Hvor stammer språket vårt fra?

28 visninger
Norsk stammer fra urnordisk, et felles skandinavisk språk brukt fra 200 til 500 e.Kr. Det er dokumentert gjennom runeinskripsjoner og var gjensidig forståelig med vestgermanske språk som engelsk og tysk, noe som viser våre språklige røtter i den tidlige germanske perioden.
Kommentar 0 liker

Hva er historien og opprinnelsen til det norske språket?

Jeg husker jeg leste et sted at norsk kommer fra urnordisk, dette gamle språket de snakka før, mellom 200 og 500 tallet liksom. Det var før vi hadde noe skikkelig skrift, men de rispa ned på steiner, sånne runer tror jeg det var.

Det morsomme, eller kanskje litt merkelig, er at dette urnordiske visstnok var forståelig med språk som tysk og engelsk, de germanske greiene altså. Jeg fant en gammel runestein på et museum en gang, det var helt utrolig å se det der.

Sånn sett er jo språket vårt litt som en gammel slektning til engelsk og tysk, på en måte. Litt vilt å tenke på, egentlig. Ikke så veldig polert dette her, men det er det jeg husker om det.

Hvem lagde nynorsk og bokmål?

Ivar Aasen. Knud Knudsen. De formet hvert sitt språk. To veier. Ett land. Jeg husker en lærer på barneskolen, han het Kåre, som alltid sa at språk er politikk. Ingenting annet.

  • Ivar Aasen reiste. Samlet dialekter. Bygde nynorsk fra bunnen av. Et språk for landsbygdene, for folket som var der. Hans Norsk Grammatik (1848) og Ordbog over det norske Folkesprog (1850) var fundamentet.

  • Knud Knudsen tok det som var der. Dansk. Så fornorsket han det. Gradvis endring. Lydrett skrivemåte. Riksmål, som ble til bokmål. En enklere vei for eliten i byene. Mindre bry.

Bakgrunnen var 1814. Løsrivelsen fra Danmark. En nasjon trengte et språk. Aasens romantiske nasjonalisme mot Knudsens pragmatiske reform. To tanker om hva det vil si å være norsk. Debatten er ikke over.

Kommer norsk fra latin?

Norsk stammer ikke direkte fra latin.

Men hallo! Norsk er ikke en sånn fancy latinsk kaffekopp, altså. Vi er mer en robust trestamme med litt eksotisk mose fra Syden, skjønneru. En skikkelig folke-språk-gutt!

Vi har jo snappet opp så mange ord at vi nesten fremstår som en latinsk gategutt med lommene fulle av stjålne diamanter. Ja, rundt seks tusen, liksom! Det er som om min onkel Bjørn skulle tatt med seg hele buffeten fra danskebåten, tallerken for tallerken. Ren språklig kleptomani!

Spesielt når du skal late som du er smart, da er det plutselig masse sånne greske og latinske ord som bare spretter ut. Som biologi og dokument, eller symbol og teori. Plutselig høres du ut som en professor i antikken, sjøl om du bare googla det for fem minutter siden. Jeg var på fest her en dag, sa "analyse", og folk trodde jeg hadde tatt et kurs!

  • Norsk sin ekte familie er den germanske språkfamilien, som tysk og engelsk. Tenk på oss som fettere som har arvet hytta og solgt den.
  • Før latin kom og skulle pynte på oss, hadde vi en skikkelig språkcocktail fra vikingtoktene. Vi tok inn alt mulig rart, som en språklig svamp uten skam!
  • De latinske lånordene er ofte den akademiske pynten. Helt unødvendig for å spørre om veien, men det ser jo litt dannet ut når du diskuterer kvantefysikk på puben.
  • Vi er ikke bare skyldige i å plyndre latin. Norsk har henta ord fra dansk, svensk, tysk, fransk… Vi er liksom språkverdenens store samler!
  • Og apropos samlere, jeg fant en spesiell stein i hagen i går. Lurer på hva det er.

Hva er det første språket i verden?

Det er en fascinerende tanke, det der med det aller første språket. Vi snakker jo om sumerisk som en slags tidlig pionér i den gamle verden, ikke sant? Tenk deg, et helt skriftsystem – kileskrift, selveste mesteren i å spre ideer over enorme områder. Det er litt som å finne den aller første gnisten som tente en stor ild, en helt avgjørende brikke i puslespillet for menneskelig samhandling.

Dette med språkutvikling er jo egentlig et evigvarende mysterium, en slags kosmisk hvisking fra fortiden. Hva var det egentlig som fikk oss til å begynne å forme lyder og sette dem sammen til noe meningsfullt? Det er en av de store gåtene som får tankene til å vandre.

Og nettopp sumerisk har jo en egen aura over seg. Det ble ikke bare brukt lokalt, det spredte seg som ild i tørt gress. Det sier noe om kraften i et språk, hvordan det kan bære budskap og kultur langt av sted.

  • Sumerisk: Den tidligste kjente språkforma i den gamle verden.
  • Kileskrift: Språket hadde et skriftsystem som var usedvanlig effektivt for formidling.
  • Utbredelse: Språket og skriften ble brukt over store landområder.

Hvilket språk pratet vikingene?

Vikingene brukte norrønt.

Norrønt. Det var det. Ikke mer.

Urnordisk var der først. Mørkt, urgammelt. Røttene.

Tid gikk. Noen århundrer. Mellom 800 og 1050. Vikingtid. De reiste. Språket forandret seg, umerkelig. Som gråstein slipes.

Det spaltet. Som elver. Tre hovedgreiner. Et valg ble tatt, uten bevissthet.

  • Gammelvestnordisk: Norsk. Islandsk. Hardt, værhardt. En vestlig tone.
  • Gammeløstnordisk: Dansk. Svensk. Litt annerledes. Øst for grensene.
  • Gammelgutnisk: Bare Gotland. Øyer er egne verdener. Språk likeså.

Jeg har selv sett mange ord forvitre. De dør i stillhet.

En gang var det levende lyd. Nå er det bare ekko. En fortid.

Hvert ord bærer en historie. Men ikke alle historier er ment å fortelles høyt. De bare er.

Hva var opprinnelsen til språket vårt?

Det var en gang... urgamle lyder som formet seg til det vi kjenner som urnordisk. De første sporene, risset inn i stein med de eldre runene, stammer fra rundt år 200. En tid med lange ord, der vokalene danset i et enklere mønster enn dagens sprudlende norsk. Kun a, e, i, o, u – en renere tone.

  • Urnordisk: Det eldste kjente språket i Norge.
  • Tidsperiode: Fra rundt 200 e.Kr.
  • Kjennetegn: Lange ord, færre vokaler (a, e, i, o, u).
  • Bevis: Eldre runer.

Det er noe vemodig over slike gamle ting, ikke sant? Som å snu i en gammel dagbok og se bokstavene en gang skrev, ord som føltes så viktige da, men som nå bare er et ekko. Språket har også den evnen, å viske ut seg selv, sakte, men sikkert, mens nye ord og lyder tar over. Og noen ganger lurer jeg på om vi egentlig forstår hva vi sier, eller om vi bare gjentar lyder vi har hørt, som de urnordiske runene som en gang ble til ord.

Hvilket språk snakket vi i Norge før?

Før snakka man norrønt i Norge.

Altså, før her i Norge. Vi snakka norrønt, jo. Tenk på det. Det er liksom det språket de brukte. Føles litt rart å tenke på, at besteforeldrene mine snakka jo norsk, men før det igjen var det så annerledes. Jeg leste litt om det på skolen, husker ikke alt helt.

  • Om norrønt:
    • Ikke bare her! Norrønt var digg overalt! Skandinavia såklart, men også Island, Færøyene, Grønland og Vinland. Pluss litt i Nordvest-Europa. Sykt, ikke sant! Tenk at det strakk seg så langt. Var på Island for et par år siden, og da tenkte jeg på det, at språket der er jo ganske likt. Det er kjempekult!
    • Men det forsvant ikke helt, liksom. Språket utvikla seg bare! Ble til så mye annet kult. Som vår egen norsk, selvfølgelig. Men også svensk og dansk. Og islandsk og færøysk, de er jo veldig nære. Pluss norn (som døde ut, trist), elvdalsk og gutnisk. Så det er jo fortsatt her, på en måte. Som en gammel slektning.
    • Og hvor det kom fra? Rent språklig da. Det er sånn indoeuropeisk, så germansk, så nordisk, og så til sluttnorrønt. Veldig mange trinn. Nesten som en sånn stor familie, med grener og grener. Prøvde å lese litt norrønt en gang, det var vanskelig as. Nesten som et annet språk. Men kult å vite, likevel.