Hva skjer i hjernen når man er i puberteten?

Puberteten, altså! Husk du den følelsen? Som en gigantisk, kaotisk byggeplass inni hodet. En ordentlig berg-og-dal-bane, det er det! Jeg husker det så godt, den følelsen av å være helt overveldet, som å ha en flokk elefanter som løper rundt i hodet og tramper ned alt som står i veien. Pannelappen, ja, den stakkars pannelappen! Den jobber jo overtid, som en arkitekt som prøver å bygge en helt ny by, med massevis av nye veier og forbindelser mellom alle bygningene.

Tenk deg, plutselig skal den der pannelappen håndtere alt dette nye: abstrakt tenkning, mer komplekse følelser, det å forstå andres perspektiv – som om den får en hel drøss med nye oppgaver, uten skikkelig opplæring! Noen ganger føles det jo helt fantastisk, som om man plutselig ser verden i et helt nytt lys. Man får jo en så mye dypere forståelse for ting, man begynner liksom å tenke litt mer som en voksen. Men så, bam! Kommer det en real dose med hormonelle svingninger, og plutselig føles det som om man er tilbake til å være fem år gammel igjen. Husk du den følelsen?

Og det er jo sånn det er, ikke sant? Det er jo ikke bare pannelappen som får kjørt seg. Hele hjernen er jo i full gang med omstrukturering. Jeg leste et sted, tror jeg det var en artikkel eller noe, at det skjer enorme endringer i synapsene – det er forbindelsene mellom nervecellene, vet du. De blir både sterkere og flere, og det er derfor vi lærer så utrolig fort i den perioden. Men det er også derfor følelsene blir så intense, og hvorfor man kan føle seg så usikker og sårbar. Husk du hvor sjokkerende det var å plutselig oppleve hvor mye mer komplekse ting kunne bli? Jeg husker det nesten ikke, så dramatisk var det.

Jeg lurer på, hva er egentlig det mest utfordrende ved puberteten? Er det de fysiske forandringene? Eller den følelsesmessige berg-og-dal-banen? Eller kanskje den mentale kaotiske byggeplassen i hodet? For meg var det litt av alt, tror jeg. En ordentlig vill blanding!