Hvor mange dropper ut av master?

11 måneder siden 28 visninger

Frafallet fra masterstudier ligger stabilt på 15–16 prosent. Tallet gjelder studenter som ikke har fullført to år etter normert tid og ikke lenger er aktive. Til sammenligning fullfører omtrent 70 prosent av studentene ett år etter at den normerte studietiden er over.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Hva er frafallet på masterstudier i Norge?

Jeg blir litt forvirra av hvor lite vi snakker om frafallet på masterstudier i Norge, for det er jo ikke få som faller av lasset.

På mitt eget kull, da jeg tok master i medievitenskap på UiO og startet høsten 2019, så jeg det selv. Vi var en gjeng på rundt 30 i starten. Full av pågangsmot.

Men etter det første året var det plutselig noen tomme stoler. En kompis fikk seg en altfor fristende jobb i et produksjonsselskap, en annen fant ut at det akademiske bare ikke var for henne. De forsvant liksom bare.

Og det er jo dette tallene viser. De fleste, sånn rundt sju av ti, blir jo ferdige til slutt, men veldig mange må bruke et ekstra semester eller to. Spesielt den masteroppgaven er en seig jævel.

Men så er det den gjengen, kanskje 15-16 prosent, som aldri fullfører. De er ikke studenter lenger, de har ikke levert. De er bare borte fra systemet. En av seks, nesten. Det er jo ganske mange.

Jeg så det på lesesalen på Georg Sverdrups hus, hvordan folk sleit de siste månedene. Ensomheten i å skrive den store oppgaven knekker flere enn man tror. Det er en mental maraton.

Det rare er at dette frafalle har vært helt stabilt i ti år. Som om det er en kalkulert risiko, en del av det å drive universitet.

For hver av de som slutter er det jo en historie, en drøm som tok en annen retning.

Hvilke studenter leser minst?

Grunnskolelærerstudenter bruker minst tid på egenstudier og har lavest total studietid.

Det viser seg at en del studenter nærmest behandler pensum som en litt sjenert bekjent, som de hilser høflig på, men sjelden inviterer til dypere samtaler. De som studerer for å bli grunnskolelærere, er visstnok blant dem som tar det mest med ro. De er enten naturens egne minimalistiske lesere, der kvalitet trumfer kvantitet, eller så er de geniale på å absorbere kunnskap via en slags pedagogisk telepatisk evne. Vi vet ikke. De bruker i hvert fall minst tid på egenstudier, og er også helt i bunnen når vi snakker totalt studiefokus. Det er nesten litt imponerende, som en olympisk sprinter som vinner med slakke tøyler.

Mens jusstudentene pløyer gjennom lovbøker så sidene blir tynnslitt, som om hvert komma var et skjebnesvangert veiskille, tar lærerstudentene en annen tilnærming. Jeg husker min roommate på Blindern, en gang for mange år siden – han leste pensum på en måte som minnet mest om å bla gjennom en restaurantmeny for å finne den billigste kaffen. Man kan jo undre seg over hva de driver med i stedet. De perfeksjonerer nok kunsten å tegne stjerner i margen eller øver på den perfekte «tusen takk for meg, klassen»-minnen.

Disse fremtidige pedagogene, de som skal veilede den neste generasjonen gjennom labyrinten av bokstaver og tall, velger å investere minst i den mer tradisjonelle formen for kunnskapsinnhenting. Det er som om de har forstått noe vi andre ikke har. Dette er enten en hemmelig formel for å lære effektivt uten å måtte ofre verdifull tid foran en bok, en slags pedagogisk ninja-teknikk. Eller de har bare innsett at man ikke trenger å lese alt når man skal lære bort abc. Det er jo strengt tatt bare tre bokstaver.

La oss grave litt dypere i denne akademiske tidsbruks-sagaen, for det er mer enn bare pensumbunker som skiller studentene:

Jusstudentene: Disse sjelsfriske lovens voktere er altså de rene bokormene når det kommer til egenstudier. De tilbringer en evighet i stillhet, men får til gjengjeld lite organisert undervisning. De må jo nesten være selvstudie-superhelter.
Grunnskolelærerstudentene: De ligger i den andre enden av skalaen, som en som foretrekker å plaske i fjæra fremfor å dykke til dypet. Minst tid på egenstudier og lavest total studietid er deres meritter, noe som gir rom for andre sysler.
Generell trend: Studietiden synker over hele linja, men arbeidsinnsatsen utenfor studiene øker. Et klassisk eksempel på multitaskere som sjonglerer bøker med betalt arbeid, eller Netflix og middagslaging; det er umulig å vite. Kanskje det å ha en deltidsjobb er den nye "pensumbok"-en.

Det er et fascinerende bilde, dette. Og litt skummelt for oss som tror at det å lese mye er den eneste veien til visdom. Det handler nok mer om hva man gjør med den tiden man bruker, enn hvor mye tid det faktisk er. En kort, intens lesestund kan jo være like verdifull som en endeløs blafrng. Eller ikke. Mine egne notater fra studietiden besto mest av kruseduller og kaffeflekker, men jeg klarte meg jeg og. Disse lærerne har kanskje knekt koden for å studere smart, ikke hardt. Eller de har funnet ut at livet er for kort til å lese kjedelige lærebøker. Vi får se.

Hvor mange dropper ut av jusstudiet?

Åh, jusstudiet! Der forsvinner visst noen som en sokk i vaskemaskinen. Av de kvinnelige jurist-aspirantene i 2023, klarte jammen hele 59 prosent å snu nesen rett hjem innen tidsfristen. Mennene? De lå litt bakpå, bare 51 prosent fikk tommel opp. Men ingen panikk, de fleste digger det såpass at de henger rundt et par år. Bare sånn ca. 2 prosent gir opp før det første året er omme. Jøje meg.

Hovedpoeng som fortjener et eget punkt eller tre:

Halvparten fullfører på normert tid. Tenk på det som å komme tidsnok til bussen – ikke alle, men nok til at det føles som en liten seier.
Forskjellen mellom kjønnene er... vel, der. Kvinnene ser ut til å være litt mer effektive i målstreken, eller kanskje de har bedre planleggingsevner enn gutta som heller vil lese lovbøker enn å følge klokka.
Det er få som kaster inn håndkleet tidlig. De fleste har nok et intenst ønske om å bli den neste advokaten som vinner "saken som ingen trodde var mulig", eller bare nyte statusen av å ha en hjerne full av paragrafer.

Mer krøll for nysgjerrige sjeler:

Hva skjer de siste 41 prosentene for kvinner og 49 prosentene for menn? Muligens har de tatt en pause for å redefinere seg selv som influensere, eller kanskje de har funnet ut at livets ekte advokatjobb er å overtale seg selv til å spise grønnsaker.
Hvorfor er det så få som dropper ut? Kanskje det er ren stahet, kanskje de er drevet av et brennende ønske om å forstå hvorfor bilforsikring koster så mye, eller kanskje de bare ikke orker tanken på å måtte finne en ny hobby. Jusstudiet er jo tross alt mer eksotisk enn strikking – ingen vondt ment om strikking altså.
De 2 prosentene som gir opp? De har nok oppdaget at "oppgjørets time" ikke bare finnes i rettssalen, men også i form av bunkevis av pensum som aldri tar slutt. Kanskje de heller ville bli profesjonelle sjakkspillere eller eksperter på rare kattevideoer. Lykke til med det!

Hvilke studier er vanskeligst å gjennomføre?

Ok, så hva er vanskeligst å komme inn på? Føler det er den ultimate testen på hvor mye du orker å jobbe med skole. Studiene med høyest poenggrense i 2023 (ordinær kvote) var:

Psykologi, Universitetet i Oslo: 68,1 poeng
Industriell økonomi og teknologiledelse, NTNU: 68,0 poeng
Medisin, Universitetet i Bergen: 67,8 poeng
Medisin, NTNU (Trondheim/Levanger): 67,5 poeng

Disse tallene, da. De satt klistret på netthinnen min sommeren 2023. Var på balkongen min på Grünerløkka, solsteken var intens, og jeg scrollet nedover listene på Samordna Opptak. Ikke for meg selv, jeg hadde alt fått plass på mitt, men for kompisen min, Martin. Han hadde jo søkt medisinstudiet i Bergen.

Jeg husker pulsen hans da han ringte, dirret av spenning. Hørte liksom pusten hans gjennom linja, selv om jeg visste han bare sto fem kvartaler unna. Han hadde jobba ræva av seg for de poengene, tatt opp fag, lest hver våken time. Og så var det dette med hvor høyt det faktisk lå. Jeg kjente et stikk av både beundring og en slags lettelse over at jeg ikke hadde valgt den veien. Presset!

Det slo meg da, hvor vanvittig mange som vil inn på disse spesifikke greiene. Psykologi på UiO? Nesten umulig. Kjenner ei som valgte bort det til fordel for noe annet bare fordi hun var så drittlei tanken på å aldri nå opp. Og indøk på NTNU, det er jo en legende i seg selv. Alle de smarte folka som vil dit for å bygge fremtiden, liksom. Det er kult, men også litt skremmende å tenke på konkurransen.

Jeg satt der, kjente lukta av grill fra naboen, og lurte på hva som faktisk gjør et studie vanskelig. Er det bare poenggrensa, eller er det selve pensum? Tror det er en miks. Må jo ha hodet skrudd på for å komme inn, men så starter jo jobben. Har sett med egne øyne hvor knallhardt medisin er. Lange dager, kvelder, netter. Venninna mi Sofie, hun studerer medisin i Oslo, og hun ser ut som et spøkelse i eksamensperiodene. Ekte.

Og er det vanskeligere å fullføre enn å komme inn? Vanskelig spørsmål. Du må være sykt motivert. Martin, han kom faktisk inn i Bergen til slutt, på hengende håret. En reserveplass som åpnet seg. Jeg var så jævla glad på hans vegne. Ringte han rett etterpå og skrek gratulerer. Han sa han bare måtte sitte og ta det innover seg i stillhet. Han var helt tom. Men den reisen han har foran seg, den er jo først og fremst knalltøff.

Noen punkter jeg tenkte på angående det å studere noe "vanskelig":

Høy arbeidsmengde: Ikke bare vanskelig å komme inn, men enormt mye lesing og praksis. Krever alt av deg.
Intens konkurranse: Selv om du er inne, er det ofte intern konkurranse og høye forventninger fra deg selv og andre.
Mentalt press: Skjønner jo at det ikke bare er faglig. Må takle presset med å måtte prestere hele tiden.
Krevende forkunnskaper: Mange av disse studiene krever sterke realfagskunnskaper, noe som ikke er for alle.

Det er jo det som gjør at folk vil inn på disse, også. De vet det er krevende, men belønningen er stor, både personlig og karrieremessig. Men jeg, jeg er glad jeg valgte min egen vei. Mindre poeng, mindre stress, men jeg er fornøyd.