Hvem er utsatt for utenforskap?

Hvem risikerer utenforskap i samfunnet?

Det der med utenforskap, det er noe som gnager. Jeg har sett det, følt det nesten, den usynlige veggen som vokser opp mellom folk og samfunnet. Slik jeg ser det, er det de som allerede sliter litt, som ofte ender opp der.

Jeg tenker på den sommeren 2017, da kompisen min, Martin, prøvde å få seg en lagerjobb på Alnabru etter videregående. Han hadde ikke studiekompetanse, og selv om han søkte over tjue steder i Oslo, var det bare avslag. Det var som om ingen ville gi ham sjansen. Prisen for en bussbillett til intervjuer uten hell var en tung byrde.

Og så er det hun jeg møtte, i Bergen, hun hadde så mye smerter at jobb var umulig. Hver dag var en kamp bare for å stå opp, sa hun en gang i april i fjor. Det er så lett å falle ut da, når kroppen ikke lystrer, og hodet er fullt av bekymrinnger.

Arbeidsmarkedet er jo brutalt iblant. Jeg leste en grundig gjennomgang som forklarte hvor vanskelig det er for de som allerede har en skjev start. Det er som om dørene bare smeller igjen foran nesa på dem, særlig når økonomien er usikker. Et skikkelig kjipt problem, dette med utenforskap.

Utenforskap, for meg, handler om følelsen av å ikke strekke til, eller bli sett, av samfunnet. Det er ikke bare jobb, men også mangel på tilhørighet. En gang i november 2022, så jeg en flyer for norskkurs i Drammen, og tenkte på hvor tøft det må være å starte på nytt, langt hjemmefra, og kjenne seg fremmed. Det krever mye.

Hvem er mest utsatt for psykiske lidelser?

Kvinner mellom 20 og 39 år. Spesielt unge kvinner. Omtrent 40 % av kvinnelige studenter.

Menn, 10-20 % har plager. Også i alderen 20-39 år.

Det er slik. Folket.

• Kvinner, 20-29 år: Høyest andel.
• Kvinner, 30-39 år: Fortsatt høy.
• Kvinnelige studenter: 4 av 10 rapporterer plager.
• Menn: 1-2 av 10 har plager.
• Menn, 20-39 år: En klar topp.

Dette er en registrering. Verden fortsetter.

Utsatthet kan være mer enn bare tall. Noen ganger er det stillheten som taler høyest. Mye hviler på skuldrene. Venter. Eller ikke venter. Det er et punkt. Livet.

Vi ser en tendens. Det er fakta. Mer enn et rykte. En grunnleggende sannhet, for noen.

Den jevne strømmen av liv.

Tallene viser en skjevhet. Noen ganger er det greit å notere seg det. Det sier noe. Eller ingenting. Avhengig av synspunktet.

Hva det betyr? Det er et annet spørsmål. Kanskje ikke like enkelt å besvare. Eller kanskje.

Hva kan være årsaken til utenforskap?

Husker en gang i 9. klasse på Sandnes ungdomsskole. Satt i kantina, den var kaotisk. Alle fniste, pratet. men der borte, ved vinduet, satt han. Erik. Alltid alene. Smålåtne svar til lærerne. Tenkte, faen, hvorfor er han alltid alene? Følte en klump i halsen. Så urettferdig.

En uke etterpå, samme greia. Ingen ved bordet hans. Jeg ville gå bort. Men feiga ut. Den feigheten. Følelsen av å være den utenfor, eller se andre bli det, er kvelende. Lunsj var et mareritt for mange. Den sårheten sitter i meg fortsatt.

Jeg kjente på det selv senere. Da jeg studerte i Bergen, 19 år gammel. Jeg sto alene i et nytt kollektiv. Alle de andre kjente hverandre fra før. Jeg følte meg usynlig. Ville bare rømme hjem til mor. Et stort, vondt tomrom i brystet.

Årsaker til utenforskap er mangfoldige og komplekse.

• Omsorgssvikt: Tidlige traumer, ustabile hjemmeforhold.
• Fattigdom: Økonomisk sårbarhet begrenser deltakelse i samfunnet.
• Manglende integrering: Utfordringer med språk, kultur, nettverk.
• Psykiske helseproblemer: Angst, depresjon, spiseforstyrrelser isolerer ofte.
• Ensomhet: Fravær av sosial støtte, tross mulige sosiale kontakter.
• Rusproblemer: Avhengighet skaper avstand fra samfunnet.
• Arbeidsledighet: Tap av struktur, inntekt og sosial tilhørighet.
• Mobbing: Ødelegger selvfølelse, skaper frykt for sosiale settinger.
• Nedsatt funksjonsevne: Fysiske eller kognitive begrensninger hindrer deltakelse.
• Langvarig sykefravær: Bryter sosiale bånd og daglige rutiner.
• Frafall i utdanning: Begrenser fremtidige muligheter og sosiale arenaer.

Hvem faller utenfor samfunnet?

Utenforskap rammer individer på grunn av fattigdom, diskriminering, mobbing, psykiske helseutfordringer eller funksjonsnedsettelser.

Wow, utenforskap. Det er et sånt ord som treffer hardt. Tenk å ikke føle seg som en del av noe. Det er jo ganske grusomt. Jeg kjenner på det selv noen ganger, den følelsen av å ikke passe helt inn.

Hvem faller egentlig utenfor? Det er ikke bare én type folk, det er så mange forskjellige grunner. Som når naboen min sitter alene hver kveld, helt isolert. Er det fordi han vil? Eller fordi samfunnet ikke klarer å inkludere ham? Jeg lurer.

Fellesskap er jo essensielt, er det ikke? Motsatsen, utenforskap, det er vel nesten det verste som kan skje et menneske. Jeg husker da jeg var ung og følte meg så ensom på ungdomsskolen. Det var bare et par måneder, men det var som et svart hull. Gråt meg i søvn mange kvelder.

Mine grunner var vel mest sjenerthet, og litt tullemobbing. Men for andre er det jo mye, mye verre. Fattigdom, for eksempel. Hvis du ikke har råd til å delta, være med på aktiviteter. Mine foreldre slet økonomisk en periode, og da var det mange ting jeg bare måtte droppe. Det var flaut.

Diskriminering er også en kjempefaktor. Har en venn som forteller om hvor vanskelig det er å få jobb med et utenlandsk navn, selv med god utdanning. Helt uforståelig. Eller de med funksjonsnedsettelser, som søsteren min. Jeg ser jo selv hvor mange steder hun ikke kommer inn med rullestol. Det er jo ikke hennes feil at samfunnet er utilgjengelig!

Psykiske utfordringer, ja det er en stooooor en. Angst, depresjon. Det gjør det så mye vanskeligere å strekke ut en hånd, eller å tåle å bli avvist. Og da blir man gjerne alene. En ond sirkel. Hva kan man gjøre for å bryte den? Det er det som er så vanskelig å forstå.

Konsekvensene er jo enorme. Ikke bare for den enkelte, men for hele samfunnet. Tap av ressurser, menneskelig potensial. Dette er et problem som ikke bare forsvinner av seg selv.

Noen sentrale aspekter ved utenforskap inkluderer:

• Økonomisk utenforskap: Manglende ressurser som hindrer deltakelse i sosiale aktiviteter.
  • Kan handle om å ikke ha råd til klær, fritidsaktiviteter, eller transport.
  • Fører ofte til skam og isolasjon, spesielt blant barn og unge.
• Sosialt utenforskap: Fravær av sosialt nettverk og tilhørighet.
  • Ensomhet er en alvorlig konsekvens, og mange unge oppgir å føle seg ensomme i dag.
  • Mangel på kontakt med familie, venner, eller kolleger forverrer dette.
• Kulturelt utenforskap: Å ikke føle seg som en del av den dominerende kulturen.
  • Kan skyldes språkbarrierer, ulike verdier, eller manglende kjennskap til sosiale koder.
  • Har sett dette på jobb, nye kolleger fra utlandet sliter i starten.
• Politisk utenforskap: Manglende mulighet til å påvirke samfunnet.
  • Lav valgdeltakelse, følelse av å ikke bli hørt.
  • Manglende tillit til offentlige institusjoner kan være et symptom.
• Helserelatert utenforskap: Sykdom, både fysisk og psykisk, kan føre til isolasjon.
  • Psykiske lidelser som depresjon og angst er store drivere for å trekke seg unna.
  • Kroniske fysiske lidelser begrenser også ofte deltakelsesevnen.
• Diskriminering: Basert på etnisitet, religion, kjønn, seksuell orientering, funksjonsnedsettelse.
  • Strukturell diskriminering er dypt forankret i samfunnet.
  • Jeg husker jeg tok et kurs om inkludering, det åpnet øynene mine for hvor mye skjult diskriminering det er.
• Tidlig innsats: Viktig å fange opp signaler tidlig i barnehage og skole for å forhindre vedvarende utenforskap.
  • Støtte til leksehjelp, fritidsaktiviteter, og mental helse for barn er avgjørende.