Hva er konsul personlighet?

Oppdag ESFJ konsul personlighet: Kjennetegn og egenskaper?

Jeg har jo alltid vært fascinert av disse personlighetstypene, sånn Myers-Briggs greier. Hva er det som gjør oss som vi er, sant. Spesielt har jeg grubla på Konsulen, eller ESFJ som de kaller det. Det er liksom en type som føles veldig... tilstede.

Altså, den dype empatifølelsen. Jeg husker venninna mi, Linn, som er helt klart en sånn. For to år siden, i mars, da jeg gikk gjennom noe skikkelig tungt. Hun bare så meg, uten at jeg trengte å si noe nesten. Bare inviterte meg på kaffe, kjøpte sjokoladekake jeg likte. Akkurat dét trengte jeg da.

Det med harmoni, det er litt morsomt. Eller, jeg mener, det er vel ikke akkurat morsomt, men det er så tydelig. De kan bli nesten litt stressa hvis det er uenighet i rommet. Som den gangen på jobben, for ikke lenge siden, da prosjektgruppa krangla om et budsjett. Hun prøvde så hardt å roe ned alle, uansett. Føltes viktigere enn tallene for henne.

Og dette ønsket om å hjelpe, det er ikke bare prat, det er handling. Jeg så det da fatter'n flytta sist sommer, i juni. Mye å bære, du vet. Venninna mi var der fra morgen til kveld, bar esker, kokte kaffe, til og med bestilte pizza til oss alle. Gratis, selvfølgelig, hun bare gjør sånt. Tenker ikke over det.

De er som den trygge havnen, sant. Alltid der, bak deg. En annen venn, han er også en Konsul, jeg er litt usikker på stavemåten der, det er sånne mennesker som bare lyser opp når de ser at du har det bra. Varmen de utstråler når de vet de har bidratt til din glede, det er noe spesielt med det. Egentlig.

Så, for meg er en ESFJ en som bygger broer mellom folk. En som alltid har en ekstra paraply hvis det regner, eller en klem hvis du trenger det. Det er ikke bare en personlighetstype; det er en måte å leve på, en grunnleggende godhet som smitter. Jeg føler det, liksom.

Hva er et honorært konsulat?

Et honorært konsulat er bemannet med privatpersoner fra vertslandet, som uten lønnsgodtgjørelse ivaretar norske interesser på stedet. Tenk litt over det: en frivillig diplomat, liksom. Det er jo ganske fascinerende, denne viljen til å dedikere tid og nettverk til et annet lands sak. Jeg har alltid syntes det var spennende å fundere på hva som motiverer slike folk. Er det et kall, kanskje? Eller bare ønsket om å knytte bånd, skape noe mer enn bare jobb.

Men, og dette er viktig å huske: fra et slikt konsulat kan du ikke forvente samme bistand som fra en ambassade med utsendt norsk personale. Det er en fundamental forskjell, nesten som å sammenligne en lokal frivillig med en fulltidsansatt proff. Som jeg har erfart, er grensene for hva de kan gjøre for nordmenn i utlandet ofte ganske stramme. De gjør så godt de kan, selvsagt, men ressurser er ressurser.

Så, hva kan de egentlig bidra med? Tja, de er jo der for å holde flagget høyt, symbolsk sett. De er et første kontaktpunkt, ofte veldig verdifulle for:

• Fremme handelsforbindelser og kulturell utveksling. Det handler mye om nettverksbygging, tror jeg.
• En viss begrenset konsulær bistand, men ikke forvent passfornyelse på flekken. Det er mer når krisen ikke er total.
• Å være et ansikt utad for Norge. Et ankerpunkt i en fremmed havn.

Jeg har ofte tenkt på hvor mye ubetalt arbeid som ligger bak. En sær type altruisme, er det ikke? De er liksom en stille brikke i det store diplomatiske spillet. Kanskje det er den sosiale kapitalen de bygger, som er den virkelige valutaen her. Jeg vet om en kar i et lite land i Sør-Amerika, han tok oppgaven så seriøst, nesten mer enn en vanlig jobb.