Hva sier Helsepersonellovens 7 om øyeblikkelig hjelp?

Øyeblikkelig hjelp: Helsepersonellovens §7 – En plikt til å handle

Helsepersonelloven er grunnleggende for å sikre kvalitet og forsvarlighet i helsetjenesten i Norge. En av de mest sentrale bestemmelsene er §7, som omhandler plikten til å yte øyeblikkelig hjelp. Denne paragrafen legger en klar og tydelig forpliktelse på alt helsepersonell: å gripe inn og gi nødvendig helsehjelp når situasjonen krever det.

Men hva betyr egentlig denne plikten i praksis? La oss dykke dypere inn i hva Helsepersonellovens §7 faktisk innebærer.

Kravet om åpenbart behov:

Paragrafen starter med å fastslå at plikten til å yte øyeblikkelig hjelp inntrer når det er åpenbart at en person trenger det. Dette betyr at situasjonen må være tydelig og umiddelbar truende for liv eller helse. Det er ikke rom for tvil eller lange vurderinger i disse situasjonene. Behovet for hjelp må være lett å observere, for eksempel ved bevisstløshet, akutt pustevansker, alvorlige blødninger, eller mistanke om hjerteinfarkt.

Umiddelbar handling og kompetanse:

Når et åpenbart behov er konstatert, kreves det umiddelbar handling. Helsepersonell må handle raskt og effektivt for å stabilisere situasjonen og forhindre ytterligere forverring. Denne hjelpen skal ytes innenfor helsepersonellets kompetanse. En sykepleier skal ikke utføre en kirurgisk prosedyre, og en ambulansearbeider skal ikke foreskrive medisiner utenfor sitt mandat. Plikten begrenses til det helsepersonellet er kvalifisert og autorisert til å utføre.

Samtykke er ikke alltid nødvendig:

En viktig del av §7 er at helsehjelp skal gis selv om pasienten ikke kan samtykke eller motsetter seg behandlingen. Dette er avgjørende i situasjoner der pasienten er bevisstløs, forvirret, eller av andre grunner ute av stand til å ta en informert beslutning. Imidlertid, denne retten til å overstyre pasientens ønske er ikke ubegrenset. Den er underlagt restriksjonene som er fastsatt i Pasient- og brukerrettighetsloven, som beskytter pasientens rett til selvbestemmelse i størst mulig grad. Dette betyr at selv i akutte situasjoner skal helsepersonell så langt det er mulig forsøke å respektere pasientens tidligere uttrykte ønsker eller livssyn.

Begrensninger og etiske dilemmaer:

Selv om plikten til å yte øyeblikkelig hjelp er fundamental, finnes det situasjoner der den kan komme i konflikt med andre viktige hensyn. For eksempel kan det være tilfeller der videre behandling anses som nytteløs og kun vil forlenge lidelsen, eller der pasienten har en forhåndserklæring som fratar helsepersonell retten til å iverksette livreddende tiltak. Disse situasjonene krever nøye vurdering og etisk refleksjon, ofte i samråd med andre helsepersonell.

Konsekvenser av unnlatelse:

Unnlatelse av å yte øyeblikkelig hjelp, når det er åpenbart nødvendig og innenfor helsepersonellets kompetanse, kan få alvorlige konsekvenser. Det kan føre til disiplinære tiltak fra Helsetilsynet, anmeldelse til politiet og strafferettslig forfølgelse, samt sivilrettslig erstatningsansvar.

Mer enn bare en juridisk plikt:

Helsepersonellovens §7 er mer enn bare en juridisk plikt. Den representerer en fundamental etisk forpliktelse til å hjelpe mennesker i nød. Den understreker viktigheten av å ha kompetent og samvittighetsfullt helsepersonell som er villig til å gripe inn og redde liv når situasjonen krever det.

Avslutningsvis:

Helsepersonellovens §7 er en hjørnestein i norsk helserett. Den sikrer at mennesker i akutt nød får den hjelpen de trenger, raskt og effektivt. Samtidig balanserer den plikten til å hjelpe med respekten for pasientens autonomi og selvbestemmelse, og understreker viktigheten av etisk refleksjon i komplekse situasjoner. For helsepersonell er §7 ikke bare en lovbestemmelse, men en rettesnor for handling i situasjoner der hvert sekund teller.

#Helsepersonell #Hjelp #Øyeblikkelig