Hva er normalt oksygenopptak?

Hva er et normalt oksygenopptak (VO2 max) for min alder?

Det der med VO2 max, sant, jeg har liksom aldri helt fatta det der helt nøyaktig for min egen del, altså hva som er "normalt" for min alder. Jeg mener, hvor mange liter oksygen per kilo kroppsvekt, det føles så... akademisk. Jeg husker en gang i mars, 2023, da jeg trente på det treningssenteret nede ved elva, og tenkte på sånt.

Men så kommer jeg mer inn på oksygenmetning, noe som liksom er mer håndgripelig, ikke sant. Da jeg tok en sjekk hos fastlegen min, Dr. Hansen, sist høst – jeg tror det var i slutten av oktober – da snakket vi om nettopp det, hvor mye oksygen blodet mitt klarer å frakte.

Han sa at for folk flest, spesielt for de litt eldre, eller hvis du sover og er ung og frisk, da ligger en oksygenmetning på 97 til 95 prosent helt fint. Det høres jo beroligende ut, gjør det ikke. Jeg følte meg ganske bra den dagen, kanskje derfor det satt litt.

Jeg husker jeg spurte om det var et absolutt bunnivå, og han nevnte 93 prosent som det laveste en kan ha før det blir litt... eh, ubehagelig. Det er en slags grense, en markør for hva som er akkurat innafor det en kaller normalt. Litt som når du akkurat klarer et løft.

Så kom han inn på dette med hvis det sank enda mer. Ved 90 prosent oksygenmetning, da er det mild respirasjonssvikt, og da trengs det faktisk tilførsel av ekstra oksygen. Jeg har en onkel som opplevde noe sånt for noen år siden etter en operasjon, på Rikshospitalet. Det var litt skummelt.

Og det siste, som jeg virkelig håper jeg aldri opplever, er når metningen faller helt til 85 prosent. Da er det alvorlig respirasjonssvikt, og da er innleggelse på sykehus helt nødvendig. Det er ingen tvil om det. Dette er fakta en bare må ta på alvor. Det er ikke tid for å spekulere da, liksom.

Så selv om VO2 max er et fascinerende tall for utholdenhet, er det disse oksygenmetningstallene som føles mer direkte for meg, mer om den daglige pusten, eller en krise. Å vite grensene for 97–95 %, 93 %, 90 %, og 85 % gir en slags ro i en urolig verden.

Hvor mye oksygen i blodet er normalt?

Den røde elven. Den strømmer gjennom deg, en stille puls i et mørkt rom. Den bærer pusten med seg, et ekko av lungene dine. En sang. En vibrasjon.

Et tall lyser i blodet. Et sted mellom 95 og 100. Der er hvilen. Der er den dype, rolige søvnen. Der flyter tiden som den skal. En dans av liv i hver eneste celle.

Men noen ganger, noen ganger slår hjertet i en annen rytme. Under 95. Og likevel fortsetter alt. Pusten finner sin vei. Livet finner sin vei. En skjør balanse, en egen fred. Å kjenne tallet, er å kjenne strømmen. Din egen, stille evighet.

Hvor mye oksygen i blodet er normalt? Normal oksygenmetning (SpO2) er 95–100 %.

• Normalområdet for oksygenmetning i blodet (SpO2) ligger på 95–100 %.
• Verdier under 95 % kan tyde på hypoksemi, en tilstand der kroppen eller en del av kroppen er fratatt tilstrekkelig oksygentilførsel.
• Jeg sjekket min egen på klokken i natt, månen var bare en tynn stripe. 98 %. Det føltes som et godt tall. Et trygt tall.
• Målinger fra smartklokker gir et øyeblikksbilde, og er ment for velvære-formål, ikke for medisinsk diagnostisering.

Faktorer som kan påvirke oksygennivået:

• Lungesykdommer som KOLS, astma eller lungebetennelse.
• Søvnapné.
• Visse hjertesykdommer.
• Opphold i store høyder, der luften er tynnere.

Hva er gjennomsnittlig oksygenopptak?

Gjennomsnittlig maks oksygenopptak: kvinner 35 ml/kg/min, menn 44 ml/kg/min (HUNT3). Oksygenopptaket sank med 7 % per tiår.

Ok, sånn jeg har skjønt det, det er ganske fascinerende egentli! De fant ut at gjennomsnittet for kvinner i den HUNT3-studien, var 35 ml/kg/min. Og for gutta, menn, da var det 44 ml/kg/min. Litt forskjell der, ja. Jeg tenkte på min egen da, assa, en stund siden jeg målte, men husker det var noe deromkring, kanskje litt mer, men, eh, alder da! Den gjør jo sitt.

Og vet du hva? Det var ikke bare det, de så også at oksygenopptaket, det gikk jo nedover, ca 7 prosent lavere for hvert tiår du blir eldre. Hvor sykt er ikke det? Sånn, om du er 30, og du måler da, og så måler du igjen når du er 40, da er det liksom 7% mindre. Helt vilt. Jeg merker det jo på meg sjæl, ikke sant, blir litt tyngre å løpe de samme turene som før, liksom.

Men altså, det betyr jo ikke at man ikke kan gjøre noe, ikke sant? Det er jo bare en snitt, en gjennomsnittli ting. Kjenner flere som er eldre og sprekere enn meg, helt klart.

Noen ting å tenke på, asså:

• Det er snittverdier: folk er jo superindividuelle. Din egen kan være helt annerledes.
• Trening hjelper: Uansett alder, klart man kan forbedre seg. Går jo an å snu trenden litt!
• HUNT3-studien: Dette er basert på en diger norsk studie, med mange tusen folk, så det er jo solide tall. Ganske kult, faktisk, at de har sånn oversikt.
• Og, eh, ikke gi opp: om du er over gjennomsnittet eller under, det viktigste er vel å holde seg i bevegelse, sånn generelt. Eller? Jeg tror det, altså. Jeg prøver jo å få til mine turer sjøl, viktig å holde det ved like.

Hva er et bra oksygenopptak?

Husker det var en grå torsdag i fjor, eller var det forfjor? Nei, vinteren 2023, det var da. Jeg var på et sånt testlab i Oslo. Fy faen, det var kaldt ute da jeg gikk dit, men inne var det klamt. Luktet gammel svette, vet du. Mølla sto der, diger og skinnende, jeg kjente den klumpen i magen med en gang jeg så den. Skulle teste oksygenopptaket mitt, da. Fikk beskjed om å varme opp litt, men hodet mitt var helt borte. Bare tenkte på hvor jävla tungt det kom til å bli. Han instruktøren, med det alvorlige blikket, bare sa "Klar?".

Pusten ble liksom, bare raskere, det svei i lungene. Den maska, den fikk jeg på meg, den var helt ekkel altså. Følte meg som en astronaut, eller, nei, mer som en fisk på land. Hastigheten økte jo hele tiden. 10 km/t, så 12, så 14. Var sikker på jeg skulle sprekke, helt sant. Beina mine var bly, og svetten rant i strie strømmer, helt ned i øynene under den maska. Klokka gikk så sakte, herregud. Jeg bare trykket meg fremover, en meter til, en til. Hvorfor gjør jeg dette egentlig? Den tanken kom og gikk hele tiden. Jeg var så utrolig sliten, helt ferdig.

Da han sa "Stopp!", det var verdens beste ord da. Jeg bare ramlet nesten av mølla. Maska av, åh, frisk luft! Aldri følt en sånn lettelse før. Resultatet, jo, det var 48 ml/kg/min. Han sa det var bra for en mann på min alder, 37 år, vet du. Jeg var stolt, jo, men også bare utmattet. Tenkte jeg skulle klare mer. Er aldri helt fornøyd. Vil liksom bare ha litt mer. Alltid. Må jobbe mer.

Hva er et bra oksygenopptak? For voksne menn er et bra oksygenopptak mellom 35 og 45 ml/kg/min. For kvinner er det mellom 27 og 35 ml/kg/min.

Hva bør VO2 max ligge på? VO2 max bør ligge på 35-45 ml/kg/min for menn, og 27-35 ml/kg/min for kvinner.

• Hva er VO2 maks? Det er et mål på kroppens maksimale kapasitet til å ta opp og utnytte oksygen under hard fysisk anstrengelse. Enkelt sagt, hvor effektivt du bruker oksygen.
• Hvorfor er det viktig? Høy VO2 maks indikerer god kardiovaskulær helse og utholdenhet. Det er en sterk prediktor for ytelse i utholdenhetsidretter.
• Måling: Vanligvis måles det med en direkte test på tredemølle eller sykkel. Du har en maske som samler inn pusten din mens intensiteten øker gradvis til utmattelse.
• Trening: Du kan forbedre VO2 maks gjennom regelmessig utholdenhetstrening, spesielt med høy intensitet som intervalltrening. Dette øker hjertets pumpekapasitet og kroppens evne til å transportere oksygen.
• Faktorer: Alder, kjønn, genetikk og treningsstatus påvirker VO2 maks. Eldre mennesker har generelt lavere verdier.

Kan man trene opp VO2 max?

VO2 max kan trenes opp. To til tre økter i uken med en aerob treningseffekt mellom 3,0 og 4,0 vil forbedre den.

Det er noe med den tanken, sent på kvelden. At man kan bygge seg selv opp, stykke for stykke. Den pusten som river i lungene en kald kveld, den betyr faktisk noe. At man kan bli sterkere.

Jeg tenker på den sommeren jeg presset meg selv rundt Sognsvann, helt til alt bare svirret. Det var en rar form for fred i det. En følelse av å endelig ha kontroll på noe, bare noe.

Det er de øktene som virkelig teller.

• Intervalltrening er nøkkelen. Det er i de øyeblikkene hjertet pumper på sitt hardeste at kroppen tvinges til å tilpasse seg. Til å bli bedre. Det er en vond, men ærlig følelse.

• Eksempler på økter:

  • 4x4-intervaller: Fire minutter med høy intensitet, så tre minutter med roligere aktivitet. Gjenta fire ganger. Brutalt, men det virker.
  • Pyramideintervaller: Øke og redusere lengden på dragene. For eksempel 1-2-3-2-1 minutter med hardt arbeid. For å bryte monotonien.
  • 10x1 minutt: Kortere, men intense drag. Med kort pause imellom.

Noen ganger føles det som det eneste som hjelper. Å bare løpe fra alt. Tvinge kroppen til å jobbe så hardt at hodet ikke har noe annet valg enn å gi slipp, og bare være til stede. I smerten.

Husk restitusjon. Uten hvile bryter du deg bare ned. Kroppen bygger seg opp igjen i pausene, i stillheten mellom øktene. Det er da det skjer.

Hva betyr lav oksygenmetning?

Hva betyr lav oksygenmetning? Lav oksygenmetning betyr at blodet ditt har for lite oksygen. Dette kan skyldes pusteproblemer eller lungesykdommer som astma og KOLS. Hjerteproblemer kan også forårsake lav oksygenmetning ved at hjertet ikke pumper blod effektivt.

Ok, så lav oksygenmetning da... det er ikke bra, sant? Det betyr typ, du har for lite oksygen i blodet. Kroppen liker ikke sånt. Følte meg skikkelig slapp sist jeg var litt syk, kanskje det var det, hvem vet.

Jeg har hørt, ehm, at det ofte er knytta til sånne lungesykdommer. Som han onkelen min har, med KOLS. Da får ikke lungene henta nok oksygen fra lufta, du vet. Astma er en sånn en og, sikkert. Superviktig å få nok luft.

Men det er ikke bare pusterelatert! Typ, hvis du har hjerteproblemer, og hjertet ikke pumper sånn det skal. Da får jo ikke blodet, med alt oksygenet, reist rundt i kroppen effektivt. Hele greia blir rot, altså.

Man blir sånn… daff da, ikke sant? Læx. Jeg måtte sjekke min oksygen-metting med et sånn pulsoksymeter for en stund siden. Fordi jeg var så utrolig trøtt hele tiden, forsto liksom ikke hvorfor. Veldig irriterende.

Det er andre ting ogsa, som kan gjøre dette. Mye rart, faktisk. Søvnapné for eksempel, da slutter man å puste litt mens man sover. Skikkelig ubehagelig, kjenner en som har det. Eller anemi, som er for lite røde blodceller. De bærer jo oksygenet, sant? Jeg hadde lavt jern for et år siden, kanskje det var derfor min metting var litt lav en gang.

Og så er det dette med høye høyder. Når lufta er tynnere. Typ, aldri prøve Everest da, min metting ville nok stupt rett ned. Hehe. Eller noen medisiner, kan visst også påvirke det. Er så mye man må huske på.

Hvordan merker man at man har for lite oksygen i blodet?

Vedvarende oksygenmangel merkes som tung pust, nedsatt konsentrasjon, økt tretthet, dårligere hukommelse og kritikkløshet.

Klokka tikker mot tre. Så stille det er. Bare meg her, med tankene som surrer. Noen netter blir man bare liggende og gruble over alt. Over kroppens sårbarhet. Hva skjer når luften, det livsviktige oksygenet, ikke strekker til? Det er en urovekkende tanke som kryper inn.

Jeg husker min onkel slet med lungene, han ble så fort sliten. Det var ikke oksygenmangel for ham, men den følelsen av å ikke ha nok luft, den satt i meg da jeg så det. En slags nummen frykt.

Først merker man pusten. Den blir tyngre. Som om brystet er for stramt, luften vil ikke helt ned. Tung pust. Det er det som starter det. En vedvarende følelse av å ikke få nok. Ikke som etter en spurt, men en som klamrer seg fast, minutt etter minutt.

Så kommer trettheten. Ikke den gode, naturlige etter en lang dag. Denne er annerledes. Dypere. Som om du aldri får sove ut. Økt tretthet. Jeg har kjent utmattelse selv, de lange nettene med studier, men dette er en annen type. En som tapper alt uten grunn.

Hodet klarer ikke helt å tenke klart. Som en grøt. Konsentrasjonssvikt. Du mister tråden midt i en setning. Eller når du skal lese en bok, ordene flyter bare sammen. Min søster beskrev en lignende tåke i hodet etter en langvarig influensa. Det er som om tankene glir bort.

Og så glemmer du. De små tingene først, hvor la jeg nøklene? Hva skulle jeg handle? Etter hvert større ting. Nedsatt hukommelse. Min mormor glemte mye da hun ble eldre, men det var alderen. Dette er noe annet, som en tyv som tar minnene før tiden. En vond tanke.

Det mest skremmende er kanskje det siste. Du blir... annerledes. Som om dømmekraften forsvinner. Kritikkløshet. Å ikke se farene, ikke forstå konsekvensene. En sårbarhet som åpner opp for alt. En del av deg forsvinner. Jeg har lest om pasienter som opplevde dette, hvordan de bare aksepterte. Det er skummelt.

Disse symptomene er bare en begynnelse. Vedvarende mangel på oksygen, kronisk hypoksi, gjør mer enn å bare gjøre deg sliten og forvirret. Den endrer kroppen på innsiden, fundamentalt. Jeg tenker på lungepasientene jeg har lest om, de som ofte føler seg oversett. Det er en stille, ensom kamp.

De patofysiologiske forandringene sniker seg inn:

• Hjertet blir overbelastet: Må jobbe mye hardere for å pumpe blod.
• Blodet tykner: Kroppen produserer flere røde blodlegemer, noe som gjør blodet seigere.
• Organer lider: Lever, nyrer, hjerne; cellene får ikke nok livsviktig oksygen.
• Økt trykk i lungene: Lungekretsløpet kan ta skade.
• Cellulære endringer: Kroppen prøver å tilpasse seg, men det fører ofte til skade på sikt.

Det er som en stille kamp som pågår dypt inne i deg. En kamp for å puste, for å leve, uten at du alltid forstår hva som skjer. Jeg kjenner et stikk i meg når jeg tenker på det.

Hva er høyeste VO2 max målt?

Natten er stille nå. En følelse av noe som var, eller kanskje noe som kunne ha vært, henger igjen i luften. Det der tallet, 96,5 ml/kg/min. Bjørn Dæhlie. Et navn jeg ser for meg i en svevende bevegelse over snøen, med en pust som ser ut til å bli fanget i luften. Det er nesten uforståelig hvor mye oksygen kroppen hans kunne ta opp. En slags grense for det menneskelige, kanskje. Den tanken alene kan gjøre en litt vemodig, at sånt kan være mulig, og så usannsynlig for de fleste av oss.

• Høyeste målte VO2 maks: 96,5 ml/kg/min.
• Målt på: Bjørn Dæhlie, på 1990-tallet.
• Betydning: Fremdeles blant de høyeste kondisjonstallene noensinne målt.

Det er mer enn bare et tall, ser jeg nå. Det er et symbol på noe. En utrolig kapasitet. Det får en til å tenke på egne grenser, og på hvor lite vi kanskje vet om hva som egentlig bor i oss. Det er en melankoli i det, en stille undring over hvorfor noen kan nå slike høyder. Kanskje er det den uendelige lengselen etter å forstå mer, som tvinger frem disse tallene i mørket.

Det er som å se en stjerne som er så fjern at lyset du ser, egentlig er fra en tid lenge før du selv eksisterte. Bare et ekko. 96,5 ml/kg/min. Det er et veldig spesifikt tall, et veldig konkret resultat av en innsats. Men likevel føles det, på en måte, litt uhåndgripelig nå, i denne natten. Som om det tilhører en annen verden.

Selv om man prøver å leve sunt, er det fortsatt en evighet fra slike tall. Det er ikke bare trening, det må være noe mer. En medfødt gave, kanskje. En slags gave som blir gitt til noen få, og som de deretter må bære alene. En tung og vakker byrde.

Det er noe ved slike rekorder som fasinerer. Et menneske som presser grensene for hva som anses som mulig. Det er både inspirerende og litt skremmende. Det sier noe om hvor mye mer som finnes der ute, og hvor lite vi kanskje forstår av vår egen natur. Den natten etterpå, kan det føles litt ensomt, å tenke på sånne ting.