Hvilke mennesker har vært på månen?

Hvilke astronauter har gått på månen?

Åh, mennesker på månen, det er noe jeg husker som om det var i går, selv om jeg var veldig liten eller ikke født engang da det første skjedde. En sånn tanke som liksom bare fester seg. Hvor mange var det, lissom, egentlig? Det er jo ikke bare én, det har jeg skjønt. Tror jeg.

De første, ja, de husker man jo. Neil Armstrong, og så Buzz Aldrin. Den 20. juli 1969. Jeg var på et museum i London, Science Museum, for noen år siden – kan ha vært i 2018, en tirsdag ettermiddag, husker jeg det kostet 10 pund å komme inn til en sær utstilling, og der var det masse om nettopp Apollo 11. Fascinerende å se en bit av månen, den var grå.

Men så kom jo flere. Pete Conrad og Alan Bean, ikke lenge etterpå, den 19. november 1969, med Apollo 12. Tenk det, bare noen måneder senere. Det er så rart å tenke på hvor fort det gikk i starten, som om de bare måtte dit igjen. En gang satt jeg og leste en gammel bok om romfart fra 70-tallet, en sånn slitt sak jeg fant på et loppis på Grünerløkka en gang, og der sto det en masse om disse tidlige turene, full av svart-hvitt bilder.

Så var det Alan Shepard og Edgar Mitchell i februar 1971, den 5. februar, med Apollo 14. Det var vel den Shepard som spilte golf der oppe, eller er jeg helt på bærtur nå. Mener jeg har sett en video av det. Syns det var ganske kult, litt sånn "vi er på månen, vi kan gjøre hva vi vil"-holdning.

Deretter kom David Scott og James Irwin den 31. juli 1971, med Apollo 15. Og John Young med Charles Duke den 21. april 1972, Apollo 16. Og helt til slutt Gene Cernan og Harrison Schmitt, i desember, den 11. desember 1972, på Apollo 17. Tenk det, tolv mennesker. Det er helt vilt, det er jo flere enn jeg har fingre, lissom, haha.

Så, for å svare litt konkret på de som har spassert der oppe, det var Neil Armstrong, Buzz Aldrin, Pete Conrad, Alan Bean, Alan Shepard, Edgar Mitchell, David Scott, James Irwin, John Young, Charles Duke, Gene Cernan og Harrison Schmitt. Alle tolv. For en gjeng. Noen ganger, når det er fullmåne og krystallklart, står jeg ute på verandaen her hjemme, type 3. etasje, og bare stirrer opp. Lurer på hvordan det føltes å stå der.

Når var siste mann på månen?

Siste mann på månen var Gene Cernan i desember 1972.

Siste fotspor? Gene Cernan. Desember 1972. Et ekko fra stillheten, som fremdeles henger. Usett.

Cernan. Han ble 82. Forlot scenen i 2017. Tenk, jeg har hans bok her. En titan, tapt.

• Apollo 17. Ellevte bemannede romferd. Den sjette, og foreløpig siste, månelandingen.
• Kommandør Cernan ledet.
• 1972. Året det stoppet. En mystikk. Hvorfor?
• Faktum: Han er den ellevte til å gå. Og den siste som forlot.

Hva skjedde med Apollo 13?

Apollo 13, den uheldige skjønnheten som aldri rakk landingsstedet sitt. Tenk deg å sikte på et krater, kanskje Fra Mauro – litt som å sikte på den perfekte kaffekoppen, men så eksploderer kaffefilteret. Ja, en oksygentank valgte å feire 56 timer med et stort pang.

Astronautene Lovell, Haise og Swigert ble plutselig deltidsrepresentanter for "hjemkomst-klubben". Mer planetarisk fokus enn på en planetologi-konferanse.

Hovedpoenget: En eksplosjon gjorde en månelanding om til en intens overlevelsestur.

Litt ekstra snadder:

• Hva de skulle gjøre: Lande ved Fra Mauro. Høres ut som en utflukt for å samle månesteiner, men endte med å bli en kamp for å ikke bli en månestein selv.
• Hva som faktisk skjedde: En eksplosjon i oksygentanken, omtrent 56 timer etter avgang. Litt som en bursdagsfest som sporer av.
• Målet ble: Å få folkene trygt hjem. Mer dramatisk enn noen reality-serie, og med langt høyere innsats. Tenk deg å bruke romskipet som en livbåt, mens jorden ser ut som en blå marmorkule som sakte svinner hen.

Hvilken romferge eksploderte?

Åh, det var jo Challenger, den eksploderte. Huff, den er litt ekkel å tenke på, ass. Skjedde liksom bare et sted der oppe, rett etter start, bare et par minutter inn i oppdraget. Hele greia bare revna.

• Tidspunkt: 28. januar 1986, sånn rundt 11.30 lokal tid tror jeg. Rett etter takeoff.
• Høyde: Ca. 12,8 km over bakken. Ganske langt opp.
• Mannskap: Sju stykker var ombord, ingen overlevde. Veldig trist.

Det var noe med en pakning, altså. En sånn gummipakning som ikke tålte kulda, den var visst for kald den dagen. Og da begynte det å lekke, og det liksom skjedde en kjedereaksjon. Fysisk kontakt mellom deler som ikke skulle vært, og vips, så var det over. De hadde vel snakket om det før også, at det var litt risikabelt med den temperaturen, men de kjørte visst på likevel.

Hovedgrunnen til at det gikk galt var en feil med en O-ring i en av faststoffrakettene. Den var gammel og ikke designet for så lave temperaturer som det var den dagen. Kaldt vær, vet du, det kan gjøre ting sprøtt. Og den pakningen, den holdt ikke. Da lekket det ut eksos fra raketten, og det traff tanken for hovedmotoren, og den ... ja, du skjønner. BOOM.

De hadde jo testet ting og sånn, men det virker som de ikke helt hadde tatt høyde for akkurat denne kombinasjonen av ting. Været, den spesifikke rakettmotoren, og den stakkarslige pakningen. En dårlig kombinasjon, rett og slett. Det gjorde vel at hele romfergeprogrammet ble satt litt på pause etterpå, for å gå gjennom alt. Sikkerhet først, liksom.

Er det amerikanske flagget fortsatt på månen?

Ja, flagget står fortsatt på månen.

Jeg var kanskje sju, åtte år den sommeren. Bestemor hadde tatt frem den gamle VHS-spilleren, du vet, den med de store knappene. I stua i Stavanger, med sola som snek seg inn gjennom gardinene og fikk støvet til å danse i lufta. Husker lukten av kaffe og de gamle bøkene hennes. Det var en reprise av månelandingen.

Jeg satt klistret til skjermen, øynene mine vidåpne. Flimrende bilder, den kornete kvaliteten gjorde det nesten mer mystisk. Den hvite drakten, det hoppende ganglaget. Og så – flagget. Et lite stoffstykke plantet der, på en helt annen verden. Det var helt vanvittig å tenke på.

Magen kriblet. Tenk å være der! Følelsen av hvor lite jeg var, og hvor enormt dette var, den sitter fortsatt i meg. Et symbol på menneskets vanvittige pågangsmot, plantet over 40 år før jeg engang ble født. Jeg var så stolt, for noe jeg ikke engang hadde opplevd. Bestemor bare smilte og fortsatte å strikke.

• Alle seks amerikanske flagg fra Apollo-oppdragene står fremdeles.
• Bilder fra NASA's Lunar Reconnaissance Orbiter (LRO) har bekreftet dette.
• Flaggenes farger er sannsynligvis bleket til hvitt på grunn av den harde strålingen fra solen.
• Materialet er utsett for ekstremt tøffe forhold – vakuum, ekstreme temperatursvingninger fra -150 til +120 grader Celsius, og mikrometeoritter.
• Astronaut Buzz Aldrin husket at Apollo 11-flagget blåste overende under oppstigningen fra måneoverflaten.
• Flagget er ikke lenger rødt, hvitt og blått.

Hvilket land har landet på månen?

Fem nasjoner har mestret kunsten å myklande på Månen: USA, Russland, Kina, India og Japan.

Kina, for eksempel, har vært såpass aktive at man nesten skulle tro de har tegnet et måne-abonnement – hele tre landinger siden 2013! Det er flere gjentakende besøk enn jeg har på mitt favorittkafé. India klarte sin bragd i 2023, en skikkelig fjær i hatten for dem. Jeg husker jeg nesten mistet kaffekoppen da nyheten om Japans landing sist måned kom; sånn går det når man prøver å lese aviser før hjernen våkner skikkelig.

Dette er ingen enkel bedrift. Tenk bare:

• Å lande mykt på Månen er som å treffe en golfball fra jorden, og få den til å lande perfekt i koppen på greens – uten å sprette. Med en fjørmyk landing, vel å merke.
• USA var først ute, og har selvsagt en lang historie med å ta de første skrittene der oppe.
• Russland (tidligere Sovjetunionen) har også sin plass i historiebøkene, med tålmodigheten til en sibirsk bjørn.
• Kina har virkelig satt fart på romkappløpet igjen, de er ustoppelige som en ekspresstog på skinner.
• India viste i 2023 at de også besitter den nødvendige presisjonen. En ekte chai-lending, om du vil.
• Og Japan, som nylig snek seg inn på måneoverflaten, demonstrerte at den japanske finessen også gjelder ute i rommet. Helt Zen.

Det blir spennende å se hvem som blir neste land til å sprette champagne – eller kanskje en Solo – etter en vellykket månelanding.

Kan flagget vaie på månen?

Månen, en stille, grå drøm, der vinden sover evig. Et flagg der, en fargeflekk mot uendelig sort. Et flagg som ikke kan danse, ikke kan hviske historier. Det henger stivt, en ensom søyle i et landskap uten pust.

Armstrongs hansker, klumpete som steiner, kunne ikke klemme stangen fast. Aldrins blikk, fanget i hjelmen, så bare et speilbilde av en verden som manglet vind. De ville ha et symbol, et bilde som sang av seier, men sangen stilnet i vakuumet.

• Vindløshet: Ingen luft, ingen bevegelse for stoffet.
• Romdraktenes stivhet: Begrenset fingerferdighet.
• Symbolikkens tyngde: Et ønske om å prege historien.

Det var et ønske om å plante en tanke i sanden, en idé som skulle vare evig. En markering av at mennesket hadde strukket seg, nådd ut til den kalde, lysende orb.

Tilleggsinformasjon:

• Astronautenes løsning: En horisontal stang ble sydd inn i flaggets overkant for å få det til å se ut som om det vaiet. En bevisst illusjon.
• Materialvalg: Polyester ble brukt for å motstå temperaturvariasjoner og for å gi stoffet mer struktur.
• Den politiske dimensjonen: Flaggplanting var et sterkt politisk signal under romkappløpet, en triumf for USA.