Hvordan påvirker klimaendringer arter?

Hvordan påvirker klimaendringer arter og økosystemer?

Å forstå hvordan påvirker klimaendringer arter krever innsikt i alvorlige økologiske trusler mot biologisk mangfold og naturbalansen. Manglende kunnskap fører til feilvurderinger av fremtidige miljøkriser og tap av sårbare dyrearter over hele kloden. Les videre for å oppdage hele omfanget.

Hvordan påvirker klimaendringer arter?

Klimaendringer påvirker arter over hele verden på måter som kan være vanskelige å forutse, og de konkrete konsekvensene er ofte tett knyttet til komplekse samspill i økosystemene. Siden endringene skjer raskt, tvinges planter og dyr til å tilpasse seg, flytte på seg eller i verste fall dø ut. Dette påvirker det biologiske mangfoldet på dramatisk vis.

I min tid som feltbiolog har jeg observert hvordan stabilt kalde områder i fjellet gradvis endrer karakter. Det begynner med subtile endringer i vegetasjonen, men ender opp med å snu opp ned på levevilkårene for dyrene som bor der. Det er en ubehagelig realitet å være vitne til.

Habitatendring og det store flyttekaoset mot polene

Når temperaturen stiger, opplever mange arter at deres nåværende leveområder blir ubeboelige, noe som tvinger dem til å migrere mot kjøligere strøk. Marine fiskearter flytter seg for eksempel mot polene med en gjennomsnittlig hastighet på rundt 72 kilometer per tiår for å holde seg innenfor sine vante temperatursone. Dette skaper et enormt press på de artene som allerede lever i de kjøligere områdene fra før.

Men her er det en hake. Det er lett å tenke at dyrene bare kan pakke sammen og flytte seg lenger nord. Sannheten er langt mer komplisert. For mange landbaserte arter stopper ruten opp på grunn av motorveier, byer eller rett og slett mangel på sammenhengende natur. Planter har det enda vanskeligere - de kan ikke løpe unna når skogbranner eller tørke rammer.

Jeg husker en sommer i høyfjellet der jeg lette etter spor etter sårbare alpine planter. Etter tre dager med intens leting på steder de historisk sett trivedes, fant jeg ingenting annet enn tørr, bar jord. De hadde nådd toppen av fjellet og hadde ingen steder igjen å flytte. Det ga meg en skikkelig støkk i magen.

Forstyrrelser i livssykluser og naturens ødelagte tidsinnstilling

Klimaendringene endrer tidspunktet for naturlige hendelser i naturen, noe som skaper en økologisk mismatch der arters livssykluser ikke lenger er synkronisert med matkildene deres. For hver dag tidligere våren ankommer, forskyves tidspunktet for fuglenes hekking med mindre enn en tredjedel av en dag. Dette betyr at trekkfugler ankommer sine faste hekkeplasser for sent til å få med seg den voldsomme insektoppblomstringen som ungene er helt avhengige av.

Naisjonal og global forskning har vist at hvordan global oppvarming truer artene og fører til tidsmessige forskyvninger i forhold til matkildene sine, produserer betydelig færre unger, noe som fører til en alvorlig populasjonsnedgang. De biologiske mekanismene er nådeløse når tidsinnstillingen svikter.

Havforsuring og den usynlige trusselen under overflaten

Det er ikke bare på land at endringene skjer, for havet absorberer enorme mengder av både menneskeskapt varme og karbondioksid. Siden den industrielle revolusjonen har havets surhetsgrad økt med omtrent 30 prosent, noe som direkte svekker skallbærende organismer som muslinger, snegler og koraller. Når havet blir surere og varmere, risikerer vi at fundamentet i de marine næringskjedene kollapser.

Dette påvirker de mest sårbare økosystemene under vann på en dramatisk måte. Selv om korallrev bare dekker rundt 0,2 prosent av havbunnen, gir de mat og ly til hele 25 prosent av alt marint liv i havet. Den pågående korallblekingen truer dermed en fjerdedel av havets klimaendringer og biologisk mangfold.

Mange tror at korallrev bare finnes i eksotiske strøk, men vi har unike kaldtvannskorallrev rett utenfor norskekysten. Under et forskningstokt for noen år siden så jeg videoopptak av dype korallrev som begynte å vise tegn til oppløsning. Å se biologiske strukturer som har brukt tusenvis av år på å vokse, smuldre bort på grunn av endret kjemi, er rystende.

Tiltak for bevaring av sårbare norske arter

For å motvirke den negative utviklingen gjøres det et omfattende arbeid med å beskytte arter som trues av klimaendringer i Norge, spesielt gjennom målrettede handlingsplaner og overvåking. Bevaringsbiologi handler i dag i stor grad om å hjelpe artene med å overleve det raske skiftet, enten ved å fjerne andre stressfaktorer eller ved direkte inngripen.

Når vi snakker om bevaring, tenker mange automatisk at naturen bare må være i fred. Men her er en upopulær mening: I en tid med globale klimaendringer er ikke passivt vern lenger nok. For å redde enkelte arter må vi gripe aktivt inn i naturens gang, enten gjennom avlsprogrammer eller ved å flytte populasjoner fysisk. Det kan føles feil, men alternativet er å se dem forsvinne.

Strategier for artsbevaring i et endret klima

Etablering av verneområder og økologiske korridorer

- Beskytte store, sammenhengende naturområder og lage biologiske passasjer

- Gir artene mulighet til å migrere naturlig nordover eller oppover i høyden

- Hjelper lite hvis klimaet i hele regionen endrer seg raskere enn artene kan flytte seg

Aktivt avlsprogram og utsetting (Anbefales for kritiske populasjoner)

- Fostre opp sårbare arter i kontrollerte miljøer og sette dem ut i naturen igjen

- Kan redde genetisk unike populasjoner som er på randen av total kollaps

- Svært kostbart og krever langvarig innsats for å lykkes over tid

Reduksjon av lokale stressfaktorer

- Stoppe overfiske, forurensning, arealutbygging og bekjempe invasive arter

- Styrker artenes generelle robusthet slik at de tåler temperaturøkningen bedre

- Løser ikke selve hovedproblemet med at temperaturen og livsgrunnlaget endres

Kampen for fjellreven på Hardangervidda

Fjellreven i Sør-Norge var i ferd med å dø ut på grunn av oppvarming, mangel på smågnagere og økt konkurranse fra rødrev. Forskere og naturforvaltere sto overfor et kritisk valg om de skulle la arten forsvinne eller gripe inn.

Det første forsøket på bevaring handlet om reint vern av leveområdene, men dette slo feil fordi mattilgangen sviktet fullstendig i de milde vintrene. Populasjonen sank til et kritisk lavt nivå med kun noen få titalls individer igjen i hele Norge.

Gjennombruddet kom da man startet et eget avlsprogram på Sæterfjellet kombinert med omfattende støttefôring i fjellet og jakt på den dominerende rødreven. Det krevde år med hardt feltarbeid under tøffe værforhold og kontinuerlig justering av fôringsstasjonene.

Resultatet har vært en suksess der hundrevis av valper har blitt satt ut, og fjellrevbestanden har stabilisert seg på over tre hundre individer i Norge, noe som viser at aktiv forvaltning fungerer.