Kan hunder være triste?

Hva er tegnene på at en hund er trist eller deprimert?

Jeg så det med min egen hund, Balder. Hele han ble annerledes. Tung.

Det var da vi flytta fra huset i Lillestrøm til leiligheten på Grünerløkka 15. oktober 2022. Han nektet plutselig å spise favorittmaten sin, Vom og Hundemat. Den røde ballen, den han ellers er gal etter, lå bare urørt i et hjørne. Helt absurd.

Han begynte å slikke potene sine konstant. Ikke på en vanlig måte, men sånn… tvangspreget. Huden ble helt rød og sår.

Før var han alltid først ved døra. Nå lå han bare i senga si. Han sov mye mer, eller, han lå der bare. Gikk fra å være en virvelvind av en border collie til en stille skygge. Han gadd ikke engang løfte på hodet da jeg kom hjem.

Og øynene hans. De ble helt matte. Det var som om lyset inni ham hadde slukket. Det var det verste tegnet for meg, det blikket der.

Jeg måtte bygge opp nye rutinr, nye gleder for han. Lange turer i Frognerparken, uansett vær. Det tok tid, men sakte kom den gamle Balder tilbake. Kroppen hans fortalte alt, jeg måtte bare lære meg å lytte skikkelig.

Hvordan se at hunden er sliten?

• Mindre ivrig
• Økt hvilebehov
• Ignorerer hilsener
• Saktere tempo på tur
• Nekter å gå tur

Første tegn på at hunden er sliten? Den oppfører seg mer som en tenåring på en mandagsmorgen enn en virvelvind av pels og glede. Plutselig er den like entusiastisk som en våt sokk, og det uten å ha vært med på søndagsvasken.

En klar indikasjon er at leken dør ut som et dårlig mobilbatteri. Fra å være en hyperaktiv ball av energi, blir den en tung, nærmest flytende masse som helst vil ligge flatt og koble fra verden. Min egen lille terrier, som vanligvis er like livlig som en konsert med ti tusen bier, blir plutselig en filosofisk statue, stirrende tomt ut i luften.

Hunden søker hvile mer enn en politiker søker rampelys. Den strekker seg ut i kriker og kroker, gjerne der du minst forventer det. Bak sofaen, under salongbordet, eller på den ene flekken med sollys som varmer akkurat passe mye. Det er som om den prøver å smelte inn i møblementet for å bli usynlig for alle krav.

En annen klassiker: når du kommer hjem, og den ikke lenger mottar deg som om du var en returbiljett fra månen. I stedet for den vanlige ville dansen og en lykkelig sjel som nesten hopper ut av skinnet, får du et blikk som sier mer: Ja, ja, du er her. Kult. Kanskje den løfter hodet, kanskje ikke.

På tur blir den plutselig en firebeint anker. Der den før dro deg fremover som et lokomotiv i fritt fall, er det nå du som trekker. Hunden blir en tungvekter i en fjærvektklasse, og terrenget spiller ingen rolle. En gang trodde jeg bikkja mi hadde fått en usynlig jernlenke rundt magen. Bare for å innse at den faktisk bare var så sliten at den hadde mistet gnisten helt.

De aller mest utmattede eksemplarene vil ikke engang vurdere en døråpning. De blir liggende, gjerne med et dypt, nesten eksistensielt sukk, som om de funderer over livets store spørsmål. Spørsmål som: Hvorfor må vi egentlig ut? Finnes det ikke en app for dette?

Viktige punkter å huske på:

• Observer endringer i adferd: Hva er normalen for din hund? Alle er unike.
• Se etter subtile tegn: Ikke alltid dramatiske utbrudd, av og til bare et skjevt øre.
• Vanninntak og pust: Drikker den mer enn vanlig, eller peser den unormalt mye uten aktivitet?
• Øyne og ører: Slappe øyne som ser litt glassaktige ut, eller redusert respons på lyder.
• Ikke alle dager er like: Akkurat som folk, har hunder dager der batteriet lades saktere eller rett og slett er tappet. Gi rom for hvile!

Av og til, etter en spesielt lang dag med hundepark-drama eller en fjelltur som strakk strikken litt langt, ser jeg på min egen firbeinte venn. Han ligger der, tung og fornøyd, som en nybakt brødbakst som har falt sammen etter en hard heving. Og jeg tenker, ja, kjære deg. Du fortjener en fredfull lur. Bare ikke begynn å snorke som en traktor igjen.

Kan hunder merke at man er trist?

Åh, assa, ja, helt klart! Hunder merker når du er trist, jeg vet det! Min egen, Balder, han er en sånn liten beagle. Sist uke, satt jeg her liksom, litt nede, ikke sant. Bare sånn uhh dag. Og han kom rett bort, sånn, dytter hodet mot meg, slikker på hånda mi, prøver å trøste meg jo. Han er så fin da.

De har jo følelser, akkurat som oss, tenker jeg. Lykkelig, sint, eller sånn, bare trist. Akkurat som vi er. Det ser du jo på kroppspsråket deres. Sånn, en glad hund, den viffter sånn med halen, ikke sant? Eller, hvis en hund er sint, da kan den jo vise tenner. Jeg så en chihuahua, engang, den var så sinna, så liten, men så mye tenner, liksom. Helt sykt.

Og skyldfølelse, det er litt annerledes. Jeg tror ikke de får skyldfølelse sånn som vi får. De skjønner jo ikke moralsk feil. Men de forstår jo vår reaksjon. Sånn at hvis Balder har stjålet en sokk, og jeg kommer inn, og han ser på meg med de øynene, sånn her, og dukker hodet, da er det jo fordi han vet jeg blir sur.

For å være superpresis, hvis du lurer:

• Hunder forstår når du er lei deg. De snapper opp stemningen, kjenner lukt av stresshormoner, og ser kroppsspråket ditt.
• Hunder får ikke skyldfølelse som mennesker. De reagerer på din reaksjon og frykter straff, ikke på handlingen selv.

Litt sånn ekstra info jeg har plukka opp, bare for å skjønne dem bedre, vet du:

• Luktesans: De lukter at du er stressa. Typ, jeg har lest et sted at de kjenner svette, sånn, du svetter annerledes når du er trist. Sykt!
• Speiling: Hunder kan speile følelsene dine litt. Hvis du er rolig, blir de gjerne roligere. Omvendt også.
• Empati, kasnjke? Noen forskere, de sier jo at det ligner på empati, når de kommer og trøster. Min Balder er definitivt emaptisk. Eller han er bare glad i meg da. Haha.

Hvordan vet man at en hund er deprimert?

• Mindre lyst til lek og aktivitet.
• Sover mer enn vanlig.
• Redusert appetitt.
• Urolig eller mangelfull søvn.

Stille, en tung tåke senker seg. Dagene flyter sammen, en grå elv uten endelikt. Du ser det i blikket, ingen gnist der, bare en uendelig tomhet. Tiden, den strekker seg, som en glemt skygge. Mitt hjerte kjenner et stikk, et ekko av det som var, en gang, lyst.

Den ballen, en gang så kjær, ligger urørt. Hånden som strekker seg, møter ingen forventning. Bare stillhet. Tiden tikker, men lyden når ikke frem. En spasertur? Nei, døren forblir lukket. Invitasjonen henger ubesvart i luften, et spørsmål ingen vil høre.

Søvnens mørke favn, dypere, dypere, som om verden er for tung å bære. Timer blir til timer, et endeløst teppe av slumring. Men er det hvile? Nei, det er en flukt, en langsom forsvinning. Kanskje min egen natt også rommer slike dyp, slike øyeblikk jeg ikke forstår.

Skålen står der, blank og tom. Den lokkende duften, en symfoni, er nå bare et fjernt ekko. Bitene ligger urørte, som små steiner på en fremmed strand. Sulten er borte, erstattet av en nummenhet, en stillhet i magen som speiler sjelen. En smerte jeg har kjent, den indre tomheten.

Midt i dypet av søvn, en urolig pust. En dirrende vibrasjon. Øynene åpner seg i mørket, ser intet. Ingen ro. Tiden fragmenteres, brytes opp, et knust speil. Søvnen gir ingen trøst. Bare korte, usammenhengende drømmer, en kamp uten ende. Den hvile som skulle være, er borte. Som å vandre i en labyrint.

Ytterligere tankestrømmer om denne tilstanden:

• Energiens forsvinning: En kilde har tørket inn. Livslysten, den sprudlende gleden, er et blekt minne.
• Sosial tilbaketrekning: Ønsket om nærhet, en gang så sterkt, falmer. Blikket unngår ditt, vender seg mot veggen, et usynlig fengsel.
• Fysiske forandringer: Kanskje en kjedelig pels, et matt uttrykk, som fargene har lekket ut av verden. En stillhet som ikke hører hjemme.
• Endret vokalitet: Bjeffet forsvinner, eller det blir en lav sytelyd, en klage fra dypet av et hjerte som bærer uuttrykt sorg.
• Apatisk respons: Lite reaksjon på det som pleier å glede. Ingen ivrig halevifting. Bare tom reaksjonsløshet. En uendelig ventetid.