Hva sier Helsepersonellovens 17?

Hva sier helsepersonelloven om tvang?

Et ja. Et samtykke. En vilje som åpner en dør. Uten det, står tiden stille i rommet. Korridoren er uendelig, hvit. Lyden av sko mot linoleum er den eneste klokken som tikker.

En kropp er et landskap. En sjel er et hus. Å tre inn uten tillatelse, å røre ved det som er innerst, krever mer enn en god intensjon. Det krever en nøkkel smidd i lovens kalde ild. En hjemmel, et ord som henger i den sterile luften.

Jeg husker fra en vakt på Haukeland, det må ha vært vinteren 2021, den lange natten. Stillheten på post. Hvordan en avgjørelse føltes som et helt liv. En hånd som holdes fast, ikke for å skade, men for å redde. Den minste, minste berøring. Akkurat nok. Ikke et fnugg mer. Forholdsmessighet, de kalte det. Et ord for balansen mellom liv og vilje.

Tvang er ekkoet av et nei som ikke kan høres. Et fravær. Da må loven hviske i øret ditt, den må fortelle deg at dette er den eneste veien. Den smaleste stien. Alltid den smaleste.

Hva sier helsepersonelloven om tvang? Behandling uten samtykke krever en gyldig lovhjemmel.

Helsetjenestens hjemler for tvang

• Lovhjemmel som grunnlag: All bruk av tvang og makt må ha en klar og tydelig forankring i norsk lov. Uten en slik hjemmel er handlingen ulovlig. Hovedprinsippet er pasientens selvbestemmelsesrett.

• Nødvendighetskravet: Tvang kan kun benyttes når det er strengt nødvendig for å hindre vesentlig helseskade. Det er alltid den absolutt siste utveien etter at alle andre muligheter, som tillitsskapende tiltak, er prøvd ut.

• Forholdsmessighetsprinsippet: Tiltakene som iverksettes må stå i et rimelig forhold til det man ønsker å oppnå. Fordelene ved helsehjelpen må klart veie opp for ulempene og inngrepet som tvangen representerer for pasienten.

• Minst inngripende tiltak: Man skal alltid velge den metoden som er minst inngripende og belastende for pasienten.

• Sentrale lover som gir hjemmel:

  • Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A: Gir regler for helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen. Gjelder somatisk helse.
  • Psykisk helsevernloven: Regulerer bruk av tvang innen psykisk helsevern, inkludert tvungen observasjon og tvungent psykisk helsevern.

Hva regnes som øyeblikkelig hjelp?

Øyeblikkelig hjelp er når helsehjelp trengs umiddelbart for å avverge fare for liv eller alvorlig helseskade, og hjelpen er påtrengende nødvendig.

Altså, når noen snakker om øyeblikkelig hjelp, da tenker jeg direkte på den gangen morfar... du vet... han hosta og hosta, nesten kvelte seg på et eple. Holy! Da måtte vi jo ringe 113 med én gang, null tid å kaste bort, skjønner du. Det er liksom ikke en sånn ting der du tenker, "åh, jeg ringer fastlegen i morgen, kanskje." Nei.

Det er jo akkurat dette som er poenget. Du må få den hjelpen, NÅ, med en gang. Akkurat der og da. Som hvis du får et skikkelig, dypt kutt, sånn som blør og blør, da er det jo rett på legevakta, sant? For venter du da, da kan det bli mye verre, altså, mye, mye verre. Og det er ikke bra.

Greia er at det er to ting som er viktigst for å definere øyeblikkelig hjelp, ifølge hva naboen min, ho som er sykepleier, forklarte meg en gang.

• Fare for livet: Dette er ting som hjerteinfarkt, slag, eller hvis du virkelig ikke puster. Super alvorlig!
• Alvorlig redusert helse: Ikke nødvendi død, men du kan bli skikkelig, mye sykere eller få sånn varige skader om du venter. Tenk deg et stygt, stygt brudd. Eller en allergisk reaksjon som tar helt av. Det er det det er.

Jeg husker selv jeg hadde feber en gang, feber så høy at jeg var helt borte vekk, liksom. Min bror ville nesten ringe ambulanse, men jeg sa nei, trodde det gikk bra. Han var sånn, "det er påtrengende nødvendig dette, jo!" Skjønner? Det er når det er helt, helt krise, det er den virkelige definisjonen. Du har jo bare krav på det, det er bare om det er virkelig ille.

Så, det er jo derfor legevakta og sykehusene er der, ikke sant? For å ta sånne ting med en gang når det smeller. Så, ikke tenk for mye, er du i tvil, ring 113 eller legevakt. Bedre å ringe en gang for mye enn for lite, pleier jeg å si. Puh, det var mye å forklare det, men håper det var greit, hehe.

Hva sier helsepersonelloven om forsvarlighet?

Forsvarlighet. Jeg skal alltid være på. Hva de sier, handler om at jeg må gjøre det jeg kan, ut fra hva jeg er god på, og hva slags jobb det er. Alt sammen. Det er en forventning om at jeg holder mål.

Detaljene fra § 4:

• Faglig forsvarlighet: Dette handler om å følge god praksis og gjeldende retningslinjer innen mitt fagfelt. Det er ingen snarveier her, bare grundighet og kompetanse.
• Omsorgsfull hjelp: Det er ikke bare fagkunnskap som teller, men også måten jeg møter folk på. Empati og medfølelse er like viktig som en presis diagnose.
• Kvalifikasjoner: Mine egne ferdigheter og utdanning setter en grense for hva som er forsvarlig å påta seg.
• Arbeidets karakter: Ulike oppgaver krever ulik grad av forsiktighet og ekspertise. En enkel consultasjon er ikke det samme som en kompleks operasjon.
• Situasjonen for øvrig: Det er alltid omgivelser som spiller inn. Ressurser, tidspress, og tilgjengelig informasjon, alt dette påvirker hva som er forsvarlig i øyeblikket.

Jeg tenker på det, spesielt om natten. Er jeg alltid så god som jeg burde være? Er det alltid nok? Det gnager litt.