Hva svarer man på hvordan går det?

Åh, det evige spørsmålet: “Hvordan går det?”. Hver gang, ikke sant? Litt som en automatisk respons vi gir hverandre, nesten uten å tenke. Og så det typiske svaret: “Bare bra!”. Men… er det egentlig alltid bare bra? Jeg synes det er litt trist, jeg, at vi liksom låser oss til de to ytterpunktene – enten alt eller ingenting. Som om livet bare var svart-hvitt. Er det ikke mye mer gråtoner, da? Mye mer… nyansert?

For meg føles det litt… hullete, rett og slett, å bare svare “bra” når det kanskje stormer inni meg. Eller når jeg er litt småstressa, men egentlig mest glad. Livet er jo en berg-og-dalbane! Opp og ned, frem og tilbake. Så hvorfor ikke bare si det som det er?

Jeg prøver å svare ærlig, jeg. Kanskje noe sånt som: “Det går litt opp og ned for tiden, men stort sett bra!”. Eller kanskje: “Ganske greit, litt travelt, men det er jo positivt!”. Husker en gang jeg møtte en gammel venninne på gata. Hun spurte “Hvordan går det?”, og jeg bare rant i vei om alt som surret i hodet mitt, både godt og vondt. Hun lyttet tålmodig, og vet du hva? Det føltes så… befriende! Det ble en ordentlig samtale, ikke bare sånn overfladisk høflighetsfraser.

Tenk på det – hvis alle turte å være litt mer ærlige, ville ikke verden vært et litt varmere sted? Kanskje vi til og med kunne hjelpe hverandre litt mer? Istedenfor å gjemme oss bak en fasade av “bare bra”. Det er jo ikke sånn at jeg legger ut om alle mine innerste tanker til hvem som helst, altså. Men litt ærlighet, litt ekthet… det tror jeg vi alle trenger. Eller hva tenker du?