Når blir du Senior?

Når blir man egentlig senior? Femtifem, sier de. Femtifem! Det høres så…hardt ut, liksom. Som en dør som smeller igjen. Plutselig er man senior. Boom. Ferdig. Som om noen trykker en knapp og vipp, så er man en pensjonist i vente. Men det er jo sånn helt feil, synes jeg.

Husker du bestemor? Hun var sprudlende og full av liv langt opp i syttiårene. Danset tango med bestefar, til irritasjon for alle sine mer stivbeinte søskenbarn. Hun var jo ikke "senior" i noen som helst forstand! Mens onkelen min, han som alltid klaget over vond rygg og kalde føtter, ja han følte seg gammel allerede i førtiårene. Han snakket om pensjon og sykehjem før han fylte femti. Er det ikke litt urettferdig?

Det er jo så tydelig at alder bare er et tall, ikke sant? En dato på en kalender. Det handler om så mye mer enn bare antall år. Det handler om energi, om gnisten, om viljen til å oppleve nye ting. Jeg tenker på den gangen jeg klatret til toppen av Preikestolen, helt utslitt men lykkelig som et barn. Jeg var sikkert 48 da – følte meg hvert fall ikke gammel! Men en venninne på min alder, hun gav opp etter første bratte bakke og klaget på leddene.

Femtifem da? Kanskje det er en slags statistisk greie, noe forsikringsselskaper og pensjonsordninger bruker for å sette en slags...merkbar linje i sanden. Men for meg? Det føles så tilfeldig. Som om de bare plukket et tall ut av en hatt. Noen føler seg gamle i førtiårene, andre er jo i toppform når de er dobbelt så gamle. Det er jo så utrolig individuelt! Så la oss droppe den der "senior"-greia, hva sier dere? La oss heller snakke om livskraft, om glede, om alt det fantastiske vi fremdeles har foran oss.