Når var siste mann på månen?

Når var siste mann på månen? Apollo 17 i 1972

Mange lurer på når var siste mann på månen og hvilke vitenskapelige gjennombrudd som markerte denne historiske milepælen. Å forstå omfanget av den endelige ekspedisjonen gir dyp innsikt i menneskehetens mest ambisiøse romfartshistorie og de enorme fysiske utfordringene utforskerne overvant. Oppdag detaljene bak den siste ferden og de imponerende vitenskapelige resultatene som fremdeles inspirerer i dag.

Når var siste mann på månen?

Det siste menneske på månen som satte sine fotavtrykk på overflaten var den amerikanske astronauten Eugene Cernan, kommandør på Apollo 17-ferden. Han forlot månen den 14. desember 1972, etter å ha tilbrakt tre dager i Taurus-Littrow-dalen sammen med geologen Harrison Schmitt. ^[1]

Det har nå gått over 53 år siden sist et menneske så jorden stige opp over den golde månehorisonten. Merkelig å tenke på, ikke sant?

Siden den gang har vi sendt sonder og roboter, men ingen har vært fysisk til stede for å kjenne det fine månestøvet under støvlene. Men dette er i ferd med å endre seg. Men før vi ser fremover, må vi forstå hva som faktisk skjedde i 1972, og hvorfor Eugene Cernan siste ord på månen fortsatt gir gjenklang i dag. Jeg skal avsløre de nøyaktige ordene han sa helt til slutt i delen om Apollo 17 sin arv lenger ned.

Apollo 17: Den siste store reisen

Apollo 17 var ikke bare slutten på et program, det var den mest ambisiøse og vitenskapelig produktive ferden av alle. Mens de første landingene handlet om å bevise at det var mulig, handlet Apollo 17 om dyp utforskning. Astronautene Eugene Cernan og Harrison Schmitt tilbrakte totalt 75 timer på månens overflate,^[2] noe som er rekorden for lengst tid oppholdt på en annen klode.

Jeg stoppet opp litt da jeg leste om detaljene i arbeidsdagen deres. Tenk deg å jobbe i en trykkdrakt i over syv timer i strekk. Fingrene dine blir såre av å kjempe mot trykket i hanskene for hver minste bevegelse. I løpet av tre slike turer (EVAs) tilbrakte de hele 22 timer og 4 minutter utenfor månelandingsfartøyet Challenger.

De kjørte også månebilen (LRV) en imponerende distanse på 35,9 kilometer, noe som tilsvarer nesten en maraton i lav tyngdekraft. De tok med seg 110,5 kilo med stein og støv hjem til jorden - ^[5] en enorm økning fra de knappe 21 kiloene Neil Armstrong og Buzz Aldrin samlet inn under Apollo 11.

Hvorfor har vi ikke dratt tilbake før nå?

Dette er spørsmålet mange stiller når de ser tilbake på når var siste mann på månen og lurer på hvorfor vi stoppet. Svaret er en blanding av økonomi og politikk. Etter at romkappløpet mot Sovjetunionen var vunnet, dalte den offentlige interessen og budsjettene ble kuttet drastisk. NASA skiftet fokus mot romfergene og den internasjonale romstasjonen (ISS), som lå i lav jordbane. Månen ble sett på som et ferdig kapittel.

Nå har imidlertid landskapet endret seg. Private aktører og nye nasjoner har meldt seg på, og månen anses nå som et nødvendig springbrett for reiser til Mars. Det handler ikke lenger bare om å plante et flagg, men om å bygge en bærekraftig base ved månens sørpol. Her er det oppdaget vannis i kratre som alltid ligger i skygge, en ressurs som kan forvandles til både oksygen og rakettdrivstoff.

Veien videre: Artemis-programmet

Mens Eugene Cernan var den siste mannen, vil ikke neste person på månen nødvendigvis være en mann. Artemis-programmet har som mål å lande den første kvinnen og den første fargede personen på overflaten. Per i dag er Artemis 3-ferden, som skal gjennomføre selve landingen, planlagt til tidligst i 2026 eller 2027. Det er en kompleks operasjon som krever at det nye Starship-landingsfartøyet først fylles med drivstoff i bane rundt jorden før det møter Orion-kapselen ved månen. ^[6]

Apollo vs. Artemis: To ulike tidsaldre

Selv om begge programmene har månen som mål, er metodene og ambisjonene fundamentalt forskjellige.

Apollo-programmet (1961 - 1972)

• Korte opphold (timer til dager) uten fast base

• Kald krig-prestisje og den første landingen

• Nær månens ekvator for enklere tilgang

• Kun hvite, mannlige testpiloter fra USA

Artemis-programmet (2024 - nåtid) ⭐

• Langtidsopphold med planer for en permanent månebase

• Bærekraftig tilstedeværelse og forberedelse til Mars

• Månens sørpol for å utnytte ressurser som is

• Mangfoldig team inkludert kvinner og internasjonale partnere

Fra skolebenken til stjernene: Eriks vei til astronomien

Erik, en lærer i Oslo, slet med å engasjere elevene sine i historie. For dem føltes månelandingen like fjern som vikingtiden, og mange i klassen trodde til og med at hele greia var filmet i et studio i Hollywood.

Han prøvde først å vise gamle kornete videoer fra 1969, men elevene mistet fort interessen. Han innså at han måtte gjøre det personlig og knytte det til deres egen fremtid i stedet for bare å ramse opp tørre årstall.

Erik bestemte seg for å fokusere på Apollo 17 og Eugene Cernan. Han viste dem bilder av den røde steinen de fant, og forklarte at datteren til Cernan fikk initialene sine skrevet i månestøvet - et spor som fortsatt er der i dag.

Etter 4 uker med prosjektet hadde elevene bygget egne modeller av Artemis-basen. Tre av elevene meldte seg senere på astrofysikk ved Universitetet i Oslo, inspirert av tanken på at deres generasjon skal være de neste som går der.