Kan jeg gå av med pensjon ved 62 år?

Åh, 62 år og pensjonisttilværelse... Bare tanken får meg til å drømme meg bort! Husker du den følelsen, den første gangen du innså at det faktisk kunne være en mulighet? Jeg husker det som det var i går. Satt på kontoret, stirret ut av vinduet på den grå himmelen, og plutselig slo det meg: Kanskje jeg kan pensjonere meg som 62-åring? Det var som en liten gnist av håp i en ellers ganske slitsom mandag.

Selvfølgelig, det er jo ikke bare å knipse i fingrene og vips, så er man fri som fuglen. NAV sier jo at det er mulig å ta ut pensjon fra den alderen, ja. Men nok opptjening, hva vil det egentlig si? Jeg leste et sted – husker ikke hvor, kanskje det var DinSide eller noe – at mange faktisk går på en økonomisk smell fordi de ikke har sjekket ut dette ordentlig. Tenk å jobbe et helt liv for så å oppdage at pensjonen ikke strekker til. Huff, mareritt!

For meg handler det jo om frihet. Frihet til å endelig kunne bruke tid på alt det jeg har utsatt. Jeg drømmer om å reise til Italia, lære meg italiensk – kanskje til og med kjøpe et lite hus der? Og så har jeg alltid hatt lyst til å male, tenk å kunne sette opp et staffeli i hagen og bare la kreativiteten flyte... Sukk, det hadde vært noe.

Men, ja, det er jo sant som de sier. Det krever planlegging, masse planlegging. Jeg har begynt å sette meg litt inn i det, og det er jo en hel jungel av regler og beregninger. Uff, noen ganger frister det bare å stikke hodet i sanden! Men jeg vet jo at det er viktig. Man vil jo ikke ende opp med å spise havregrøt til middag resten av livet, heller. Eller hva?

Så ja, drømmen lever. Og jeg skal jammen meg gjøre alt jeg kan for å realisere den.