Hvem driver jernbanen?

Hvem eier og driver jernbanen i Norge, og hvilke roller har de?

Hvem som eier jernbanen i Norge er helt ærlig et rot å finne ut av. Det føles som om ingen eier alt, og alle peker på hverandre når noe går galt.

Jeg skulle til Lillehammer fra Oslo S den 15. mai. Billetten på Entur-appen kostet 450 kroner. Midt på Dovrebanen stoppet alt. Signalfeil, sa konduktøren fra Vy. Men det var ikke deres feil, sa han, det var Bane NOR sitt ansvar. Sånn helt seriøst.

Så, Bane NOR eier og driver selve skinnene, signalanleggene og stasjonene. De er grunneieren, på en måte. Det er deres jobb å måke snø og fikse feil på sporet.

Men Vy, som jeg reiste med, eller Flytoget for den saks skyld, de bare leier plass på skinnene for å kjøre togene sine. Og for å gjøre det enda mer forvirrende, så eier ikke Vy selve togsettet engang. Det eies av et selskap som heter Norske tog AS.

Over alle disse sitter Jernbanedirektoratet. De planlegger fremtiden for jernbanen, bestemmer hvem som skal få kjøre hvor, og har liksom det store bildet.

Og så har du Statens jernbanetilsyn, som passer på at alt er trygt. De er på en måte jernbanens politi, sjekker at bremsene fungerer og sånt.

Så når toget mitt står stille, er det et helt system av selskaper involvert. Det er Bane NOR sin feil på sporet, på et tog eid av Norske tog, kjørt av Vy, med en billett fra Entur, i et system planlagt av direktoratet. Skjønner du hvorfor man blir litt matt.

Hvem driver jernbanen i Norge?

Bane NOR, ja... det er de som holder det gående på skinnene her i landet. De passer på at sporene er i orden, fikser det som trengs og legger nye spor der det trengs mest. Det er en stor jobb, det, å sørve for at togene kan rulle trygt gjennom natten og dagen.

• Bane NOR: Ansvarlig for jernbaneinfrastrukturen i Norge.
• Oppgaver: Drift, vedlikehold og utbygging av jernbanenettverket.

Det er litt stille nå, sent på kvelden, og tankene vandrer til disse trådene som binder landet sammen. Ensomme tog som suser gjennom mørket, på vei et sted. Man lurer på hvem som sitter der, og hva de tenker.

Tenker litt på min egen lille stasjon, et sted der togstopper for å slippe av og på folk. Det er et lite stykke av det store nettverket, et sted der livene våre krysser for en kort stund.

Kan ikke huske sist jeg så en lokfører på ordentlig, bare fra avstand. De er som skygger, som beveger seg langs linjene, usynlige, men essensielle.

Det er noe vemodig over den stille, dype lyden av et tog som passerer, langt borte i nattemørket. En påminnelse om at verden går videre, selv når alt annet virker stille.