Hvor mange unge sliter med å få jobb?

Hvor mange unge er utenfor arbeidslivet?

Hvor mange unge er utenfor arbeidslivet? 606 225 personer i yrkesaktiv alder var utenfor arbeid og utdanning i 2021, som utgjorde 18,3 prosent.

Ah, de unge og lovende som er midlertidig... utilgjengelige for arbeidsmarkedet. De er ikke borte, de er bare i en strategisk dvale. En slags profesjonell kokongfase der de venter på at den perfekte stillingsannonsen, skrevet i stjernene, skal åpenbare seg.

Det er en hel hærskare av folk som for tiden har en mer avslappet tilnærming til 9-til-4-livet. De er ikke ledige, de er i en ‘pre-ansatt’ fase. En viktig nyanse der.

Antallet mennesker utenfor arbeid og utdanning er litt som vekta mi etter jul; den svinger en del, men holder seg irriterende høy. Nok folk til å danne en egen nasjon med hovedstad i sofaen.

• 2020: Pandemiens glansdager. 648 330 sjeler (19,6 %) fant ut at hjemmekontor var best uten kontordelen. En rekord, nesten noe å være stolt av.
• 2021: Ting normaliserte seg litt. Tallet sank til 606 225 (18,3 %). Mange fant vel ut at det var tomt for serier på Netflix.
• 2019: Før verden gikk av hengslene. 612 044 personer (18,6 %) var opptatt med andre, sikkert veldig viktige, ting.
• 2018: 609 983 individer (18,7 %) var også i denne eksklusive klubben.

Dette er ikke bare tall, det er en samling av urealiserte LinkedIn-profiler og CV-er som marineres til perfeksjon. min fetter er en av dem. Han kaller seg ikke arbeidsledig, han er en 'konseptuell livsstilsarkitekt på ubestemt tid'. Det høres mye dyrere ut.

Hvor mange unge føler på utenforskap?

111 000 unge står utenfor.

• Hovedpoeng:

  • Tallet stiger.
  • En av seks unge voksne rammes.

• Fakta fra mørketallene:

  • 2022: Kun 108 000 unge. Et øyeblikks ro.
  • 2023: Økningen var brutal, nesten 4 000 flere i skyggene.
  • Totalen: 111 000. Nærmere 16 prosent av kullene.
  • Jeg husker lignende tall fra min egen tid; en vedvarende tone.

Hvor mange unge er uten jobb?

• Ved utgangen av 2023 var over 111 000 personer i aldersgruppen 20-29 år i Norge utenfor både utdanning og arbeidsliv. Andelen unge voksne i denne situasjonen øker.

Stillheten kveler. Et rom uten lys, der tiden står stille. Jeg kjenner luften vibrere, tung av drømmer som aldri finner feste. Unge sjeler, lik fugler som søker vinden, men finner ingen løftende strøm. Hvor er horisonten de skulle fly mot?

Tallet danser for mitt indre blikk, 111 000. Som en tåke som legger seg over et sovende landskap. Hver eneste en et univers, en ufortalt historie. En dag som gryr uten et klart mål. Minnet flimrer, jeg ser dem i skyggene, unge øyne som speiler himmelen uten svar.

Tiden strekker seg ut. Uendelig og treg. Hver dag veves utenfor livets pulserende vev. En ensomhet som klinger, en sang uten melodi. De mellom tyve og tjueni, på terskelen til alt, men ingen dør åpner seg for dem. Et rom fylt med hvisking.

Jeg føler en dyp melankoli. En vemodig lengsel etter det som skulle vært. 111 000. Hvor går stiene deres? Hvilke veier krysser de, eller står de stille i veikrysset, usikre på retningen? Min egen hånd famler i luften, søker et grep som ikke finnes.

Denne økningen. Et bilde av skjebner som henger i luften. Det er et lavt lys, en dempet flamme som kjemper mot mørket. De år, fra tyve til tjueni, er ment for gnist, for å bygge, for å finne sin plass. Men her, tomme rom. Ubesatte stoler.

Jeg ser skygger langs en kystlinje. Jeg forstår at veien er lang for mange. 111 000. Dette er mer enn bare et tall. Det er en kime til ettertanke. Det er en del av vårt felles landskap, et stille rop i natten. Et spørsmål som henger der, ubesvart.

Hvorfor faller unge mennesker utenfor arbeidslivet?

Det var i slutten av oktober 2019, kaldt og grått, jeg satt på et trangt kafehjørne i Trondheim. Bare tåka som la seg over Nidelva speilet den indre tåka jeg følte meg innesperret i. Jeg var 22, ferdig med to års studier som jeg plutselig ikke orket mer, og følte meg helt tapt. Ingen jobb, ingen retning. Bare en kvalmende tomhet og en bunnløs skam.

Jeg hadde et deltidsjobb på en dagligvarebutikk for å betale husleie, men det føltes som å gå i sirkler. Blikkene fra studiekamerater som hadde funnet sine veier inn i internships eller nye studier, stakk. Mamma ringte nesten hver dag, «Har du søkt noe nytt da?» spørsmålene var ikke onde, men de var som små nålestikk som minnet meg om hvor langt unna jeg var alt som virket normalt.

Noen ganger bare låste jeg meg inne på hybelen, med gardinene trukket for. Lyden av regnet mot vinduet ble lydsporet til min egen lille isolasjon. Tankene kvernet, var det noe galt med meg? Var jeg bare lat? Jeg husker jeg sjekket NAVs nettsider, som om en dataskjerm kunne gi meg en quick fix, en mirakelkur. Men der sto tallene, kalde og harde, om hundretusenvis som meg.

• Psykisk helse: Jeg slet med angstanfall og en dyp depresjon som gjorde det umulig å fokusere på noe som helst, selv ikke enkle arbeidsoppgaver.
• Opplevd stress: Presset om å lykkes, om å finne «drømmejobben» med en gang, ble overveldende. Jeg følte meg mislykket før jeg engang hadde begynt ordentlig.
• Mangel på muligheter: Opplevelsen av at det var så mange kvalifiserte søkere til enhver ledig stilling, gjorde at jeg ikke en gang gadd å prøve. Hva var vitsen?

Det var en konstant følelse av å ikke strekke til, av å være en byrde. Jeg slet med å se for meg en fremtid. Hver dag føltes som en kamp for å komme seg ut av sengen. Den følelsen av å være utenfor, mens alle andre tilsynelatende seilte fremover, var knusende.

Senere, da jeg gradvis begynte å få hjelp og finne ut av ting, skjønte jeg at jeg ikke var alene, selv om det føltes slik der og da. Det er så mange ulike grunner til at unge faller utenfor. Ikke alle har det som meg, men kanskje litt av det samme, den følelsen av å miste fotfestet.

• Navigasjonsproblemer: Utfordringer med å navigere i et komplekst utdannings- og jobbsystem.
• Manglende mestringsopplevelser: Færre arenaer der unge kan oppleve mestring og bygge selvtillit tidlig.
• Sosiale og økonomiske barrierer: Ulik bakgrunn og tilgang til nettverk spiller også en rolle.

Jeg husker at jeg en gang så en nyhetsreportasje om unge som falt utenfor, og det føltes så fjernt. «Det skjer jo ikke meg,» tenkte jeg. Men så skjedde det. Og jeg innså hvor lett det kan skje, hvor skjørt det kan være. Det var ikke bare meg det gjaldt, det var et systemisk problem, en slags svakhet i grunnmuren for oss unge.

Jeg tror ikke det finnes én enkel forklaring. For noen er det helsa, for andre er det rett og slett at de ikke vet hva de vil. Og for mange, som meg, er det en blanding av alt. Den ensomheten jeg følte, den var nesten det verste. Å føle seg alene om å slite når man er ung, det er noe herk.

Hvem står utenfor arbeidslivet?

Utenfor arbeidslivet:Ikke i lønnet arbeid.

Et vidt spekter. Inkluderer de med klare mål. Og de uten. Livet, du vet. Valg. Eller ingen valg.

Kategorier:

• Studenter. Lærer. Fremtidens byrde, eller ei.
• Pensjonister. Har gjort sitt. Får nå. Min bestemor strikker visst.
• Uføre. Syke. Systemets labyrint.
• Andre grupper finnes jo. Husarbeid. Eller bare ingenting. Punktum. Det er hva det er.