Hvor fort går Flytoget i Norge?

Hvor fort går flytoget: 210 km/t vs 245 km/t toppfart

Å vite hvor fort Flytoget går gir et bilde av ytelsen på strekningen mellom Oslo S og Oslo lufthavn Gardermoen. Togene kjører raskt og stabilt, og er utviklet for å sikre korte og forutsigbare reisetider.

Hvor fort går Flytoget egentlig?

Flytoget i Norge har en tillatt topphastighet i daglig drift på 210 km/t. Dette gjør at reisen fra Oslo sentralstasjon til Oslo lufthavn Gardermoen (en strekning som for øvrig virker uendelig lang når man sitter i bilkø) tar nøyaktig 19 minutter. ^[2] Det krever en svært høy gjennomsnittsfart å klare dette.

Passasjerene merker i praksis lite til tekniske detaljer under reisen, men når vi snakker om flytoget hastighet, bidrar den jevne kjøringen til en rask og komfortabel tur mellom Oslo og Gardermoen.

Ulike togtyper og deres kapasitet

I dag opererer selskapet med to forskjellige hovedtyper av togsett. De eldste, Type 71, ble bygget spesielt for åpningen av hovedflyplassen. Disse er robuste og har tjent reisende utrolig godt. De nyere togsettene, kjent som Type 78, er derimot teknisk godkjent og bygget for hastigheter helt opp til 245 km/t, noe som er den maksfart flytoget kan oppnå. ^[3]

Mange tror at det å kjøpe et tog som kan gå i 245 km/t er fullstendig bortkastede penger når sporet bare tillater 210 km/t. Men her er greia. Et tog som ikke presses til sin absolutte toppgrense slites betydelig mindre, bruker ofte mindre energi i marsjfart og gir en langt mer behagelig og støysvak reiseopplevelse.

Innføringen av Type 78

Da selskapet besluttet å utvide flåten, bestilte de 8 nye togsett fra produsenten CAF. Disse settene har 236 seter og er bygget med en lav profil. Egenvekten ligger på omtrent 236 tonn.^[5] At de er universelt utformet betyr at rullestolbrukere og passasjerer med tung bagasje kan trille rett inn fra plattformen.

De nye togene har vist seg å være utrolig pålitelige - eller rettere sagt, de ble pålitelige etter en ganske røff innkjøringsfase.

I virkeligheten bryr de færreste reisende seg om tekniske spesifikasjoner. De vil bare rekke flyet. For driften betyr det imidlertid alt.

Opplevelsen om bord og reelle utfordringer

Første gang jeg skulle rekke et fly og måtte ta toget fordi jeg var sent ute, var jeg ekstremt stresset. Jeg løp svett gjennom avgangshallen med en koffert som var tung og uhåndterlig. Hendene klammet seg til håndtaket, og hjertet slo som en tromme. Jeg var overbevist om at flyet kom til å lette uten meg.

Da jeg endelig kom meg ombord, skjedde det noe rart. Skjermen i taket viste hvordan vi raskt passerte 150 km/t, deretter 180 km/t, og til slutt stabiliserte oss på rett under 210 km/t. Helt stille. Ganske utrolig. Lærdommen var tydelig: panikken i forkant koster mer energi enn selve turen. Jeg kom frem i god tid.

La oss være ærlige. 19 minutter er lynraskt, men det koster en god del sammenlignet med det vanlige lokaltoget. Når sant skal sies, opplever de færreste farten som et problem - det er gjerne prisnivået som diskuteres.

Farten gjennom landskapet

Lurer du på hvor fort kjører flytoget til gardermoen? Toget akselererer ut fra stasjonen. Raskt. Veldig raskt. Det er imponerende å se hvordan landskapet glir forbi mens vognene smyger seg lydløst frem. Du merker nesten ikke kurvene.

Toget går videre gjennom en mørk tunnelstrekning som en del av ruten mot flyplassen.

Infrastrukturen og banenettet

Gardermobanen var i sin tid Norges første virkelige høyhastighetsbane, og den strekker seg totalt 64 kilometer fra Oslo S til Eidsvoll. ^[6]

En stor del av reisen går gjennom Romeriksporten, en tunnel på hele 14580 meter.^[7] Det er fascinerende - og jeg har lest mye om norsk infrastrukturhistorie for å forstå dette - hvordan datidens ingeniører trodde de kunne forsegle fjellet kjapt. Vannet fant nye veier overalt og forsinket prosjektet kraftig.

Her er den overaskende tekniske begrensningen jeg nevnte tidligere: Banen ble bygget for 210 km/t på slutten av 90-tallet, noe som setter grensen for flytoget toppfart. Kontaktledningsanlegget og strømforsyningen tåler rett og slett ikke høyere fart uten omfattende og ekstremt dyre oppgraderinger. Det hjelper ikke at kjøretøyet er en rakett når veien har fartsdumper.

Det er vanligvis infrastrukturen som utgjør flaskehalsen. Dette er noe alle som driver med transport vet altfor godt.

Sikkerhet i høye hastigheter

Å kjøre tungt materiell i over to hundre kilometer i timen krever ekstreme sikkerhetstiltak. Sporvedlikeholdet på denne strekningen er svært strengt. Hver millimeter med avvik på skinnene overvåkes nøye av avanserte lasersystemer.

Et ofte oversett aspekt er bremsekraften. Når metall beveger seg i 210 km/t, bygger det seg opp enorm bevegelsesenergi. Å stoppe raskt krever både skivebremser og kraftige motorbremser. Dette systemet er uhyre effektivt.

Opplevelsen om bord er stabil og stille, selv ved høy hastighet.

Det er rett og slett fascinerende hvor stabilt det kjennes ut. Som passasjer kan du sette en kaffekopp på bordet foran deg, og den vil knapt skvulpe mens toget suser forbi E6.

Sammenligning av togtyper på Gardermobanen

Type 71

1. Veier omtrent 226 tonn i vanlig konfigurasjon
2. Utviklet på sent 1990-tall med datidens beste komponenter
3. Bygget og teknisk godkjent for maksimalt 210 km/t

Type 78

1. Veier 236 tonn og har lavgulv for bedre tilgjengelighet
2. Moderne systemer med svært gode trykk- og støydempende egenskaper
3. Konstruert og godkjent for hastigheter inntil 245 km/t

Eksempel: En stresset reisende på vei til flyplassen

Lars, en 42 år gammel IT-konsulent, skulle rekke et tidlig morgenfly til London fra Gardermoen. Han var allerede forsinket, og da han ankom stasjonen, løp han svett rundt. Pulsen dunket intenst i tinningene mens han slet med bagasjen.

Han kastet seg inn gjennom dørene i siste sekund. Han satte seg ned og prøvde å roe nervene, men var sikker på at sikkerhetskontrollen ville bli et mareritt. Tankene spant rundt alt som kunne gå galt. Han sjekket klokken ustanselig og kjente på frustrasjonen.

Løsningen kom i det øyeblikket toget akselererte jevnt opp mot 210 km/t. Skjermen viste farten, og han innså plutselig at flyten på skinnene kompenserte for rotet hans hjemme. Toget suste gjennom Romeriksporten uten et eneste uforutsett stopp.

Han ankom flyplassen på akkurat 19 minutter. Lars lærte at panikken i forkant ofte er verre enn virkeligheten, og at forutsigbarhet slår teoretisk hastighet ned i støvlene.