Hvem defineres som arbeidsgiver?

Hvem kan være arbeidsgiver?

Jo da, det er rett og slett alle som har noen stakkars sjeler som knoter for dem. Tenk på det som om du er sjefen for en hær av kaffe-kokere og papir-flyttere. Ganske enkelt, sant? Som om du styrer en liten borg av utslitte ansatte.

Hvem drar i trådene?

• Privatpersoner: Ja, til og med du som har en liten hjelper til å klippe plenen eller vaske vinduene kan være arbeidsgiver. Du er liksom sjefen for hagetrollene eller rengjøringsenglene dine.
• Bedrifter: Fra den lille kioskdrømmen til det store internasjonale konglomeratet, de er alle i gamet. Tenk på dem som konger og dronninger i sitt lille forretningsrike land.
• Offentlige etater: Staten, kommunen, ja, til og med barnehagen din – de trenger folk til å holde hjulene i gang. Litt som et stort, byråkratisk tog som aldri stopper.

Viktig greie: Det viktigste er at du har folk som jobber for deg. De tjener deg, og du betaler dem. Lett som bare det. Skulle vært en egen emoji for det, kanskje en som holder et mikroskop over en lønnsslipp.

Hvem gjelder som arbeidsgiver i henhold til arbeidsmiljøloven?

Arbeidsgiver er den som har ansatt en arbeidstaker. Ansvaret faller også på den som leder i eierens sted.

Knusktørr definisjon. Realiteten er skarpere. Ansvaret er absolutt.

Den som i praksis styrer, bærer ansvaret. Daglig leder. Avdelingsleder. De er arbeidsgiver i lovens øyne. Ingen kan gjemme seg bak en tittel eller en eier i et annet land. Jeg så det selv på et lager på Alnabru en gang, sjefen trodde han var hevet over HMS-reglene. Det varte ikke lenge.

• Pliktene er konkrete:
  • Sørge for et fullt forsvarlig arbeidsmiljø. Fysisk og psykisk.
  • Utforme en skriftlig arbeidsavtale. Alltid.
  • Følge opp sykmeldte arbeidstakere.
  • Hindrer trakassering og utilbørlig opptreden.

Dette er ikke valgfrittt. Loven skiller ikke på intensjon, kun på resultat. Feiler du, er ansvaret ditt.

Hvem er en reell arbeidsgiver?

Arbeidstaker: Enhver som utfører arbeid i annens tjeneste. Arbeidsgiver: Enhver som har ansatt en arbeidstaker.

Åh, jussen, så krystallklart og poetisk. La oss oversette dette fra paragraf-språk til noe et vanlig, kaffedrikkende menneske kan forstå.

Arbeidsgiveren er, i bunn og grunn, den personen som eier hamsterhjulet ditt. De mater deg akkurat nok (les: lønn) til at du fortsetter å løpe, mens de selv sitter og klapper i hendene og kaller det for 'produktivitet'. Tenk på dem som en Tamagotchi-eier, bare at du er Tamagotchien, og hvis du piper for lite, blir du bytta ut.

En arbeidstaker? Det er deg, meg, og alle andre som bytter dyrebare timer av sitt eneste liv mot penger, så vi kan betale for strøm og en Netflix-konto vi aldri har tid til å bruke. Vi er de tapre sjelene som smiler på kommando i Teams-møter og later som vi brenner for selskapets kvartalsmål. Min første sommerjobb var å sortere tomme isbokser for en fyr som het Børre. Han var en reell arbeidsgiver. Betalte meg i Farris og en klapp på skuldra. Hver dag.

Litt mer snacks om dette fantastiske maktforholdet:

• Sjefens trumfkort: Styringsretten. Dette er en slags magisk superkraft arbeidsgiveren har, som lar dem bestemme nesten alt. Hvem som skal tømme kaffetrakteren, når du egentlig kan ta ferie, og hvorfor du må sitte i åpent landskap selv om du hater lyden av andre mennesker som puster. Det er deres hus, deres regler.

• Din usynlige lenke: Lojalitetsplikten. Du må være lojal! Ikke snakk dritt om jobben på Facebook, selv om printeren har satt fyr på seg selv for tredje gang denne uken. Du er firmaets soldat, selv når krigen handler om hvem som stjal den siste melkeskvetten.

• Arbeidsmiljøloven er din venn (noen ganger). Denne loven er som en litt sliten superhelt som prøver å beskytte deg. Den sier du har krav på pauser og et trygt arbeidsmiljø, noe som betyr at sjefen ikke har lov til å bytte ut kontorstolen din med en haug spisse steiner. Med mindre det er en del av en 'teambuilding'-øvelse.