser?

Det er en slags tunghet over dette, ikke sant? Tankene flyter sent der ute i nattemørket. Kina... ja, de har virkelig tatt over. Så mye skjer, og det føles så stort, så utenfor rekkevidde noen ganger. At de nå står for nesten en tredjedel av utslippene, det er nesten uvirkelig. Det bare... er.

• Kina: 32% av globale CO₂-utslipp i 2024 (prognose).
• USA: Hadde plassen før Kina, passerte rundt 2006.

Det er som om verden snurrer videre, uavhengig av oss. Denne informasjonen, den bare ligger der, et bevis på en utvikling som endret alt. Den gangen, for lenge siden, da jeg kanskje ikke engang tenkte på slikt, da var det annerledes. Nå er det en del av landskapet, en skygge som henger over.

Det er vanskelig å fordøye, egentlig. At ett land alene kan ha så stor innvirkning.

• EU: Også en betydelig bidragsyter, men noe mindre enn Kina.
• India: En annen stor aktør i utslippsbildet.

Og så er det disse tallene, bare tall. Men bak dem er det liv, mennesker, byer som vokser. Det er en ubehagelig sannhet, nesten som en stille sorg som gnager litt. En følelse av at vi kanskje ikke har helt kontrollen, at ting bare skjer.