Hvem har vedtatt menneskerettighetene?

Hvem vedtok menneskerettighetene i 1948?

For å forstå hvem har vedtatt menneskerettighetene, er det viktig å kjenne til bakgrunnen og opprinnelsen for å få et klart innblikk i det internasjonale samarbeidet. Lær mer om de historiske milepælene og hvem som står bak disse grunnleggende prinsippene som gjelder for alle mennesker i samfunnet i dag.

Hvem har vedtatt menneskerettighetene?

Det er FN (De forente nasjoner) som står bak de mest sentrale internasjonale menneskerettighetene(cite: 1). Mange spør hvem vedtok verdenserklæringen om menneskerettigheter, og svaret er at den ble formelt vedtatt av FNs generalforsamling den 10. desember 1948(cite: 1). Denne erklæringen består av 30 artikler og regnes som selve grunndokumentet for det internasjonale arbeidet med menneskerettigheter(cite: 1).

Veien fra erklæring til bindende konvensjoner

Et vanlig spørsmål er, er menneskerettighetene bindende? Selv om Verdenserklæringen fra 1948 var et historisk gjennombrudd, var den i utgangspunktet ment som en felles standard for suksess heller enn en direkte juridisk bindende avtale. For å gjøre rettighetene mer forpliktende, har FN i tiårene etter vedtatt en rekke juridisk bindende menneskerettighetskonvensjoner(cite: 1). Eksempler på dette er konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen(cite: 1).

For at disse konvensjonene skal bli bindende nasjonal lov, kreves det en aktiv innsats fra medlemslandene(cite: 1). Det er nemlig opp til hvert enkelt land å signere og ratifisere avtalene for at de skal få rettslig kraft nasjonalt(cite: 1).

Hva kjennetegner menneskerettighetene?

For å klargjøre hva er menneskerettighetene fn har utarbeidet, kan det sies at dette er grunnleggende rettigheter som gjelder for alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet, rase, kjønn eller religion(cite: 1). De er universelle, noe som betyr at de tilkommer ethvert menneske simpelthen fordi det er et menneske, uten at man må gjøre seg fortjent til dem.

For å forstå hvordan disse rettighetene fungerer i praksis, er det nyttig å skille mellom erklæringer som uttrykker felles verdier og konvensjoner som pålegger statene konkrete, rettslige plikter. I Norge har man tatt dette et skritt videre ved å inkorporere flere av disse konvensjonene direkte inn i norske lover og inn i Grunnloven.

Forskjellen på erklæring og konvensjon

Når man snakker om internasjonale menneskerettigheter, er det viktig å forstå det juridiske skillet mellom ulike typer dokumenter.

Erklæring

Definerer idealer for hvordan stater bør behandle sine innbyggere

Nei, fungerer som en generell retningslinje og felles verdierklæring

Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948

Konvensjon

Forplikter statene rettslig til å endre nasjonale lover ved behov

Ja, for landene som har signert og ratifisert avtalen

Barnekonvensjonen, kvinnekonvensjonen og konvensjonen om sivile og politiske rettigheter

Hvordan barnekonvensjonens prinsipper ble norsk lov

I mange år var barnekonvensjonen i Norge primært en internasjonal avtale som lå til grunn for politiske debatter, uten å ha forrang over annen norsk lov i alle sammenhenger.

Fagfolk og organisasjoner opplevde ofte at hensynet til barnets beste tapte i kollisjon med eldre nasjonale særlover.

Etter grundig arbeid og politisk enighet ble barnekonvensjonen i 2003 innlemmet i den norske Menneskerettighetsloven med forrang.

Dette sikret at barnets rettigheter fikk en direkte og bindende juridisk status i norske domstoler, og endret måten barnevern og rettsvesen behandler barnespesifikke saker på.