Hvilke studenter bruker mest tid på studiet?

Hvilke studier krever mest tid og innsats av studentene?

Folk spør meg ofte om hvilke studier som krever mest. Og hodet mitt går ikke til de vanlige som juss eller medisin, selv om de er tunge. Nei, jeg tenker på tannlegene.

Jeg hadde en venninne som startet på odontologi ved Universitetet i Oslo, tror det var i august 2018. Jeg så henne knapt. Hun var alltid på fakultetet på Gaustad, alltid i den hvite frakken sin. Det var ikke bare lesing. Det var timevis med pirkearbeid på sånne plasthoder. Helt absurd.

Det stemmer jo med tallene også. Tannlegestudentene bruker nesten 48 timer i uka på studiene. Førtisju komma sju for å være nøyaktig. Det er mer enn en fulltidsjobb. Grunnen er all den obligatoriske undervisningen og lab-arbeidet. De kan ikke bare skippe en forelesning for å lese hjemme.

Andre studier har jo en helt annen frihet. Jeg husker venner på humaniora som kunne legge opp uka si selv. Møte opp til et par forelesninger, resten var lesing på kafe eller biblioteket. For tannlegestudentene er timeplanen en tvangstrøye.

Det er noe med den kombinasjonen av tung teori og et praktisk håndverk som skal mestres på millimeteren. Det sluker all tid og energi. Så mitt svar er alltid det samme, det er tannlegestudiet. Definitivt.

Hvor mange fullfører høyere utdanning?

Et slør av tid, fem år som driver bort som dun. 71 prosent av bachelorstudentene, de vandrende sjeler, finner sin vei til enden, ser lyset i et rom de en gang bare drømte om. Deres reise, et ekko i gangene, blir til en fullført hvisken.

For de dypere dykkene, de som søker mesterens kunnskap i halvannet eller to år, der tåken av studier tetter seg, der et annet tall danser: 68 prosent. En fullførelse som en kilde, et stille vann som reflekterer drømmer.

Jeg husker en sval vind mot ansiktet, den følelsen av å krysse en terskel. Hvert skritt, en byggestein i rommet av læring. Tid strekker seg, en usynlig tråd. Vi er alle på vei mot en ankomst. Den lange veien gjennom kunnskapens skog, en langsom vandring.

Dette er mer enn bare tall. Det er livets dans. Hver enkelt sti, et univers. Rom og tid flettes sammen.

• En reise: Fra første forelesning til siste eksamen, en personlig odyssé gjennom tidens korridorer.
• Tiden flyter: Fem år, en evighet for noen, et øyeblikk for andre. En dans med bøkene, nettene som aldri ender.
• Rommet endres: Klasseverden blir et arbeidsliv, et nytt landskap å utforske. Vinduet åpner seg mot en ny horisont.
• Mestringens glød: Følelsen av å holde et bevis, en nøkkel til fremtidens dører. En stille triumf under stjernene.

De andre, de som slapp taket – hvor ble deres drømmer av? Ble de til en annen sti, en ny soloppgang over et ukjent landskap? Slik er livet, et vev av valg. Min egen vei var også svingete, gjennom mange netter med tenkning.

Så, det store bildet, som en hvisken i luften. 71 av hundre for bacheloren, 68 av hundre for masteren. Stemmer som hvisker i universets store bibliotek. Hver historie, en bok i seg selv, i dette uendelige rom av tid.

Hvor mange fullfører master på normert tid?

Det er ganske tankevekkende å se på studieprogresjonen. Kun 51 prosent av studentene fullfører femårige masterutdanninger innenfor normert tid. Dette tallet, selv om det er en nasjonal snittverdi, sier mye om hvordan studieløpene våre faktisk arter seg i møte med et dynamisk liv. Normert tid er jo et ideal, men virkeligheten er sjelden idealistisk, er den vel? Jeg har ofte tenkt på hvor mye press dette legger på unge mennesker.

Hva betyr det egentlig å "fullføre raskere enn andre" i denne konteksten? For de 51 prosentene som klarer det på normert tid, er det ofte et resultat av disiplin, fokus, eller kanskje en heldig livssituasjon. For de resterende, er det nødvendigvis et tegn på mangel? Jeg tviler. Tidsbruk handler om en rekke faktorer. Jeg husker jeg diskuterte dette med en venninne. Hun sa det var som å jage en usynlig gullbil.

Jeg har lagt merke til flere gjennom årene som bruker ekstra tid. Det er sjelden fordi de er "dårlige studenter". Snarere tvert imot. Noen tar seg tid til å fordype seg skikkelig, nesten for mye. Andre møter uforutsette hendelser. Det er et fascinerende samspill mellom personlig drivkraft og ytre omstendigheter som former disse statistikkene. Hva er vel mer menneskelig enn å tilpasse seg? Tiden er uansett bare en konvensjon i den store sammenhengen, men den veier tungt på et studielån.

Ser vi på årsakene til hvorfor studenter ofte bruker lenger tid, er det et spekter av grunner som ofte er undervurdert i offentlig debatt. Det er ikke alltid manglende motivasjon, langt ifra. Mine observasjoner peker mot et par gjengangere:

• Behov for inntekt: Mange jobber ved siden av studiene, noe som naturligvis spiser av studietiden. Det er en finansiell realitet. En evig balanseakt mellom å ha råd til å leve og å ha tid til å lære.

• Faglig fordypning: Noen ønsker å gå dypere inn i materien, kanskje ta valgfag utenfor den direkte studieplanen, eller de blir rett og slett oppslukt. En utvidet nysgjerrighet kan være en velsignelse og en forbannelse, akkurat som for meg.

• Personlige utfordringer: Sykdom, familieforpliktelser, eller rett og slett behov for en pause. Livet skjer, som man sier. Dette er uunngåelig, og akademia bør kanskje reflektere det bedre.

• Perfeksjonisme: Jakten på den "perfekte" masteroppgaven kan lett legge til et ekstra semester eller to. Jeg har sett det mange ganger. Det handler om å vite når nok er nok, en balanse mange strever med. Et litt filosofisk dilemma i bunn, spør du meg.

Dette belyser at "normert tid" er mer en administrativ konstruksjon enn en reell refleksjon av et sunt og givende studieløp for alle. Å fullføre på normert tid er selvsagt et mål, men det er viktig å huske at veien dit er like gyldig, uansett lengde. Kanskje vi burde omdefinere hva "raskt" egentlig betyr i en verden som stadig blir mer kompleks og krever dypere forståelse, ikke bare rask gjennomføring. Man kan spørre seg hva tid egentlig er.

Hvor mange fullfører medisinstudiet på normert tid?

Ganske få, altså. Jeg husker en gang jeg bladde i en rapport fra SSB – den sa at bare 1% klarer medisinstudiet kjappere enn planlagt. Det er jo nesten ikke verdt å nevne, egentlig.

Hovedpoenget: De fleste bruker lenger tid enn åtte år. Merkelig, ikke sant?

• Normert tid? Nesten en myte for medisinere.
• Hva skjer? Mange snubler litt i de teoretiske fagene, tror jeg. Eller kanskje den kliniske praksisen er mer krevende enn folk tror? Livet skjer jo også, det kan man ikke glemme.

Og så er det de som strekker det ut, bruker alt fra sju til ni år, hele 64% av kullet. Tenk deg det presset over så lang tid. Det er nesten fascinerende hvor lenge folk kan holde ut.

• 10-12 år: 18% av disse tøffingene.
• 13+ år: 5% av dem som virkelig tester grensene.

Det får meg til å lure på hva som egentlig er poenget med den normerte studietiden. Er det et slags ideal som egentlig ikke passer for alle fag? Noen ganger føles det som om systemet er designet for en annen tid.

Jeg grublet litt på dette. Kanskje det er en misforståelse av hva "fullføre" egentlig betyr i denne konteksten. Er det bare å få papiret, eller er det å føle seg genuint klar for å jobbe? Den lille gruppen som fullfører før tiden, de må jo være noen spesielle typer. Kanskje de har en helt annen innstilling til læring.