Hva betyr atferdsforstyrrelser?
Atferdsforstyrrelser er et vedvarende mønster av uakseptabel, aggressiv eller utfordrende atferd som varer over seks måneder. Dette inkluderer gjentatte handlinger som bryter med sosiale normer og forårsaker problemer i dagliglivet. Diagnosen stilles kun etter grundig vurdering av en fagperson.
Å, atferdsforstyrrelser… Det ordet alene vekker så mye opp i meg. Hva betyr det egentlig? For meg, i hvert fall, føles det ikke bare som en diagnose, men som en… en slags skygge som har fulgt meg en stund. Et vedvarende mønster, ja, det stemmer. Over seks måneder, sier de? Det føles som en evighet.
Jeg husker den gangen jeg var liten, kanskje sju år gammel… Jeg kastet en stol i veggen fordi jeg var så sint. Sint på alt! Ikke at jeg husker hvorfor jeg var så sint akkurat da, men følelsen, den sitter der enda. En slags knute i magen. Og de gjentatte handlingene, ja… det er jo det som er så vanskelig. Jeg vet at jeg skal ikke gjøre det, men noen ganger… noen ganger klarer jeg det bare ikke å kontrollere meg. Som om noen andre tar over styringen.
De sier det bryter med sosiale normer. Ja, selvsagt! Hvem i all verden vil vel ha en venn som kaster stoler? Eller… værre? Det er jo ikke akkurat populært. Å, herregud, det føles så forferdelig å tenke på hvordan dette har påvirket andre. Folk jeg bryr meg om. Og det er jo det som er så vondt, det som gnager mest. Jeg skader andre, selv om jeg egentlig ikke vil.
Jeg leste en gang at det trengs en grundig vurdering av en fagperson for å stille diagnosen. Ja, det kan jeg godt forstå. Det er ikke bare et spørsmål om å kaste en stol. Det handler om et mønster, et dyptliggende problem. Jeg har vært hos en psykolog, selvfølgelig. Og hun forklarte det, men det er fortsatt… vanskelig å forstå. Som et puslespill med manglende brikker. En million små ting som spiller inn, og som skal settes sammen.
Noen ganger tenker jeg på tallene, vet du. Jeg leste et sted at en ganske stor andel av barn og unge sliter med dette. Jeg husker ikke helt hvor mange prosent, men det var mange, så mange at det nesten føles… normalt? Bare ikke så normalt for de som opplever det, eller for de som må leve med oss som sliter med det. Men det er ikke en trøst. Det er bare litt… merkelig. Særlig når man sitter der, alene, med den knuta i magen igjen. Det føles ikke så normalt i det hele tatt.
#Atferd #Barn #ProblemerGi tilbakemelding på svaret:
Takk for tilbakemeldingen din! Din mening er viktig for oss og hjelper oss med å forbedre svarene i fremtiden.