Hvor gammel må du være for å bo alene?

Altså, atten år. Atten år gammel for å bo alene på hotell. Det slår meg liksom… tenk på det. Atten år. Er det virkelig magisk grense? Som om du plutselig, poff, blir voksen og ansvarlig bare fordi du har blåst ut atten lys på kaka? Jeg husker da jeg var sytten. Så nære, men likevel så fjernt. Ville dra på tur med noen venner, bare oss, men nei. Hotellet sa blankt nei. Foreldre måtte være med. Litt irriterende, kan du si. Hele poenget var jo litt… frihet, liksom?

Men atten år, da er det visst fritt frem. Nøkkelkort i hånda, din egen lille verden bak den døra. Husker første gang jeg sjekket inn på hotell alene. Merkelig følelse. Litt… stort? Skulle nesten tro jeg plutselig var voksen. Men jeg bestilte jo bare pizza på rommet og så på tegnefilm, haha! Ikke akkurat supervoksent, kanskje.

Det er jo forståelig at hoteller har denne regelen. Ansvar og sånn. Tenk om noe skulle skje. Jeg mener, hvem skal ringe foreldrene hvis lille Per på fjorten år setter fyr på gardinene med et stearinlys? (Ikke at jeg ville gjort det, altså… bare et eksempel!)

Men likevel. Atten år. Det føles litt… vilkårlig? Noen attenåringer er jo mer ansvarlige enn noen trettiåringer, sant? Jeg har jo møtt folk… Vel, uansett. Regler er regler. Så hvis du er under atten, må du nok pent ta med mamma eller pappa på tur. Eller vente et år eller to. Det er verdt det, tro meg. Den følelsen av frihet… den er ganske magisk, faktisk.

#Aldersgrense #Alenebolig #Lovbestemt