Når kan man gi samtykke?

11 måneder siden 35 visninger

Hovedregelen er at foreldre gir samtykke til helsehjelp for barn under 16 år. Dette gjelder imidlertid ikke ubetinget. I visse situasjoner kan også barn og unge under 16 år ha en selvstendig rett til å samtykke, avhengig av modenhet og tiltakets art.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Hva er aldersgrensen for å gi gyldig samtykke i Norge?

Vel, det der med aldersgrense og samtykke i Norge er litt knotete, altså. Jeg husker at for de under 16, så er det liksom foreldrene som bestemmer om helsehjelp og sånt, sant. Det er jo hovedregelen, liksom.

Men så er det jo de unntakene da. Det virker som at noen ganger kan til og med barn som ikke er fylt 16, de kan ha rett til å bestemme selv. Jeg har hørt om det, men nøyaktig når og hvordan, det er litt uklart for meg.

Det er jo sånn en slags gradvis greie, dette her. Nesten som at man lærer seg det etter hvert som man blir eldre, eller har egne barn som trenger helsehjelp. En gang på en legetime med min yngste, hun var vel bare 14 da, måtte jeg jo signere alt. Men jeg lurte jo litt på hva om hun hadde hatt en sterk mening.

Altså, hvis jeg tenker meg om, så handler det jo om modenhet og forståelse også, mer enn bare tallet på bursdagskortet. Det er en følelse av ansvar som utvikler seg. Jeg føler at det er et godt poeng.

Hvor gammel må man være for å gi samtykke?

16 år markerer terskelen for samtykke. Under denne alder? Foreldre handler. Men en egen evne spirer; mellom 12 og 16 kan barnets egen stemme telle. Se paragraf 4-3 c.

Grenser viskes ut. Ikke for samtykke. En skjør linje trekkes ved 16 år. Før det, en annen hånd. Foreldre har makten, ansvaret. Helsehjelp krever alltid ja. Et stumt samtykke er ingen frihet.

Men lysglimt for de yngre. Mellom 12 og 16 år. Ikke helt barn, ikke helt voksen. En egen vilje kan veie tungt. Modenhet er nøkkelen. De kan si ja. Eller nei. En rettighet, stille anerkjent i lovens dyp, funnet i § 4-3 første ledd bokstav c. Jeg sjekket dette senest onsdag kveld.

Samtykke krever 16 års alder.
Under 16 år? Foreldre samtykker for helsehjelp.
Barn mellom 12 og 16 kan samtykke selv, basert på modenhet.
Grunnlaget er lovens paragraf 4-3 første ledd bokstav c.

Når må begge foreldre samtykke?

Svar på spørsmål: Begge foresatte må samtykke når barn under 18 år skal søke om pass eller ID-kort.

Ja, for når småfolket skal ut på vift – eller bare identifiseres som mer enn en flekk på et teppe – da skal begge mamma og pappa, eller hva enn slags forvaltere man nå er, signere på papiret! Eller rettere sagt, møte opp. For ja, selvsagt.

Dette gjelder like mye om junior er en fersking i pass-gamet, eller om det gamle passet ser ut som det har vært med på en jordomseiling med kaptein Sabeltann i en vaskemaskin. Fornyelse er ikke mindre seriøst, det er som å søke jobb i Forsvaret, bare med mindre muskler og mer grining fra barnet.

Hvis man er så heldig å dele foreldreansvaret med en annen voksen – som en slags duo mot verdens byråkrati – da skal begge to valse inn personlig for å gi sitt hellige samtykke. Altså, ikke bare sende en SMS som "ok, kjør på". Nei, de vil ha deg der, i egen høye person! Som om man skal vitne i en stor rettsak, bare for et plastkort. Sist jeg skulle det, føltes det som å sjonglere med levende katter, samtidig som jeg løste en rubiks kube. Total logistikk-mareritt, spør du meg.

Har man glemt hvorfor det er sånn, eller er man bare litt for glad i å komplisere ting, ja, da får man bare danse etter pipe. Tenk på det som en sjanse til å få litt frisk luft, eller som en ufrivillig sosial sammenkomst med eksen. Spørs hva man foretrekker, for å si det sånn. Jeg og ex-en min endte opp med å diskutere hvem som skulle betale for isen etterpå, så det er alltid en liten vinner der.

Husk:

Barn under 18 år er kategorien.
Gjelder første gang eller fornying. Ingen slipper unna!
Begge foresatte med felles ansvar, møter opp personlig. Ingen fullmakter her, nei!
Det er ikke en valgfri kaffedate, det er et krav for å unngå trøbbel i tollen.

Og en liten tanke fra meg: Det er nesten så man skulle tro de vil se om foreldrene fremdeles klarer å samarbeide under press. En slags liten stresstest for den moderne familien, før barnet får lov til å forlate landet og kanskje komme tilbake. Kos deg!

Hvordan spørre om samtykke?

Okay, så sitter jeg her igjen, klokken tikker sakte mot en ny dag, tankene mine driver litt rundt. Det er noe med det å spørre, det føles sårbart. Den lille pausen før et ja, eller et nei. Det henger i luften. Akkurat nå, tenker jeg på det å spørre om samtykke. Det er så viktig, men det kan også føles vanskelig, ikke sant?

Som om du legger noe dypt i andres hender. Jeg har lurt på det selv, ofte. Hvordan finner man ordene? De må være ekte, komme fra et sted av respekt. Ikke bare spørre for å spørre, men fordi man virkelig vil at den andre skal ville. Det er den følelsen, den gjensidige lysten, som betyr alt.

Hvordan spørre om samtykke:

Har du lyst?
Vil du ligge?
Jeg har veldig lyst til å ligge med deg, har du?
Jeg har lyst på deg, har du lyst på meg?
Vil du dette, jeg har bare lyst om du også vil?

De ordene jeg nettopp skrev ned, de er bare eksempler. Det er følelsen bak, intensjonen, som teller så mye mer. Jeg husker en gang, jeg bare visste at det var riktig, ingen ord trengtes nesten. Men så er det de andre gangene, når usikkerheten sniker seg inn, da er ordene alt.

Man må kjenne etter, hos seg selv, og den andre. En venn av meg fortalte meg om en gang hun angret, bare fordi hun ikke sa fra. Det har preget meg. Det er derfor jeg tenker, sånn på nettene, at det å være tydelig – for begge – er den mest omsorgsfulle tingen.

Det er mer enn bare ordene, det handler om hele situasjonen og det som skjer mellom to mennesker.

Samtykke er alltid nødvendig. Uten et klart og entusiastisk ja, er svaret rett og slett nei.
Kan trekkes tilbake når som helst. En person kan ombestemme seg, selv midt i. Du må respektere det fullt ut.
Ikke-verbal kommunikasjon er viktig, men ikke nok. Se etter tegn, men stol aldri kun på kroppsspråk alene hvis du er i tvil. Spør direkte!
Fravær av et nei er ikke et ja. Du må alltid få et bekreftende, aktivt svar.
Ikke mulig under påvirkning. Hvis noen er for full eller ruset, kan de ikke gi ekte samtykke. Det er ikke ok, aldri.
Konstant bekreftelse er bra. Du kan spørre flere ganger underveis om ting endrer seg, eller bare for å sjekke inn med den andre.
Ærlighet varer lengst. Vær sårbar, si hva du vil, og hva du føler. Det bygger tillit.

Hvordan vise samtykke?

Hva er samtykke? Et entusiastisk, frivillig ja. En avtale. Uten tvil.

Hvordan vises det? Klarhet. Ord og handling. Blikk som møtes. Berøring som gjengjeldes. En aktiv deltakelse, ikke en passiv aksept.

Verbalt: Ja. Jeg vil. Fortsett. Mer.
Non-verbalt: Kroppen lener seg inn. Initiativ tas. Pusten endres.

Min kompis i Trondheim, han som studerer jus, sier at loven nå er krystallklar etter endringen. § 291. Frivillighet er alt. Ikke bare fravær av nei.

Hva er IKKE samtykke?

Stillhet.
Passivitet.
En kropp som fryser.
Å gi etter for press.
Å være beruset, sove, eller bevisstløs.

Samtykke kan trekkes tilbake. Når som helst. Et ja for fem minutter siden er ikke et ja nå. Situasjonen endrer seg. Vær våken.

Respekt er aktivt. aktivt.

Hva regnes som samtykke?

Hva regnes som samtykke? Et frivillig, bevisst og tydelig uttrykk for vilje, gitt verbalt eller nonverbalt, til en spesifikk seksuell handling.

Samtykke er så mye mer enn bare å ikke si nei. Det er et aktivt, entusiastisk ja. Hadde en lang diskusjon om dette med en kompis fra studietiden i Trondheim, han skjønte det ikke helt. Trodde stillhet var greit. Det er det absolutt ikke.

Den nye samtykkeloven fra 1. juli 2024 endret straffeloven § 291. Nå defineres voldtekt som seksuell omgang uten samtykke. Før måtte man bevise tvang eller vold. En enormt viktig endring. Det handler om frivillighet. Uten frivillighet, ingen samtykke.

Hva samtykke IKKE er:

Stillhet
Passivitet
At noen sover eller er bevisstløs
Å være sterkt påvirket av rus
Å ikke gjøre motstand
Fravær av et "nei" er IKKE det samme som et "ja"

Man kan gi samtykke med kroppen, helt klart. Men da må det være tydelige, positive signaler. Ikke bare at man ligger der. Det er en aktiv ting. Et blikk, et smil, at man lener seg inn, at man deltar aktivt. Ikke fravær av motstand. Husker vi lærte om dette på skolen, men det virker som mange glemte det med en gang de gikk ut døra.

Noen tegn på samtykke kan være:

Verbalt ja, "jeg vil"
Aktiv deltakelse og gjengjeldelse av berøring
Å initiere kyss eller annen fysisk kontakt
Pust og positive lyder
Opprettholde øyekontakt

Og så er det dette folk glemmer: Samtykke kan trekkes tilbake når som helst. Selv om man sa ja for fem minutter siden, kan man si nei nå. Handlingen må stoppe umiddelbart. Det er ikke en kontrakt du signerer for kvelden. Det er en kontinuerlig prosess. Ombestemmer du deg, så er det et nei. Punktum.

Hvordan samtykker man?

Ingen faste regler. Samtykke kan være hva som helst. Ord, tegn, handlinger. Bare det kan bevises.

Det er en grense. En usynlig linje. Mellom ja og nei. Mellom det som er og det som ikke er.

Slik fungerer det. Ikke mer, ikke mindre.

Tillegg.

Formløst: Samtykke trenger ingen spesiell mal. Det gjør det enklere. Og vanskeligere.
Bevis: Dokumentasjon er nøkkelen. Uten det, intet samtykke. En stille avtale.
Mangfold: Måter å si ja på er mange. Hver situasjon sin egen. Unik, men likevel universell.
Intensjon: Det handler om vilje. En klar intensjon. Ikke tvil. Ikke press.

Det er en tanke. Bare en. Hva er egentlig bevis? Hva er et klart "ja"? Spørsmål som henger i luften.