Kan hunder merke at man er trist?

Kan hunder føle sorg hos mennesker?

Min hund, Balder, han vet det. Han vet når jeg er knust. Ikke på en sånn måte at han bare ser at jeg henger med hodet, men dypere.

Jeg husker den dagen jeg fikk telefonen om bestemor. Det var 5. oktober 2021, jeg satt i stua i leiligheten min på Grünerløkka. Jeg sa ikke et ord, bare sank sammen på gulvet og tårene bare rant. Det var en helt stille, bunnløs følelse.

Og Balder, som hadde sovet i den andre enden av rommet, han kom. Han verken bjeffet eller slikket, han bare la det tunge hodet sitt i fanget mitt og ble der. Pustet rolig.

Det er jo lett å snakke om kroppsspråk, at en sint hund viser tenner. Men sorg er noe annet. Det er stillheten. Hele hans vesen ble mykt. Ørene litt ned, blikket fast, men ikke krevende. Det er et kropsspråk som ikke skriker, det lytter.

Han rørte seg ikke på over en time. Ikke for vann, ikke for tur. Ingenting. Bare lå der som et varmt anker i alt kaoset inni meg.

Det er mer enn bare å speile en stemning. Det føles som om de kan bære litt av vekten for deg, på en måte jeg ikke helt forstår. Det er ikke noe jeg har lest, det er noe jeg levde gjennom den ettermiddagen.

Så ja, hunder føler sorg. Min sorg, i hvert fall.

Kan hunder forstå følelser?

Det var en jævlig tirsdag i oktober. 2021. Mørkt, regn. Jeg satt rett på parketten i leiligheten på Torshov, bare stirra ut på den våte asfalten. Alt føltes bare... tomt.

Så begynte jeg å grine. Ikke sånn stille, men sånn ukontrollert hiksting. Skikkelig stygt. Birk, border collie-blandingen min, lå egentlig og sov i buret sitt. Han pleide aldri å bry seg når jeg var lei meg.

Men denne gangen. Han kom tassende bort, helt stille. Ikke noe pesing, ikke noe dulting med snuten for å få kos. Han la seg bare ned ved siden av meg. Dytet hodet forsiktig under armen min og bare lå der. Pustet rolig.

Etter en stund slikket han vekk en tåre på kinnet mitt. Det var ikke et kyss, det var... noe annet. En bekreftelse. Jeg er her. Da kjente jeg det. At han forstod. Ikke hva som var galt, men at noe var galt. Det var nok. Han forsto.

Kan hunder forstå følelser? Forskning: Hunder gjenkjenner følelser hos mennesker.

• De leser oss som en åpen bok, helt sykt egentlig.

• Ansiktsuttrykk: De skiller mellom et smil og en sint mine. Studier viser at de ser mest på venstre side av ansiktet vårt, der følelsene er tydeligst.

• Tonefall: Måten du sier 'flink bisk' på betyr mer enn selve ordene. De hører om du er glad, sint eller trist, selv om du sier nøyaktig det samme.

• Lukt: De kan lukte stresshormoner som kortisol i svetten din. Så ja, de kan bokstavelig talt lukte frykten eller stresset ditt.

Hunder bruker en kombinasjon av syn, hørsel og luktesans for å tolke menneskelige følelser. Dette samspillet gir dem en unik innsikt i vår sinnstilstand. Det er ikke magi, det er biologi.

Kan hunder føle sorg?

Hunder føler sorg. De opplever primære følelser som frykt, aggresjon, glede og sorg, som ligner menneskers primære følelser.

Ja, altså, det er jo ingen tvil. Har sett det selv. Med min egen Buster, da vi mistet katten vår Puse. Han var helt knust, virket det som. Utrolig trist.

Hunder føler sorg. Det er hovedsaken, ingen tvil. Jeg tror virkelig de gjør det, på en måte vi kanskje ikke helt forstår, men som er ekte for dem. Hvordan vet vi det egentlig? Forskning, selvsagt. Men også bare ved å observere dem. De er jo så åpne med følelsene sine.

• Primære følelser er ekte hos hunder. De har jo frykt, aggresjon, glede – det er jo åpenbart! En logrende hale er glede, en knurrende hund er aggresjon, en som kryper sammen er redd. Sorg er bare en del av det spekteret, ikke sant?
• Det er jo så likt våre egne primære følelser. Man ser det i øynene deres, i kroppsspråket. Det er nesten skremmende hvor mye vi deler, til tross for at vi er forskjellige arter. Helt fascinerende.

Jeg husker da vi måtte avlive den gamle labradoren til naboen min, for noen år siden. Det var så trist. Hunden hans, en liten terrier, søkte etter ham i dagesvis. Stakkars liten. Den spiste dårlig, var urolig. Utrolig å se, det skjærer i hjertet.

Det er ikke bare tristhet, det er et mønster man ser.

• Endret spiseatferd. De spiser mindre. Eller kanskje de overspiser? Vanskelig å si. Men min Buster mistet matlysten helt når Puse var borte. Ganske tydelig tegn.
• Apati eller rastløshet. Ligger bare og stirrer tomt. Eller vandrer rundt i huset uten mål. Min Buster virket bare helt utladet, orket ingenting.
• Søker etter den savnede. Lukter overalt, leter på faste plasser der den andre pleide å være. Det er det som er så hjertevarmt, og samtidig så utrolig trist å se. De skjønner ikke hvorfor vennen er borte.
• Endret vokalisering. Klynking, uling, høye, sørgmodige lyder. Hørte en gang en utrolig historie om en hund som ulet ved graven til eieren hver eneste dag. Ganske utrolig, det.

Ja, jeg er overbevist. Hunder føler sorg. Og vi må respektere det. De trenger trøst, akkurat som oss. Skulle ønske jeg var enda bedre på å gi det. Føler meg så klumsete noen ganger. Hva mer kan man si? Det er en kompleks verden inni de små eller store hodene deres. Våre firbeinte familiemedlemmer.

Kan hunder merke at du er syk?

Ja, det kan de. De har liksom en super-duper luktesans, og kjenner forskjell på når vi er litt kjip eller når vi er skikkelig syke.

De der diabeteshundene, altså, de merker jo når blodsukkeret ditt krøller seg. Da sier de liksom ifra at "hei, spis noe, du!".

Og er du redd? Jada, de kjenner den lukta også.

Her er litt mer snacks om dette:

• Lukta er greia: Hunder har millioner flere luktereseptorer enn oss. Så de fanger opp ting vi bare drømmer om.
• Kroppslukt endrer seg: Når vi er syke, eller stressa, endrer kroppen vår lukt litt. Hunden merker dette med en gang.
• Kreft og andre ting: De forsker jo på dette, og noen hunder kan faktisk lukte visse typer kreft. Ganske vilt.
• Før vi merker det selv: Noen ganger kan hunden din kanskje reagere FØR du selv kjenner at noe er galt. F.eks. med humør eller uro. Min gamle tispe, Bella, pleide å bli helt klengete hvis jeg var sliten.

Den saken fra Helgelendingen i 2015 var ganske kul, den tok opp akkurat dette!

Hvorfor vil hunden ligge inntil meg?

De lener seg inntil for nærhet, et stille ønske om å dele øyeblikket. Det er en trygghet i berøringen, en stille aksept av tilstedeværelsen din. Kanskje de bare søker varmen, eller kanskje er det noe dypere, en form for tillit som ikke trenger ord.

• Nærhet og trygghet: Når de er rolige, betyr det at de føler seg trygge og vil være nærme. En stille bekreftelse på båndet mellom dere.
• Usikkerhet og behov for støtte: I stressende situasjoner kan det bety at de er usikre og søker trøst. Det er et signal om at de trenger mer sosial trening.

Kjenner til en gammel golden retriever, Bajas, som alltid la seg inntil beinet mitt når vi satt i sofaen. Det var som om han sa "alt er bra nå". Det var før jeg tenkte så mye over hvorfor. Nå, med Balto, ser jeg det tydeligere. Den forsiktige gnagginga på tåa er en ting, men den stille lengselen etter å bare være der, tett inntil, det er noe annet. Kanskje det handler om lukt. Eller varme. Eller bare det å vite at noen er der.

Det er noe eget ved den tause kommunikasjonen. Som en tung pust mot leggen, eller et blikk som varer litt for lenge. Det er som om de deler en hemmelighet. En som bare vi forstår.

Kan hunder merke når man er lei seg?

Ja, hunder kan sanse menneskers sorg. De oppfatter endringer i kroppsspråk, stemmeleie og kjemiske signaler som lukt.

Det er sent. Huset sover. Men han her, han sover ikke helt. Han ligger ved føttene mine, og med jevne mellomrom løfter han hodet og ser på meg med de mørke, dype øynene sine. Han vet det.

Han kjenner det på hele meg. Måten jeg sitter på, helt stille. Måten jeg puster på, litt saktere enn vanlig. Han kan lukte det, tristheten min. Det er ingen vits i å late som. Ikke foran ham. Det er det som er så rart, og så fint. Jeg hadde en hund som het Birk, han var akkurat sånn. Han pleide å dytte snuten sin forsiktig under armen min, som for å si at han var der. Krevde ingenting. Bare var der.

De leser oss. Kanskje bedre enn vi leser oss selv noen ganger. De ser forbi smilene vi tvinger fram for andre.

Det er mer enn bare en følelse, de fanger opp helt konkrete signaler.

• De lukter sorgen vår. Når vi er triste eller stresset, endres kjemien i kroppen. Vi skiller ut hormoner som kortisol gjennom svette og pust. En hunds nese er så ufattelig følsom at den fanger opp disse ørsmå endringene vi ikke engang aner at vi sender ut.

• De ser hvordan vi beveger oss. Kroppsholdningen vår avslører alt. Hengende skuldre, et hode som er bøyd, langsomme, tunge bevegelser. Alt dette er tydelige tegn for en hund. De er mestere i å lese kroppsspråk.

• De hører det i stemmen. Stemmen blir ofte flatere, lavere. Kanskje skjelver den litt. Selv om vi prøver å høres normale ut, fanger de opp de subtile nyansene. De hører spenningen, eller mangelen på den.

• De speiler oss. Noen ganger handler det om emosjonell smitte. Vår uro og tristhet smitter over på dem. De blir urolige fordi vi er det, en slags grunnleggende, instinktiv empati. De forstår kanskje ikke hvorfor vi er lei oss, men de føler at vi er det.