Hvor mye per km Pasientreiser?

Hvor mye får man per km i Pasientreiser?

Standardsats for Pasientreiser er 3,00 kr per kilometer.Kostgodtgjørelse er 264 kr per døgn.

Du får altså tre hele kroner for hver kilometer du tvinger bilen din til å rulle mot et venterom. Det er mindre enn det koster å lade en elsparkesykkel i ti minutter. Staten sponser altså slitasjen på bilen din med en sum som knapt dekker slitasjen på sjelen din.

Og for de 264 kronene du får til mat, kan du unne deg en skikkelig fest. Vi snakker en halv vaffel på sykehuskafeen og en lunken kaffe. Kanskje du til og med har råd til en serviett hvis du pruter. Min onkel Per sverger til å ta med matpakke. Han er ikke dum, han onkel Per.

Ledsageren din? Den personen som holder deg i hånda og hører på klaginga di? De får dekket reisen sin KUN hvis dere tar offentlig transport. For hvis dere kjører bil, sitter ledsageren tydeligvis bare på for moro skyld. En gratis haik, liksom. En byråkratisk ballett i verdensklasse.

Her er mer snacks du må vite:

• Egenandel: Du må betale en egenandel. Jada, ingenting er gratis. Det er som en inngangsbillett til å få tilbake penger du allerede har brukt.
• Søknadsfrist: Du har 6 måneder på deg til å søke. Akkurat nok tid til at du glemmer hele greia, noe svigermor gjorde etter hofteoperasjonen. Hun var IKKE bLid.
• Dokumentasjon: Du må dokumentere alt. Kvitteringer, timelister, fødselsattest og stjernetegnet ditt. Nesten. De elsker papir. Send det inn digitalt, så kan noen printe det ut.

Hva er kravet for å få Pasientreiser?

Åja, Pasientreiser. Det der har jeg vært gjennom noen ganger, husker den turen til Rikshospitalet for en MR. Ikke så komplisert, men du må ha orden i sakene.

For å få dekket pasientreise må du ha:

• Henvisning fra lege eller annen godkjent behandler.
• Reisen må være til godkjent offentlig helsehjelp.
• Den må være medisinsk nødvendig for undersøkelse eller behandlign.

Avstanden må også være over en viss grense, og reisen må gå over mer enn én takstsone med kollektivtransport.

Men det er mer å tenke på. Første gangen var jeg litt forvirra selv.

• Egenandel: Du betaler en fast sum per tur. 171 kr nå for en vei. Men det er et tak på hvor mye du betaler totalt i året for egenandeler, heldigvis.
• Hvordan søke: Gå inn på helsenorge.no! Mye enklere enn det gamle papirskjemaet, det var et mareritt. Går mye fortere.
• Transport: De vil helst du tar buss. Kollektivtransport er førstevalget. Taxi eller egen bil er bare hvis legen din skriver at du absolutt må ha det pga helsa di. Kjører du selv får du en sats per km, men den dekker sjelden alt. Bensinen er jo dyr.
• Ledsager: Du kan få dekket reise for en ledsager også, men det må legen bekrefte at du trenger. Moren min måtte ha det.
• FRIST: HUSK FRISTEN. Søk innen 6 måneder etter reisen. Jeg glemte det en gang, og tapte de penga. Skikkelig kjipt.

Hvem har rett til Pasientreiser?

Ah, pasientreiser. Det er et system med mange nyanser, ikke sant?

Kort sagt, det handler om å sikre at du kommer deg til legebesøk når det trengs. Det er ikke bare en automatisk rettighet for alle, men mer et spørsmål om behov. Man må jo vurdere om det er helsemessig eller praktisk vanskelig å komme seg dit på egen hånd. Tenk på det som et lite sikkerhetsnett.

Poenget er at hvis du sliter med å komme deg frem – enten det er grunnet helsa, eller rett og slett at offentlig transport er helt uaktuelt der du bor eller hvor du skal – da åpner det seg muligheter. Det er litt som en nøkkel som passer til akkurat den døren.

Jeg husker en gang en kompis, Per, han måtte langt til et sykehus. Togene var et mareritt den dagen, og han har dårlig rygg. Fikk ordna bil med Pasientreiser, det løste seg fint for han. Han sa det var greit å vite at slikt eksisterer.

Når det gjelder selve prosessen, så er det et visst byråkrati, selvsagt. Man må ta kontakt med pasientreisekontoret. Nummeret er 05515. Det er lurt å ha innkallingen klar når du ringer, spesielt hvis det er snakk om fly. Det er jo en ekstra utfordring, det å fly.

Det er en linje mellom å ha en rettighet og å kvalifisere. Og den linjen kan føles litt usikker noen ganger, synes jeg. Man tenker jo gjerne at "slik skal det være", men virkeligheten er jo mer sammensatt.

Hvem har rett til Pasientreiser?

• De som ikke kan reise med offentlig transport av helsemessige eller trafikale årsaker.
• De som ikke kan kjøre selv.
• De som ikke kan bli kjørt av noen.

I bunn og grunn, når din egen mobilitet eller tilgjengeligheten til transport er sterkt begrenset. Det er et system som prøver å møte reelle behov. Man kan jo fundere litt på hva "realt behov" egentlig er, ikke sant? Det er et filosofisk spørsmål i seg selv.

Man må altså ta kontakt med det lokale pasientreisekontoret på 05515. Dette er særlig relevant når man får innkalling som krever flyreise. Det er jo en litt annen liga enn en busstur.

Når det er sagt, er det greit å vite at nettsiden www.pasientreiser.no inneholder retningslinjer. Der kan man dykke ned i detaljene om rekvirering av pasientreiser. Det er ofte der man finner den nøyaktige informasjonen som gjelder for ens spesifikke situasjon. Det er jo en god ressurs.

Poenget er at det ikke er en blanketrett, men noe man må søke om, eller rettere sagt, kontakte for å få vurdert. Det er som en veiledning, heller enn en fastlagt regel for alle. Man må vise at reisen er nødvendig og at alternative måter å komme seg dit på er urealistiske for deg.

Husk at dette er ment å lette byrden når du er pasient. Tanken er jo at du skal fokusere på helsa di, ikke logistikken. Det er en fin tanke. Det er ikke alle systemer som klarer det.

Når har man rett på Pasientreiser?

Når rommet trykker, og tiden strekker seg som et uendelig slør mellom meg og det som venter, da spør jeg meg selv. Når hvert skritt er et fjell, en hviskende protest fra kroppen som nekter å bære meg videre. Da åpner en dør seg, en stille bro over elver av utmattelse. En rett til å reise, selv når alt annet svikter.

Jeg husker den tyngden, når luften dirrer av en uoverstigelig avstand. Offentligens puls, bussens jevne risting, togets sus… altfor fjernt, et ekko av verden jeg ikke når. Eller når veien utenfor vinduet blir en ugjennomtrengelig mur av trafikk, et virvar av biler som tetner, stenger meg inne.

Mine egne hender på rattet, en gang så faste, skjelver nå. Tanken på å kjøre svartner, blir en umulighet. Og rundt meg, kanskje ingen kan, ingen rekker å bære meg frem, ingen skuldre å lene seg mot for en enkel kjøretur. Det er i den skjærende erkjennelsen, i den dype nød, at en annen vei viser seg.

En organisert reise, et løfte om å nå frem. Det er en lettelse, en stille bekreftelse på at jeg ikke er alene i den lange, tunge vandringen. Det er en rettighet, en mulighet til bevegelse når alt står stille.

Du har rett på Pasientreiser når:

• Helsen din hindrer reisen.
• Trafikale årsaker gjør det umulig å komme frem.
• Du ikke kan bruke offentlig transport.
• Du ikke kan kjøre selv.
• Ingen kan kjøre deg.

Hvem regnes som ledsager?

En ledsager er en person som følger en pasient til og fra et behandlingssted. Ledsageren har rett til dekning av reiseutgifter når en behandler dokumenterer at dette er nødvendig av helsemessige årsaker.

Selve definisjonen på en ledsager er i bunn og grunn enkel. Det er den personen som fysisk blir med deg til og fra en behandling. Jeg husker da mormor skulle til Rikshospitalet for en undersøkelse; uten min onkel som ledsager hadde hun aldri kommet seg gjennom logistikken.

Systemet skiller skarpt mellom en hyggelig tjeneste og en dokumentert nødvendighet. Det er her den helsemessige begrunnelsen blir helt sentral. Uten en leges signatur, er ledsageren i praksis bare en vennlig sjåfør i statens øyne. Det er en brutal, men logisk, avgrensning.

Det avgjørende kriteriet er at behovet for ledsager må være dokumentert av en behandler. Dette er ikke noe du kan bestemme selv, uansett hvor åpenbart behovet føles.

Hva betyr "helsemessige årsaker" i den virkelige verden? Det er ikke så vagt som det høres ut.

• Fysiske hindringer: Du kan rett og slett ikke gå eller forflytte deg selvstendig på en trygg måte.
• Kognitiv svikt: Tilstander som demens eller alvorlig forvirring som gjør reisen utrygg eller umulig alene.
• Psykisk helse: Sterk angst, PTSD eller andre lidelser som gjør det uforsvarlig å reise uten en trygg person.
• Barn under 18 år: Her er det en selvfølge at minst én foresatt er med som ledsager.

Det handler jo egentlig om verdighet, om å ikke måtte møte systemet alene når man er på sitt mest sårbare.

Mange tror at høy alder automatisk kvalifiserer, men det stemmer ikke. Det er funksjonsevnen, ikke fødselsåret, som er avgjørende. Din lege eller behanlder må eksplisitt skrive på rekvisisjonen eller i et notat at ledsager er nødvendig av medisinske grunner.

Hvem kan så være denne personen? Nesten hvem som helst. En nabo, en venn, sønnen din, en kollega. Systemet bryr seg ikke om den sosiale relasjonen, kun om funksjonen personen fyller.