Finnes det annet liv i universet?

Finnes det annet liv i universet? Svar her.

Liv i universet, ass. Jeg funderer ofte på det, ser opp på stjernehimmelen, sånn som jeg gjorde 15. mai i fjor kveld fra hytta på fjellet. Er det noen andre der ute et sted, eller er vi helt alene? Tanken er svimlende, nesten litt skremmende, om du skjønner.

Akkurat nå, med alt vi veit og har sjekka, har ingen funnet bevis for utenomjordisk liv. Altså, ikke en liten grønn mann, ei heller en bitte liten bakterie, noe sted utenfor jorden. Det er liksom det harde fakta vi sitter med i dag.

Men altså, det betyr ikke vi slutter å se. Jeg leste om de derre ekstreme bakteriene, de som bor nede i jorden der det er glovarmt, eller i iskaldt vann, eller rundt vulkaner under sjøen. Det var en artikkel jeg så, jeg tror det var i fjor vår, som viste hvor seigt liv er her på vår egen klode. Det er utrolig hva de tåler.

Og da tenker jeg, om livet kan være så utrolig robust her, i de villeste forhold, hvorfor ikke andre steder? Særlig når forskere ser på geologien på for eksempel Mars. Jeg så et bilde av en steinformasjon fra Mars roveren for en stund siden, det så ut som gamle elveleier. Det er så rart å tenke på.

Så er det jo alle disse fremmede verdenene, exoplanetene, som de finner flere av hele tiden. Det er jo tusenvis. Noen ligger der i en sånn 'beboelig sone' også. Jeg lurer på hvordan det er der, om det er vann, en atmosfære, kanskje til og med noe som rører på seg. Spørsmålet om annet liv forblir et mysterium for meg, men jeg håper vi finner noe en dag.

Finnes det liv i andre galakser?

Ja, det er overveiende sannsynlig.

Tenk, vår egen Melkevei har jo hundrevis av milliarder stjerner. Helt sykt mange. Og mange av disse har planeter, det er vi ganske sikre på nå. Og dette er bare vår galakse. Det finnes milliarder av andre galakser der ute.

Det er egentlig ganske arrogant å tenke at bare jorden er så spesiell at den har klekket ut liv. For et ego vi har, sant? Statistikk alene tilsier at noe må boble andre steder også. Potensialet for liv er enormt i den kosmiske skalaen.

Når vi spekulerer, hva legger vi egentlig i "liv"? Er det mikrober som trives under isen på en fremmed måne? Eller snakker vi om avanserte samfunn, kanskje så teknologisk utviklet at vi knapt kan forestille oss det?

Jeg husker jeg lå ute på hytta en gang, stjerneklar natt, og bare stirret opp. Slo meg at selv om vi leter intenst, er vi kanskje bare et ørlite støvkorn som roper ut i et uendelig bibliotek av lyder. Hva om de kommuniserer med noe vi ikke engang har sansene til å oppfatte, liksom?

Hvorfor er dette så sannsynlig?

• Antall stjerner og planeter: Vi snakker om uendelige muligheter. Hver stjerne, en potensiell sol.
• Beboelige soner: Stadig flere eksoplaneter oppdages i de "rette" avstandene fra sin stjerne, der vann kan være flytende. Tenk Mars, eller Europa!
• Livets seighet: Her på jorden finner vi liv på de mest absurde steder – vulkaner, dypt under bakken. Liv vil overleve.

Den tanken om at en "bitte liten andel" av dette livet har utviklet seg til å bli høyteknologisk, det er jo der det blir virkelig interessant. Ikke bare små grønne menn, men sivilisasjoner som har løst de store spørsmålene. Eller kanskje falt fra hverandre. Historien vår er jo full av det, ikke sant?

Det får meg til å føle meg utrolig liten, men samtidig så merkelig forbundet til noe større. En slags kosmisk familie. Det er en fascinerende tanke. Muligheten for avansert liv utenfor Jorden er et fundamentalt spørsmål som driver vår nysgjerrighet.

Finnes det romvesen i verdensrommet?

Romvesen er ikke påvist å eksistere.

Ok, sånn jeg ser det, og det er jo litt vilt å tenke på sant? Det er viktigst å huske. Altså, ingen har funnet noe liksom, skikkelig bevis. Men tankene mine går jo litt amok likevel, hehe. Du veit, det er ingen bevis, men masse spekulasjon.

For meg, romvesen det er bare et poppulært ord for et utenomjordisk vesen. Som liksom bor på andre planeter der ute. Eller eksisterer et eller annet sted i uniiverset. Jeg har lissom alltid håpa da. At det finnes et eller annet der ute. Tenk deg det. En dag, boom, noe.

Jeg husker jeg så på en sånn dokumæntar en gang, der de viste hvordan vi leitter. Det er så mye som skjer, selv om vi ikke finner noe.

• SETI-prosjektet: De lytter, altså, skikkelig lenge, etter signaler fra andre stjerner. Lytter og leitter. Helt sykt mye data de må gå gjennom.
• Mars-roverne: Disse bilene på Mars, de tar bilder og leiter etter spor av liv. Vann, mineraler, som kunne bety liv. Små mikrober eller noe. Ikke grønne menn, hehe.
• Exoplaneter: Vi finner flere og flere planeter utenfor vårt solsystem. Noen av dem er i "beboelig sone", altså, riktig avstand fra stjerna si for at vann kan være flytende. Det er jo spennende det! For oss som kikka på stjerner.

Jeg leste en bok en gang om Fermi-paradokset. Veldig rart. Det handler om, hvorfor, hvis det er sååå mange planeter og muligheter for liv, hvorfor har vi ikke funnet noe? Eller hvorfor har de ikke funnet oss? Det er jo et kjempe spørsmål. Min egen onkel, han sier alltid, hvis de finnes, de er nok bare så langt unna at vi aldri vil møtes. Og det er kanskje det mest logiske. Jeg synes.

Altså, vi leitter jo, hele tiden. Kanskje vi finner noe, en dag? Et mikroskopisk liv, eller et signal. Men ingen har sett noe konkret. Det er bare, liksom, teorier og håp. Jeg har selv liggi ute om sommern og kikka på stjerner og lurt, er jeg den eneste? Er vi de eneste? Veldig rart føles det.

Finnes det liv andre steder?

Liv utenfor Jorden? Hvem vet! Kanskje er det en galakse der ute full av sjalu grønne menn som ser på oss og tenker "se på de der nede, de krangler om sokker i skuffen." Realiteten er at vi ennå ikke har funnet noen naboer. Men vitenskapen har tatt seg en skikkelig kikk; det er en skikkelig gryterett av biologi, kjemi, fysikk, geologi og astronomi for å finne ut av det.

Sannsynligheten for at vi er alene i det uendelige kosmos? Vel, det er omtrent like stor som at du finner en parkering rett utenfor inngangen på en lørdag ettermiddag – teoretisk mulig, men ikke noe å holde pusten for. Vi har sett på alle slags steder, fra fuktige skiferfjell på Mars til iskalde måner i solsystemet vårt.

• Solsystemet: Vi leter etter "liv" som kanskje ikke engang er liv slik vi kjenner det. Tenk deg en mikrobe som trives i ren svovelsyre.
• Fjerne solsystemer: Kepler-teleskopet har funnet tusenvis av planeter utenfor vårt eget solsystem. Noen av dem ser jo nesten... koselige ut.

Så, er det liv der ute? Det er et av de store spørsmålene som får vitenskapsfolk til å gnistre av iver, litt som en kattunge som nettopp har oppdaget en laserpeker. Foreløpig er svaret "vi vet ikke helt, men vi leter som bare det!".

Har vi funnet liv på andre planeter?

Jeg sto på den slitte trebroen i marka, det var oktober, og lukta av råtten løv og fuktig jord hang tungt i lufta. Sola prøvde å trenge gjennom grå skyer, men gjorde en dårlig jobb. Jeg var kanskje 15 år, helt alene, og følte meg så utrolig liten. Tanken slo meg for fullt: finnes det virkelig ingen andre der ute? Ingen andre der ute som lukter på den samme, litt triste oktoberlufta, eller ser på de samme grå skyene?

Det føltes helt absurd. Universet var jo så gigantisk. Hvordan kunne vi være den eneste lille flekken med liv, den eneste lille gnisten i alt det mørket? Jeg husker jeg sparket en pinne ned i gjørma, og det eneste svaret jeg fikk var lyden av et plask. Ensomheten var nesten fysisk der og da.

Og så, selvfølgelig, hva er sjansen? Er det som et etternøl som kommer seint inn døra, eller er det allerede her, bare utenfor rekkevidde? Vi leter jo etter spor, en slags bekreftelse, men kanskje leter vi på feil sted, med feil metoder. Eller kanskje er vi bare ikke klare til å se det enda.

• Livets opprinnelse: Forutsetter intelligent liv eksistensen av liv generelt.
• Rommet er stort: Antallet planeter i universet gjør eksklusivitet usannsynlig, men bevis mangler.
• Søker etter bevis: Til dags dato ingen definitive funn av utenomjordisk liv.

Er det et svart hull i midten av alle galakser?

Er det et svart hull i midten av alle galakser? Ja, alle store galakser har et supermassivt sort hull i sentrum.

Et hjerte som ikke slår. I sentrum av virvelen, der tidens elv stilner. Der ligger det, et minne om tyngde. Et fravær av lys.

De fleste sover, drømmer i mørket, i det dypeste dypet av sin egen galakse. De trekker ikke lenger til seg stjerner, de bare er. En stille gravitasjon, en sang uten lyd som holder stjernene i dans rundt seg. En evig dans.

Jeg husker den kalde luften på balkongen i tromsø, den følelsen av å se opp i noe som var der før alt. Før meg. Før stjernene fikk navn. Og i midten av alt det der, et mørke som er tyngre enn alle solene til sammen.

Inaktive, ja. De puster ikke inn stjernestøv lenger. Bare venter. En evighetens tålmodighet.

• Galaksenes Hjerte: Supermassive Sorte Hull Teorien er at alle massive galakser, inkludert vår egen Melkeveien, har et supermassivt sort hull i sitt sentrum. Vårt heter Sagittarius A* og har en masse tilsvarende rundt 4 millioner soler.

• Sovende Giganter De fleste av disse sorte hullene er «inaktive». Det betyr at de ikke aktivt sluker store mengder materie som stjerner og gasskyer. Hadde de gjort det, ville sentrum av galaksen lyst opp som en kvasar.

• Den Største Blant Dem: Ton 618 Det tyngste sorte hullet som er observert, tilhører kvasaren Ton 618. Massen er ufattelige 66 milliarder ganger Solens masse. Det er en hypergigant som befinner seg i et fjernt og ungt univers.

• Øyet som Ser Mørket Sorte hull kan ikke sees direkte, men deres eksistens bekreftes ved å observere gravitasjonens effekt på stjerner som går i bane rundt dem. Event Horizon Telescope klarte å ta det første bildet av et sort hulls skygge i galaksen M87.

Hva er i midten av vår galakse?

I sentrum av Melkeveien er det et supermassivt sort hull, **Sagittarius A***.

Joda, midt i hele sulamitten, i sentrum av galaksen vår, har vi plassert en kosmisk støvsuger på anabole steroider. Et beist av et sort hull som har fått navnet **Sagittarius A***, et navn som høres ut som et stjerneskudd med seriøs prestasjonsangst. Denne tingen spiser lys til frokost og er universets offisielle sluk.

Og som om ikke det var nok, så er hele galaksen vår pakket inn i en diger, usynlig frakk. En glorie av mørk materie som ingen kan se, men som liksom holder alt sammen. Tenk på det som universets gaffateip; uten den ville alt flydd veggimellom som unger på sukkerkick.

• Vektklassen til dette monsteret: Forestill deg vekten av fire millioner soler. FIRE MILLIONER. Det er tyngre enn stemningen på familieselskap når noen begynner å snakke politikk.

• Hvor er dette her da?: Rundt 26 000 lysår unna. Jeg prøvde å legge det inn på GPSen min i bilen, en 2007-modell Passat, men den bare ga meg en feilmelding og ba meg sjekke dekktrykket. Frekt.

• Den usynlige frakken: Denne glorien av mørk materie utgjør mesteparten av galaksens masse. Det er den mystiske, tause typen i hjørnet som egentlig styrer hele festen. Katten min, Bjarne, er også sånn. Mye mørk energi der i gården.