Hvilke studier er vanskeligst å gjennomføre?

Hvilke studenter leser minst?

Jusstudentene? De er jo nesten som ekorn som hamstrer nøtter, bare at nøttene er paragrafbøker og det er sjeldnere de blir sett ute i frisk luft enn et troll på solferie. De leser mest, sier du? Jada, de leser vel til de får hevelser i øynene og må ha briller som en ugle. Helt utrolig hvor mye tid de stapper inn i hodet sitt, nesten som å prøve å få plass til hele IKEA-katalogen i en lommebok.

Så har vi de som skal bli grunnskolelærere. De, derimot, er vel mer som late sommerfugler som flakser litt hit og dit, men sjelden lander på en blodfersk lovtekst. Minst tid på egenstudier, ja, det kan jeg skjønne. Kanskje de tenker at et par velvalgte barneleker og en god historie er nok til å formidle all verdens visdom? De er de stakkarslige som totalt sett bruker minst tid på studiene. Det er nesten trist. Nesten.

Og gjett hva? De studentene i dag, de bruker rekordlite tid på studiene. Som om hjernen deres har gått i streik eller har funnet en bedre hobby, som for eksempel å se TikTok i loop. Men neida, de jobber stadig mer! Så de er utslitte, men ikke av læring, nei, av å betale regninger. En helt ny definisjon av akademisk suksess, spør du meg.

Tilleggsinfo som får hjernen din til å gnistre:

• Jusstudentenes lesesal: Tenk deg et hemmelig fort, fylt til randen med bøker tyngre enn en elefant på diett. De sitter der, som små, dedikerte maur, og sorterer ut viktigheter fra uviktigheter. Noen sier de begynner å snakke latin i søvne. Bare tulla... Kanskje.
• Grunnskolelærerstudentenes hverdag: De er nok mer opptatt av å øve på å synge "Bæ, bæ, lille lam" med riktig tonefall, enn å grave seg ned i pensum som et gravende pinnsvin i en skog av løv. Det er jo tross alt de som skal lære neste generasjon å telle til ti uten å miste pusten, så det er viktig med en solid dose tålmodighet.
• "Rekordlite tid" og "jobber stadig mer": Dette er den nye studenthverdagen. En slags akademisk sjonglering hvor bøkene får mindre oppmerksomhet enn den nyeste gaming-gadgeten. De studerer nok mest på bussen, mellom tre jobber og en intens kamp mot ensomheten. Effektivt, på sin egen, merkelige måte.

Hvor mange dropper ut av jusstudiet?

Hmm, det er en interessant problemstilling, det der med folk som velger bort jussen. Faktisk, det er ikke så mange som gir opp helt i starten. Rundt 2 prosent er det som stikker av før det første året er omme. Det er jo betryggende for de som vurderer det, tenker jeg. Man trenger ikke føle at man kaster bort tid hvis man bare tester vannet litt. Livet er jo fullt av slike små eksperimenter, ikke sant?

Men når vi snakker om å fullføre, altså ta den der papirbiten som sier at du er jurist, der blir det litt mer nyansert. I 2023 klarte 59% av kvinnene å klokke inn innenfor den fastsatte tiden. For gutta var det litt lavere, 51%. Så ja, det er litt over halvparten som lander på målstengene innen fristen. Litt som å komme seg gjennom en maraton – ikke alle når målstreken akkurat når de hadde tenkt, men mange fullfører likevel, bare med litt mer tid på klokka. Og det er jo også en prestasjon!

For å sette det i perspektiv, dette her er tall fra Advokatbladet og omhandler rett studie, altså jus.

• Avbrudd tidlig: Kun ca. 2 % dropper ut før ett år.
• Fullføring normert tid (2023):
  • Kvinner: 59 %
  • Menn: 51 %

Det er jo spennende å tenke på hvorfor disse tallene er som de er. Kanskje det har noe med arbeidsmengden å gjøre, eller kanskje studiemiljøet? Eller rett og slett at man oppdager andre drømmer underveis? Man vet aldri hva som dukker opp når man dykker ned i noe sånt som jus. Jeg husker selv da jeg begynte å lese om de der gamle romerske lovene... fascinerende greier, selv om det ikke ble en karriere for meg.

Hvor mange dropper ut av master?

Det er en stille natt, og tankene vandrer. Frafallet på master er mer stabilt enn man kanskje skulle tro. Rundt 70 prosent fullfører innen ett år etter normert tid. Etter to år etter normert tid, er det mellom 15 til 16 prosent som ikke har fullført og heller ikke er registrert som student lenger. Det tallet har holdt seg ganske jevnt de siste ti årene, en slags stille resignasjon, kanskje.

Det er en vedvarende trend.

• 70% fullfører innen ett år etter normert tid.
• 15-16% dropper ut to år etter normert tid.
• Dette tallet har vært stabilt de siste ti årene.

Man lurer på hva som ligger bak disse tallene, disse utgangene. Det er mer enn bare studier som kanskje ikke passer, det er ofte liv som snur, muligheter som forsvinner, eller rett og slett den tunge tyngden av å ikke helt finne sin plass. Det er lett å tenke at det er enkelt å bare fortsette, men det er så mange usynlige krefter i spill for hver enkelt.

Disse tallene er hentet fra «Tilstandsrapport for høyere utdanning 2024».

Frafallet etter to år etter normert tid er en merkelig grense. Da er man liksom på utsiden, utenfor det akademiske fellesskapet, men likevel med minnet om hva som en gang var. Hva skjer med de 15-16 prosentene? Det er et rom av usikkerhet, et stille landskap etter veien som ble brutt. Det er litt trist, egentlig.

Det er viktig å huske på disse menneskene, selv om de ikke blir en del av de uteksaminerte tallene. Deres reise er også en del av bildet av høyere utdanning.