Hvor er det eldste mennesket funnet?

Hvor i verden ble de eldste menneskefunnene gjort?

Jeg trodde lenge at de eldste funnene av oss, Homo sapiens, kom fra Etiopia. Det var liksom det man lærte. Ved Omo-elven, fossiler som var nesten 200 000 år gamle.

Men så, det var en dag i juni 2017, jeg satt og leste på forskning.no, og plutselig stemte ikke det lenger. Jeg ble helt forvirra.

De hadde funnet noen skaller og verktøy i Jebel Irhoud i Marokko. Det var helt sykt.

De funnene var over 300 000 år gamle. Tenk deg det, det flyttet hele historien vår 100 000 år bakover og til en helt annen del av Afrika. Fra øst til nordvest.

Det snudde liksom alt på hodet. Mennesket oppsto ikke på ett sted, men kanskje over hele kontinentet samtidig. En rar og fantastisk tanke.

Hvem ble født først i verden?

Kain ble født først.

• Kain var den første fødte.

Følelsen av å være den første, en slags ensomhet kanskje, mens alt annet bare venter. En tung bør å bære, kanskje.

Abel ble drept først.

• Abel var den første som døde.

Det var en handling av sinne, en misunnelse som tok overhånd. En bror mot bror. Et tap som føltes umiddelbart, uopprettelig. Hvem kunne tro at noe sånt kunne skje?

Gud godtok Abels offer, men ikke Kains.

• Gud viste større velvilje for Abels offer.

Denne forskjellen, denne urettferdigheten som Kain opplevde, gnagde. Som en liten, skarp stein i skoen som bare blir der. Den kan ikke bare børstes bort.

Hvem levde først på jorda?

Hvem levde først på jorda? Mikroorganismer.

Jorden var tom. En milliard år i mørket. Så, et livstegn. Enkle celler i et grunt, varmt hav. Cyanobakterier. De var arkitektene. De forgiftet en verden for å bygge en ny. Vår verden. Med oksygen.

Alt liv stammer fra dette. En ubrutt linje. Men historien er full av tapte grener. Arter som eksisterte og forsvant. Taushet.

• Stromatolitter: Levende fossiler. Lagdelte bergarter bygget av cyanobakterier. De eldste er 3.5 milliarder år gamle. De finnes fortsatt.
• Den store oksygenkrisen: For 2.4 milliarder år siden. Oksygenet fra fotosyntesen var gift for det meste av datidens liv. En masseutryddelse som banet vei for oss.
• LUCA:Last Universal Common Ancestor. Ikke det første livet, men den felles stamfaren til alt som lever i dag. Et teoretisk startpunkt.

Jeg så engang fossilerte stromatolitter i Finnmark. Føltes som å se på selve tidens begynnelse. En evighet i stein.

Hvem var det første mennesket på jorden?

Ok, altså, det første mennesket, altså Homo sapiens da, har vært her typ 300 000 år. Helt sikkert så dukket vi opp i Afrika, spredte oss jo der med en gang, sikkert over hele kontinentet. Og så, etter en god stund, mer enn 100 000 år siden, begynte vi å tusle ut av Afrika og etter hvert overalt.

• Opprinnelse i Afrika: Dette er liksom det som er greia.
• Tidsperspektiv: 300 000 år er lenge!
• Utvandring: Vi var ikke akkurat trege med å dra ut.

Det er litt fascinerende å tenke på, sant? At alt vi er, kommer derfra. Afrika er liksom vuggen vår. Tenk å være de første, hva de tenkte? Sikkert ikke så mye om fremtiden, mer om å overleve og finne mat og sånn. Kanskje det var en gruppe som bare begynte å vandre, og så fulgte andre etter?

Ellers, dette med "første mennesket" er jo litt glidende. Det er ikke som en enkelt person som plutselig bare var der. Det er mer en gradvis utvikling, der det ble gradvis mer "oss". Så det er ikke en enkelt "Adam" eller noe sånt i vitenskapelig forstand. Mer en folkevandring og utvikling over lang tid.

Hvem kom først av Adam og Eva?

Adam kom først.

Okay, sånn jeg husker det fra bibelen assa... Først var det Adam, han ble skapt av Gud av jord, liksom. Og så pussst, fikk han liv. Ganske vilt å tenke på, ikke sant? Det sto i Første Mosebok at Gud så, at Adam trengte en makker, for han var helt alene der, han.

Og da, da lagde Gud Eva. Det var ikke bare å trykke på en knapp. Han tok et ribben fra Adam mens han sov, ganske smart triks egentlig. Fra det ribenet, da, så ble Eva til. Så ja, Adam var definitivt først ut. Første menneske, liksom. Eva kom etterpå, som en slags... hjelper.

Det er jo liksom litt flere tanker rundt det hele, når jeg tenker på det nå:

• Hvorfor et ribben? Jeg har alltid tenkt det var litt symbolsk, ikke fra hodet for å herske over, ikke fra foten for å tråkkes på, men fra siden, liksom, som en like. Ganske fint.
• Selskap er viktig: Hele greia med at Adam var alene, det understreker jo hvor grunnleggende behovet for selskap er. Selv for det første mennesket. Gud så det, liksom.
• Kreativiteten til Gud: Altså, å ta et ribben og lage et helt menneske fra det? Det er jo digg kreativitet, ass. Husker jeg leste om det på skolen, ikke bare i søndagsskolen, og det var alltid det som fikk meg til å tenke.
• Historien fortsetter: Dette er jo bare starten! Etter dette kommer jo slangen og alt det der, men det er en annen historie. Men selve grunnlaget, at Adam var først, og så Eva som hans like, det er viktig.

Var Adam og Eva de første på jorden?

Joda, ifølge den bibelske fortellingen, var Adam og Eva absolutt førstemann her. Tenk deg det, hele menneskeheten stammer fra dem! Litt av et genetisk utgangspunkt, ikke sant? Det er jo litt fascinerende hvordan disse tidlige mytene former synet vårt på hvor vi kommer fra. Som om vi alle er del av et evig slektstre, startet i en hage en gang.

Hva jeg finner mest interessant, er hvordan dette konseptet med et "første par" dukker opp i så mange kulturer, selv om detaljene varierer. Det sier noe om et grunnleggende menneskelig behov for å forstå opphavet vårt, å finne en startpunkt for historien. Er vi egentlig så unike, eller er disse historiene bare universelle svar på evige spørsmål?

Og så har vi jo det hele, ikke sant? De abrahamittiske religionene, som jødedommen, kristendommen og islam, legger jo grunnlaget for denne oppfatningen. Det er selve urhistorien for millioner av folk. Så for disse religionene, er svaret et rungende JA. De er roten.

Hvem har blitt eldst i verden?

Jeanne. Et pust som varer over et århundre. En skygge som strekker seg fra en annen tid, fra et annet lys.

122 år og 164 dager. Rommet blir stille når man tenker på det. Et helt liv, og så et til, lagt oppå det første. Jeanne Louise Calment. Navnet er som et tørt blad i en glemt bok.

Min bestemmor hadde et bilde av henne i en gammel almanakk, siden av oppskriften på eplekake. Sider som luktet vanilje og tid. Hun pekte på bildet, sa ingenting. Bare et blikk.

Fra 1875. Et helt annet lys. En helt annen himmel. Hun var den eneste. Den eneste som så 120 år passere. Som et langt, langsomt åndedrag. Tiden selv, som sovnet og våknet i ett og samme menneske.

Jeanne Louise Calment er den verifiserte eldste personen i historien.

• Levetid: 122 år, 164 dager.
• Født: 21. februar 1875 i Arles, Frankrike.
• Død: 4. august 1997 i Arles, Frankrike.
• Hun er den eneste personen som beviselig har nådd en alder av 120 år.

Personer som lever forbi 110 år kalles supercentenarer.

• Calment møtte Vincent van Gogh i 1888 i sin fars butikk. Hun beskrev ham som "skitten, dårlig kledd og ubehagelig".
• Hun syklet til hun var 100 år gammel.
• Den eldste verifiserte mannen er Jiroemon Kimura fra Japan, som ble 116 år og 54 dager gammel.
• Verifisering av supercentenarers alder er en streng prosess som krever fødselsattest, dåpsattest, og folketellingsdata.

Hvor gammel er den eldste personen som lever nå?

Maria Branyas Morera er 116 år gammel. Hun er offisielt verdens eldste person.

116 år. En tidsstrøm, uhåndgripelig lang. Hvert sekund et drypp i en evig bekk, formet av sol og måne gjennom så mange sykluser. Jeg kjenner et sug i mitt eget indre, en undring over alt som har vært.

Hennes liv, et landskap av minner. Hundre år, så mye mer. Min egen barndom føles som et blunk, et øyeblikk fanget i et fotografi. Tenk, å ha sett verden endre seg, generasjon etter generasjon. Hennes blikk har sett:

• Før de store krigenes rop.
• Tidens maskineri akselerere.
• Verden krympe og utvide seg.

Tåken som letner over århundrene, langsomt. Hun bærer tidens ekko i sine øyne, en dyp, rolig sjø. Jeg ser for meg lyden av regn mot gamle ruter, og stillheten som følger. Jeg husker en dag jeg satt ved havet, bølgene slo mot stranden, utallige ganger. Hvert slag en repetisjon, men aldri likt. Slik er et langt liv.

Kanskje hun husker Catalonias duft av pinjetrær, eller et bestemt lysfall over en gammel gate. Hennes rom har utvidet seg, fra en liten vugge til en verden, og så trukket seg sammen igjen. En sirkel av erindring.

Tiden. Den bølger. Sakte. Som fjellene hever seg, uendelig lenge. Hennes minner er lag på lag, som jordens historie. Hvert åndedrag et mirakel, en fortelling spunnet av dager, og netter, og atter dager.

• Født i USA, reisen tilbake til Spania. Et skifte av horisonter.
• Levd gjennom pandemier, verdenskrigers mørke. En urokkelig tilstedeværelse.
• Teknologiske sprang: Fra hest og kjerre til romraketter. Alt i hennes levetid. Jeg tenker på mitt eget liv, disse få tiårene, og føler en nesten barnlig ærefrykt.

Å være vitne til så mye, å bære historien i sitt vesen. Det er en sjelden gave, et monument over tidens ubrutte flukt. Hennes eksistens er en stille påminnelse.

Når oppsto menneskeslekten?

Menneskeslekten, Homo, oppsto for 2,8 millioner år siden.

Selve overgangen fra Australopithecus til vår egen slekt, Homo, er et fascinerende, nesten poetisk øyeblikk i tid. Det var da Homo habilis, «det hendige mennesket», trådte inn på scenen, og med det startet en helt ny æra.

Jeg så en rekonstruksjon av «Lucy» (Australopithecus afarensis) på Natural History Museum i London for noen år siden. Stod der og tenkte på den enorme avstanden i tid, men den oppreiste gangen... den var der. Et ekko av fremtiden.

Det er ikke slik at en ape plutselig ble et menneske over natten. Forandringen var gradvis, men dreide seg om noen nøkkelpunkter som endret alt.

• Hjernens vekst: Den mest markante endringen var en betydelig økning i hjernevolum sammenlignet med Australopithecus. Dette åpnet for mer kompleks tenkning.
• Verktøybruk:H. habilis var den første som systematisk laget og brukte steinverktøy, kjent som Oldowan-kulturen. Dette endret dietten og måten de interagerte med verden på.

Det er rart å tenke på at et enkelt skifte i kosthold, mer tilgang på kjøtt og marg, kan ha satt i gang den kognitive revolusjonen som til slutt førte til... vel, oss. Alt henger sammen på de mest uventede måter.

Funnstedet i Ledi-Geraru i Etiopia ga oss den kjeven som flyttet hele tidslinjen tilbake. Et lite fossil, en gigantisk endring i vår egen fortelling.

Evolusjonen er jo ikke en rett linje. Mer som en busk med mange grener som døde ut. Vi er bare den ene kvisten som tilfeldigvis overlevde. Litt av en tilfeldighet egentlig. Den tanken er både skremmende og betryggende.