Hvorfor snakker folk forskjellig?

Språkutvikling: 7 000 språk og dialektutjevning

Hvorfor snakker folk forskjellig skyldes et komplekst samspill mellom geografi, sosiale forhold og kulturell identitet. Vår måte å uttrykke oss på formes av hvor vi bor, hvilken utdanning vi velger, og mediene vi bruker. I en verden i endring påvirkes disse mønstrene kontinuerlig av økt mobilitet og kontakt på tvers av steder.

Geografi og isolasjon: Arven fra fjell og fjorder

For å forstå hvorfor vi snakker forskjellig, må vi først se på kartet. Før moderne teknologi og transportmidler gjorde verden mindre, levde folk mye mer isolert. I Norge er dette ekstremt tydelig.

Se for deg en liten bygd innerst i en fjord for 200 år siden. De høye fjellene fungerte som naturlige murer. Folkene der snakket nesten bare med hverandre, og utviklet sine egne ord og tonefall som naboene på andre siden av fjellet ikke hørte. Dette er oppskriften på en dialekt. Over tid ble små forskjeller til store barrierer.

Hvorfor akkurat Norge er et dialektparadis

Norge er spesielt fordi vi har en enorm variasjon på et lite område. Vanligvis deles norske dialekter inn i fire hovedgrupper: østnorsk, vestnorsk, trøndersk og nordnorsk.^[2] Men innenfor disse finnes det utallige varianter.

Jeg trodde lenge at dialekter bare var slurvete uttale av skriftspråket. Det var en naiv tanke. Realiteten er at dialektene ofte er eldre enn det standardiserte skriftspråket vårt. De bærer på historie fra norrøn tid som har overlevd nettopp på grunn av geografisk isolasjon.

Sosial tilhørighet: Vi snakker som de vi vil ligne på

Mens geografi skiller oss fysisk, skiller sosiale forhold oss mentalt. Måten du snakker på, er kanskje det sterkeste signalet du sender om hvem du er. Dette kalles en sosiolekt – en variant av språket som bestemmes av sosial klasse, utdanning, alder eller vennegjeng.

Tenk på hvordan du snakker med bestemor sammenlignet med hvordan du snakker med bestevennen din. Du bytter sannsynligvis ordforråd, tempo og kanskje til og med tonefall helt automatisk. Dette kalles kodeskifting. Vi gjør det for å passe inn.

Ungdomsspråk og slang

Ungdom er språkets innovatører. Hver generasjon lager sine egne ord for å markere avstand til foreldregenerasjonen. Når voksne begynner å bruke ungdommens ord, slutter ungdommen å bruke dem. Det er en evig katt-og-mus-lek.

Engelsk påvirkning er massiv her. Ord som chille, joine og pranke glir rett inn i norske setninger med norsk bøying (jeg chilla i går). Noen frykter at norsk dør ut, men språkhistorisk sett er dette normalt. Språk overlever ved å stjele og tilpasse seg.

Slik påvirker globalisering språket vårt i dag

Verden har i dag over 7 000 levende språk, men many av dem er under press.^[1] I Norge ser vi en tydelig tendens til dialektutjevning. Vi flytter mer, tar høyere utdanning og blir eksponert for standardisert østnorsk gjennom media.

Når folk fra ulike steder flytter til byene, skjer det noe interessant: De sliper bort de mest sære dialekttrekkene for å bli forstått. Resultatet er såkalte regiondialekter. I stedet for å snakke bredt sogning eller hedmarking, snakker man en slags utvannet variant som dekker et større område. Det er praktisk. Men litt trist.

Forskjellen på Dialekt og Sosiolekt

Mange blander disse begrepene, men de beskriver to helt ulike årsaker til språkvariasjon.

Dialekt

1. Geografi og bosted (hvor du kommer fra)
2. Bergensk vs. Trøndersk
3. Høy status, brukes overalt (også på TV og Stortinget)
4. Horisontal (bygd mot bygd, by mot by)

Sosiolekt

1. Sosial tilhørighet (hvem du er/henger med)
2. Kebabnorsk eller "pent" vestkantmål
3. Varierende, ofte knyttet til fordommer om klasse/gruppe
4. Vertikal (arbeiderklasse vs. overklasse, ungdom vs. voksne)

Jonas sitt møte med "Oslo-gryta"

Jonas, en 19-åring fra en liten bygd i Gudbrandsdalen, flyttet til Oslo for å studere. Han var stolt av den brede dialekten sin, men møtte veggen allerede første uke i kollektivet. Ingen forstod hva han mente med "e osså" (jeg også).

Frustrasjonen var stor. Han måtte gjenta seg selv hele tiden, og følte seg dum hver gang han måtte legge om til bokmålsnær tale. Han begynte å unngå å snakke i store forsamlinger.

Vendepunktet kom da han innså at han ikke trengte å bytte dialekt helt, men bare "knote" litt – altså moderere de vanskeligste ordene. Han beholdt tonefallet, men byttet ut lokale ord med standardord.

Etter seks måneder hadde Jonas utviklet en hybrid: en funksjonell by-dialekt som fungerte på universitetet, men som han kunne skru tilbake til full bredde så fort han ringte hjem til mor.