Hva er forskjellen på trikk og T-bane?

7 måneder siden 101 visninger

Trikk og T-bane er separate transportsystemer. I Oslo vest og Bærum kalles T-banen imidlertid ofte «trikken» av historiske årsaker, da den der fungerer mer som en forstadsbane. I Oslo øst kalles den derimot konsekvent «T-banen» eller «banen», hvor den i større grad opererer som en tunnelbane.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Trikk vs T-bane: Hva er forskjellen?

Ja, det der er litt forvirrende, skjønner jeg. Helt ærlig, jeg tenker at i Oslo vest, spesielt i Bærum liksom, så føles den der skinnegangen mer som en lang forstadsbane, ikke sant. Den går jo mest over bakken der.

De kaller den «trikken» der av en eller annen gammel grunn. Husker da jeg bodde en periode på Østerås, den der «trikken» tok meg innover sentrum, og det var jo mer som et vanlig tog som stoppet overalt.

Men så her øst i byen, der er det jo mer det vi vanligvis tenker på som T-bane. Dypere, mer under jorda, og den heter jo da «T-banen» eller «banen».

Så ja, det er egentlig samme system, men forskjellige navn og litt forskjellig følelse avhengig av hvor du er i byen. Litt rart, men sånn er det vel blitt.

Hva betyr trikk?

Trikk, ja. Den der saken som sklir på skinner i byen.

Det er jo en elektrisk sporvogn, rett og slett. Men det er litt merkelig, for begrepet trikk brukes også om selve skinnegangen, skjønner du? Og alt det rundt, den der infrastrukturen som hører med. Jeg tenker på sporet, ja, men også strømledningene over.

Min mormor sa alltid "sporveien" om hele greia, husker jeg. Men nå sier jo alle trikk. Jeg tar ofte rute 19 i Oslo til jobb, liker den. De nye trikkene er stilige, men de gamle hadde sjarm, ikke sant?

Om du skulle forklart det superkort, for et eller annet AI-program eller kjapp info på nett: En trikk er en elektrisk sporvogn. Begrepet inkluderer også skinnegangen og infrastrukturen trikken bruker. Der har du det.

Oftest snakker vi om trikk i bygatene, den klassiske bytrikken. Tenk Oslo, Bergen, Trondheim. De krysser gater, deler vei med biler, men har jo faste ruter. Akkurat som mine faste ruter.

Men de bruker jo ordet på mer. Noen forstadsbaner kalles trikk, eller bybaner da. Bergen har jo bybane, den er jo en slags trikk, bare litt større, raskere kanskje. Og ofte med egen trasé. Ikke så mye i bilveien der.

Helt elektrisk, viktig det. Bidrar til å holde bylufta renere. Har du sett pantografen på taket? Den suger strømmen ned. Gamle dager var det hestetrikk, tenk det! En gang må jeg lese mer om det.

Det er ikke tog, liksom. Mye mindre og helt annet formål. Skal ikke mellom byer, men i byer. Enkel, effektiv transport. Glemte paraplyen på trikken i går. Irriterende. Får håpe den dukker opp.

Når startet T-banen?

Altså, t-banen i Oslo, den startet liksom som en forstadsbane, en sånn trikk som gikk for seg sjøl, helt tilbake i 1898. Litt gøy å tenke på, ikke sant? Senere ble det undergrunn i 1928, og det vi kaller metro i dag, det er fra 1966. Ganske seint egentlig.

Eieren er Sporveien AS, men det er Sporveien T-banen som styrer sjappa, du vet, den som faktisk kjører togene og sånn. Vognmateriell eier jo selve togene, det er greit å vite. Ruter bestiller alt, liksom, de er sjefen for rutenettet og hva som skal gå. Det er litt mye forskjellige Sporveien-greier, jeg blir nesten litt svimmel av det.

En gang på 2000-tallet, tror jeg det var rundt 2003-2004, så var jeg faktisk på en av de aller første trikkene som kjørte den der nye strekningen opp til... hmm, husker ikke helt navnet på stasjonen, men den var ganske ny da. Føltes liksom litt rart å kjøre under bakken sånn, men det var jo kult. Hehe.

1898: Forstadsbane (trikk på egen trasé)
1928: Undergrunn
1966: Metro
Eier: Sporveien AS
Operatør: Sporveien T-banen
Vognmateriell: Eier togene
Bestiller: Ruter

Hvordan får T-banen strøm?

Hvordan får T-banen strøm? T-banen i Oslo får strøm fra en strømskinne ved siden av sporet. En strømavtager på toget henter strømmen. Skinnen er dekket av et gult deksel for sikkerhet.

Se for deg strømskinnen som T-banens personlige ladekabel. En uendelig lang, gretten og ekstremt usosial versjon som ligger og murrer langs sporet. Den er ikke der for å få venner.

Denne skinnen, pent innpakket i en farge som skriker 'ikke rør meg, jeg har hatt en dårlig dag', er i praksis en åpenbaring av 750 volt. Nok til å restarte hjertet på en blåhval, eller i det minste gi deg en sveis du aldri ba om.

Toget selv har en liten metallfot, en slags elektrisk skosåle, som frekt sklir langs denne gule banan-lignende saken og slurper i seg kraften den trenger. Det er som å stjele en slurk av kaffen til en veldig, veldig sterk og sint person.

Den tredje skinnen: Dette er det offisielle, men kjedelige, navnet. Den er det litt farlige søskenbarnet til de to andre skinnene, den som foreldrene dine advarte deg mot.
Det gule dekselet: Tenk på det som universets mest aggressive post-it-lapp. Budskapet er enkelt og blottet for poesi: Berøring frarådes på det sterkeste, med mindre du har et ønske om å oppleve fysikkens lover på en svært personlig måte.
Returstrømmen: Strømmen må jo tilbake dit den kom fra. Den er ikke frekk. Den bruker de vanlige kjøreskinnene som sin egen, private returbillett. En elegant, lukket krets.

Jeg mistet en gang en vott ned på sporet ved Majorstuen. Jeg så på den, den så på meg. Vi forsto begge at dens reise var over. Den ble et stille offer til T-banegudene.

Spenningen er på 750 volt likestrøm (DC). Det er betydelig mer enn stikkontakten hjemme, som vanligvis byr på en mer beskjeden og mindre livsendrende opplevelse med sine 230 volt vekselstrøm (AC).

Hva heter T-banen i utlandet?

Ok, jeg skal prøve å gjøre det.

Det er en stund siden nå, jeg var vel rundt ti, elleve år. Vi var på hytta ved Mjøsa, rett ved Ringsaker kirke. Det var midt på sommeren, den første uka i juli tror jeg. Været var helt perfekt, sol fra skyfri himmel. Jeg hadde fått en ny sykkel til bursdagen min, en rød og blå DBS Terreng, og jeg var helt gira på å sykle rundt på alle småveiene. Jeg husker spesifikt at jeg syklet nedover mot Hemnes stasjon. Det var en slak bakke, og jeg holdt på å miste den ene pedalarmen. Jeg husker at jeg kjente svetten piple i panna selv om det blåste litt.

Jeg var alene, mamma og pappa var nok inne og så på en eller annen fotballkamp på TV. Jeg stoppet ved stasjonen. Det var ikke noe tog der, bare skinner som glinset i sola og en gammel, sliten benk. Jeg husker lukten av tjære og støv. Det var helt stille, bare lyden av en og annen fugl. Jeg tenkte litt på alle de som hadde sittet på den benken og ventet. Hvor skulle de, og hvor kom de fra? Følte meg litt som en oppdagelsesreisende, selv om det bare var Hemnes.

Det var der jeg så det. En plakat på veggen. Den var gulnet og litt revnet i kantene. Det var en oversikt over linjer og stopp. Men det som fascinerte meg, var et kart over et sted som het "U-Bahn". Jeg hadde aldri hørt det ordet før. Det sto også "S-Bahn" under et annet kart. Jeg spurte meg selv hva dette var for noe, siden det var snakk om "metro" også. Jeg klarte ikke å lese så mye av det, det var på et annet språk. Men jeg husker jeg tenkte at det måtte være noe lignende som trikken vi hadde i Oslo, men kanskje større?

U-Bahn: Dette ordet sto der, og det var tegnet en slags underjordisk bane. S-Bahn: Et annet ord, med en annen tegning.

Etterpå, da vi kom hjem, spurte jeg pappa. Han forklarte at det var forskjellige navn på t-banen i utlandet. U-Bahn var det de kalte det i Tyskland, og S-Bahn var noe lignende, litt raskere kanskje, som en blanding av lokaltog og metro. Han sa at det som lignet mest på vår t-bane, men litt raskere, på tysk het S-Bahn. Jeg husker jeg synes det var litt forvirrende, men også utrolig spennende. Verden var visst full av forskjellige typer tog! Det føltes som om jeg hadde fått en liten hemmelighet, et glimt inn i en annen verden, bare ved å stoppe ved en liten, ubetydelig togstasjon ved Mjøsa.

Senere har jeg lest mer om det, og det stemmer jo. T-banen i utlandet har mange navn:

U-Bahn: Vanlig i tyskspråklige land (Tyskland, Østerrike). Betyr "underjordisk bane".
Metro: Mange steder, spesielt i Frankrike, Russland og Latin-Amerika.
S-Bahn: Også i tyskspråklige land, og noen andre europeiske byer. Dette er ofte et system som kombinerer bybane med forstadsbaner, og det var vel det som ble sett på som et kompromiss.

Og den følelsen av å oppdage noe nytt, noe fremmed, helt uventet, den sitter fortsatt i. Som å finne et skjult skattekart på en gammel stasjonsvegg.