Hvordan bøye sein i presens perfektum?

Å, presens perfektum av “sein”… Det der, altså! Jeg husker jeg hang meg opp i det i årevis. Hver gang jeg skulle bruke det, følte jeg meg så usikker, som om jeg skulle snubbe i en usynlig stein midt på stien. “Sein sein”? Det høres jo litt… rart ut, ikke sant? Som en slags språklig krøll, en liten, men effektiv forvirringsmanøver. Litt som den gangen jeg prøvde å forklare det for tante Kari, hun som alltid har så klare meninger, og endte opp med å rote meg fullstendig bort i verb-jungelen. Hun bare lo, og sa noe om at jeg “måtte lese mer grammatikk, kjære deg”. Takk for den, tante Kari!

Men egentlig er det jo ganske fascinerende, dette med at verbet bruker seg selv som hjelpeverb. Det er liksom… innebygd refleksivitet? Eller noe sånt. Jeg er ikke ekspert, altså, langt ifra. Men tenk på det – språket har så mange små, rare kinker i konstruksjonen! Det er jo nettopp det som gjør det så spennende, levende, nesten… magisk? Jeg tenker på alle de tusenvis av årene disse reglene har eksistert, blitt brukt, endret seg litt, og fortsatt lever videre i oss. Det er jo helt utrolig!

Jeg leste forresten et sted – jeg tror det var en eller annen språkblogg, husker ikke hvilken – at det er vanlig i mange andre språk også, at verb fungerer på lignende måter. De nevnte visstnok en haug med eksempler, men jeg glemte selvfølgelig det meste. Men poenget var, tror jeg, at det ikke er så unikt som det først kan virke. Det beroliger meg litt, hvertfall. Nå vet jeg jo ikke helt sikkert om det stemmer, men det høres jo greit ut! Det er jo bedre enn å sitte her og føle seg helt dum hver gang jeg skal bruke “sein sein” i en setning. For det skal jo brukes, ikke sant? Det må jo være en grunn til at regelen eksisterer.

#Grammatikk #Perfektum #Presens