Hvem tar avgjørelser når personen ikke har samtykkekompetanse?

Hvem bestemmer når samtykkekompetanse mangler? En nærmere titt på avgjørelsesprosesser i helsetjenesten.

For myndige personer med samtykkekompetanse er det enkelt: de bestemmer selv over sin egen helse. Men hva skjer når en myndig person ikke lenger er i stand til å forstå og ta informerte beslutninger om egen behandling? Hvem tar da over roret og bestemmer hva som er best? Dette er et komplekst spørsmål med etiske, juridiske og praktiske utfordringer.

Som nevnt, kan helsepersonell ta avgjørelser om helsehjelp av lite inngripende karakter for myndige uten samtykkekompetanse. Men hva ligger egentlig i “lite inngripende”? Det handler om tiltak som er både begrensede i omfang og varighet. Tenk for eksempel på å gi nødvendig medisin til en forvirret pasient, eller å hjelpe med personlig hygiene når personen selv ikke klarer det. Slike tiltak anses som nødvendige for å ivareta personens helse og velvære, og krever ikke omfattende vurderinger utover helsepersonellets faglige skjønn.

Men hvor går grensen? Når blir et tiltak så inngripende at det krever mer enn helsepersonellets umiddelbare vurdering? Dette er et gråsonespørsmål som avhenger av den konkrete situasjonen. Faktorer som tiltakets varighet, potensielle bivirkninger, og personens tidligere uttrykte ønsker spiller inn.

For mer omfattende tiltak, som for eksempel kirurgiske inngrep, langvarig medisinering med betydelige bivirkninger, eller tvangsinnleggelse, kreves det en grundigere prosess. Her må helsepersonellet involvere flere aktører og vurdere ulike perspektiver.

Hvem er involvert i beslutningsprosessen?

• Pasientsverge: Myndige personer uten samtykkekompetanse har rett til å få oppnevnt en pasientsverge. Vergens rolle er å ivareta pasientens rettigheter og interesser, og å bidra til at beslutninger tas i tråd med det som antas å være personens ønsker og verdier.
• Pårørende: Pårørende, som familie og nære venner, kan gi verdifull informasjon om personens tidligere ønsker og preferanser. Deres innspill er viktige, men det er helsepersonellet som har det endelige ansvaret for å fatte beslutninger om helsehjelp.
• Etisk komité: I spesielt komplekse tilfeller kan det være aktuelt å konsultere en klinisk etikk-komité. Komiteen kan bidra med råd og veiledning, men har ingen beslutningsmyndighet.
• Fylkesmannen (Statsforvalteren): I noen tilfeller, for eksempel ved tvangsinnleggelse i psykisk helsevern, er det Fylkesmannen som fatter den endelige beslutningen.

Avgjørelser om helsehjelp for myndige uten samtykkekompetanse er et krevende felt. Det krever at helsepersonell utviser stor grad av faglig dyktighet, etisk bevissthet og respekt for personens autonomi. En god dialog mellom helsepersonell, pasientsverge og pårørende er avgjørende for å sikre at beslutninger tas på best mulig grunnlag. Målet er alltid å handle i pasientens beste interesse, og å ivareta deres verdighet og selvbestemmelsesrett så langt det lar seg gjøre.

#Pårørende #Samtykke #Vergemål