Hvordan vet man at man er psykisk syk?

Åh, hvordan vet man egentlig at man er psykisk syk? Det er et spørsmål som gnager, ikke sant? Jeg mener, hvor går grensen mellom "bare en dårlig dag" og noe som faktisk trenger hjelp? Det er jo ikke svart-hvitt, akkurat.

Det skjærer i hjertet mitt når jeg tenker på barn og unge som sliter. Søvnproblemer, den nagende angsten som bare klamrer seg fast... Jeg husker selv da jeg var yngre, de små svingningene, opp og ned, opp og ned. Så forvirrende! Man vet jo ikke hva som er "normalt", liksom. Og selvskading... psykotiske glimt... jeg kan ikke forestille meg hvordan det må være å stå i det alene. Hvorfor skal noen måtte gå gjennom det?

Det er så... tragisk. Virkelig. Jeg mener, tenk deg å være så ung og allerede føle den vekten. Og det verste er kanskje at mange skammer seg, tror de er alene. Det er jo ikke sant!

Jeg tror det er så viktig å snakke om det. Og å søke hjelp. Jeg vet, det er lettere sagt enn gjort. Jeg har vært der selv, liksom. Men ærlig talt, hva har man å tape? Kanskje bare litt stolthet? Jeg håper virkelig, virkelig inderlig, at alle som sliter, uansett alder, finner den støtten de trenger. For det finnes hjelp der ute, man må bare tørre å strekke seg etter den. Kanskje det bare er å snakke med en venn, en lærer, foreldre... Hvem som helst! Bare ikke bær det alene. For det fortjener ingen.