Hva gjør man når barnet ikke har det bra på skolen?

Huff, det setter seg i hjertet, det der. Å høre at et barn ikke har det bra på skolen, det er et mareritt for enhver forelder. Skolen skal være en arena for læring, vekst, og ja, også glede. Men noen ganger blir det dessverre ikke sånn. Og da? Da blir man som forelder helt fortvilet, og man vet ikke helt hvor man skal begynne. Jeg vet det, for jeg har vært der selv.

Min eldste, Elias, slet i 4. klasse. Han ble mobbet, og trakk seg mer og mer inn i seg selv. Han sluttet å snakke om skolen, ble stille og tilbaketrukken, og karakterene hans dalte. Jeg husker den kvelden jeg fant ham gråtende på rommet sitt. Det var et øyeblikk som risset seg inn i sjelen min.

Det første jeg gjorde var å snakke med Elias. Jeg lyttet, uten å dømme, og lot ham fortelle i sitt eget tempo. Det viste seg at det var en gruppe gutter som plaget ham, kalte ham stygge ting, og holdt ham utenfor. Det var hjerteskjærende å høre på.

Deretter tok jeg kontakt med kontaktlæreren. Jeg fikk et møte, og forklarte situasjonen rolig og tydelig. Jeg ga henne informasjon om hva som skjedde, og når det skjedde. Det er viktig å være konkret, og dokumentere så godt man kan. Jeg husker jeg noterte ned datoer og hendelser, så godt jeg kunne huske dem fra Elias sine fortellinger.

Læreren var forståelsesfull, men jeg følte ikke at det skjedde nok. De snakket med guttene som mobbet, men situasjonen fortsatte. Til slutt, etter flere uker med lite fremskritt, gikk jeg til rektor. Jeg hadde fått et klart bilde av hvor alvorlig problemet var gjennom jevnlig kontakt med Elias og gjennom observasjoner av hans tilstand.

Rektor tok saken alvorlig. Det var flere møter, både med meg, læreren, og til slutt med foreldrene til de andre guttene. Det var tøffe samtaler, men viktig at alle parter fikk si sin mening. Og det virket. Mobbingen stoppet, og Elias begynte å trives bedre på skolen igjen.

Men hva om det ikke hadde fungert? Hadde jeg ikke fått hjelp fra skolen, ville jeg absolutt ha kontaktet Statsforvalteren. De har ansvar for å følge opp skolens arbeid med inkludering og mobbing, og kan gripe inn hvis skolen ikke klarer å løse problemet. Ifølge Utdanningsdirektoratet skal alle skoler ha en tydelig plan for å forebygge og håndtere mobbing (§9-10 i Opplæringsloven). Hvis denne planen ikke fungerer, har man rett til å klage.

Det finnes også andre hjelpeinstanser man kan ta kontakt med, som for eksempel helsesøster, PPT (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) eller ulike organisasjoner som jobber med mobbing. Det er viktig å ikke gi opp.

Min erfaring viser at det å være aktiv, tydelig og vedholdende er avgjørende. Man må være barnets advokat, og sørge for at skolen tar sitt ansvar. Ingen barn skal føle seg alene og utrygge på skolen. Det fortjener de rett og slett ikke. Og husk: du er ikke alene i dette. Det finnes hjelp å få.