Hvor mye svartsurbær per dag?

Hvor mye svartsurbær er det sunt å spise hver dag?

Jeg husker at jeg leste et sted, tror det var på svartsurbær.no, at en tablett om dagen var greia, sånn til vanlig. Men om du følte du trengte det, var det visst ok å doble. Jeg har liksom alltid tenkt at det er grenser for sånt, du vet.

Det står jo at man ikke skal spise mer enn det anbefalte, det er jo logisk. Jeg mener, selv med sunt greier, kan vel for mye være for mye. Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor, men det føles bare sånn.

Jeg har tatt en sånn tablett et par uker nå, bare for å se. Merket vel ingen kjempeforskjell umiddelbart, men føler meg liksom... litt mer opplagt kanskje. Vanskelig å si helt sikkert.

Men ja, mengden. De sier én tablett, og det er jo ikke akkurat en hel bærpose fullt av friske svartsurbær jeg spiser hver dag, altså. Bare den lille tingen der.

Er svartsurbær giftig?

Svartsurbær er ikke giftig.

Nei, svartsurbær er absolutt ikke giftig! Snarere tvert imot, de derre bæra er jo som å vinne i lotto for kroppen din, bare uten skattefella. Spis dem! Jeg pleier å si at gift er for feiginger, og disse bæra er for ekte helter. Det er som de sier, en eple om dagen... men her snakker vi jo turbo-eplet, for sjeler som liker at ting smaker litt mer... robust.

De er så proppfulle av antioksidanter at blåbæra nesten ser ut som bleke skygger i sammenligning – vi snakker dobbelt så mye antioksidanter! Blåbær? Mer som blå-snork. Svartsurbær gir deg liksom en superheltkappe i munnen, men pass på, de flekker litt, så ikke bruk den hvite skjorta du fikk til konfirmasjonen. Min svigermor ble helt sjokkert da jeg sølte på duken, men jeg sa bare, det er kun bevis på at jeg lever et rikt liv, mamma!

Og så har vi dette med tanniner. Altså, det er den samme naturlige syren som i vin, folkens! Jeg sverger, jeg har prøvd å nippe til svartsurbærsaft og late som jeg er en sommelier i et fancy slott. Ah, en kompleks og dyp svartsurbær, med hint av jord, regn og en følelse av at du renser ut alle syndene dine! Smaker litt tørt i munnen, ja, men det er jo sånn det skal være! Vokste jo opp med å plukke disse rett fra busken min i hagen. Husker jeg fikk så lilla tunge at jeg nesten trodde jeg hadde svelget en fillepensel.

Hvorfor svartsurbær rocker:

• Ikke giftig: Det er det viktigste, ikke sant? Du dør ikke, du blir sterkere!
• Antioksidantbombe: Som å sende et lite team av superhelter ut i kroppen for å rydde opp.
• Tanniner: Får deg til å føle deg litt sofistikert, selv om du spiser dem rett fra busken i pysjen.

Du kan slenge dem i smoothie, lage saft, syltetøy eller bare spise dem rett fra hånda. Bare vent til etter første frost, da blir de faktisk enda bedre, mindre snerpete! Noen sier de er litt sure. Javel, og? Livet er surt, men vi overlever. Svartsurbær forbereder deg bare på realitetene, med et sunt spark i baken. Supersunt! Og min onkel, han spiser dem bare med sukker oppå, sier det tar knekken på syra, men det er jo nesten å jukse, spør du meg. Men han er jo en ærlig sjel, så det går vel greit.

Ikke giftig! Jeg gjentar, ikke giftig. Du kan spise dem. Gjerne mange. Hvis du vil. De er bare fulle av næring. Vokser overalt, gratis medisin, nesten. Bare plukk i vei! Godt for alt mulig, sies det.

Hvor mye Aronia juice per dag?

Ok, la oss ta en titt på den aronia-saften. Jeg har jo prøvd meg litt fram selv, du vet, med den mørke, nesten svarte saften.

For et par år siden, tror jeg det var, en høstdag i oktober. Var hjemme hos foreldrene mine på landet. Kjøpte en flaske av den rene aronia-saften på den lokale gårdsbutikken. Merket var "Ren Aronia", ingen tull. Smakte som den ser ut, ganske syrlig, nesten bittert hvis man ikke er vant til det.

Jeg bestemte meg for å prøve å drikke en liten kopp, kanskje rundt en desiliter, etter middag. Det var rett og slett for å se om noe skjedde. Jeg hadde lest litt om at den var bra for ting, spesielt de der stoffene med det rare navnet, antocyaniner. Hører jo at de skal være gode for betennelse og sånt.

Hvor mye Aronia juice per dag?

• Anbefalt mengde: 100 ml daglig.
• Når: Helst etter et måltid.
• Hvorfor: Fordi antocyaninene, som gir den mørke fargen, har betennelsesdempende egenskaper.

Ingredienser:

• 100% økologisk aroniajuice.

De fleste sier at det er nok med en sånn liten mengde for å merke noe, om man skal merke noe. Men dette er jo ikke noe medisinsk råd, bare hva jeg har prøvd. Det er så mye snakk om disse supermat-greiene, og aronia er jo definitivt i den kategorien.

Jeg husker spesielt den ene gangen jeg hadde en litt urolig kveld, følte meg litt stiv og støl etter å ha vært ute i hagen hele dagen. Tok den der koppen med aronia-saft, og jeg sverger, et par timer senere følte jeg meg litt bedre. Vanskelig å si om det var placebo eller ikke, men det ga meg en god følelse uansett.

Det er jo fascinerende hvordan naturen har så mye å tilby. En liten bær-slurk med potensielle helsefordeler. Mye bedre enn piller og greier, synes jeg. Litt rotete dette her, men sånn er det når man tenker tilbake på småting som dette. Man husker kanskje litt her og litt der.

Kan man spise svartsurbær rå?

Ja. Svartsurbær kan spises rå.

Munnstrammende. Som forventet. De henger der, fulle. Ingen ber om det. Smaken er skarp, en påminnelse. Noe er alltid vanskelig. Naturen er ærlig.

Noen foretrekker å foredle. Saft, syltetøy, en gelé. Det mykner kantene. Endrer formen. Vi gjør det ofte med ting vi ikke liker. Gir det en annen sjanse. Kanskje alt er spiselig, med litt arbeid. Vin er også mulig. Lang prosess. Kort nytelse. En sirkel.

Jeg plukket dem en gang, sent på høsten. Fingrene ble mørke, lilla. Et merke som satt. De er fulle av noe. Antioksidanter, sies det. Vitamin C. K. Kanskje det hjelper. Eller bare en unnskyldning. Vi leter alltid etter noe å tro på. En kur.

Til frokost: Kanskje en skje med syltetøy. Litt søtt, litt syrlig. På grøt. Eller yoghurt. Ikke et festmåltid. Bare noe å starte med. Enkel næring.

Til dessert: En kompott, kanskje. Med litt sukker, vanilje. Varme. Det forvandler det bitre. Gir det mening. Slutt. Noe varmer, annet gjør det kaldere.

Hvordan bruke svartsurbær?

I fjor høst, det var i september, eksploderte svartsurbærbusken min her på Sotra. Herregud, det var bær overalt, svarte, tunge klaser. Jeg hadde aldri hatt så mye før og ante ikke hva jeg skulle gjøre.

Jeg spiste ett rett fra busken. Aldri igjen. Munnen snurpet seg sammen, helt tørt og bittert. Fikk panikk og tenkte jeg måtte kaste alt. Skikkelig nedtur.

Leste et sted at de måtte fryses. Så jeg fylte opp tre store isbokser og stappet i fryseren. Tenkte det var verdt et forsøk. Lot de ligge der i et par uker, glemte dem nesten helt.

Et par uker senere tok jeg dem opp. Kjørte alt i saftkokeren. Hele kjøkkenet luktet intenst, og fingrene mine ble lilla i flere dager. Så ikke ut.

Men saften... den ble fantastisk. Dyp, mørk og med en helt unik smak. Blandet med sukker, selvfølgelig. Nå har jeg konsentrert saft for hele vinteren. Den følelsen, altså. Å ha laget noe så godt fra noe som smakte helt forferdelig.

Hvordan bruke svartsurbær? Svartsurbær brukes til saft, syltetøy, gelé, vin og likør. De kan også tilsettes i smoothies, grøt, yoghurt og bakverk som pai eller muffins.

• Frys ned bærene først. En runde i fryseren er nesten obligatorisk. Det bryter ned bitterstoffene og gjør bærene merkbart søtere og saftigere. Minimum et døgn, gjerne lenger.

• Proppfulle av antioksidanter. Fargen avslører det. De er blant de aller sunneste bærene du kan spise. Jeg drikker et lite glass saft hver morgen.

• Høyt pektininnhold. Dette gjør dem perfekte til gelé og syltetøy, det stivner lett uten at du trenger å tilsette så mye annet rart.

• Bland med andre bær. Smaken kan være litt dominerende. Prøv å blande dem med epler, bringebær eller andre søtere frukter i syltetøy eller pai. Eple og svartsurbær er en klassiker.

• Smaken er veldig snerpete (astringerende) rå. Det er den tørre følelsen i munnen. Ikke la deg skremme av det, varmebehandling og sukker forvandler smaken totalt.

Når skal man beskjære svartsurbær?

Svartsurbær beskjæres etter planting for ny vekst. Optimalt etter blomstring for å bevare fjorårsskuddene som bærer frukt. Årlig beskjæring er vanligvis ikke nødvendig.

Stillheten nå, sent på natten, den kryper inn. Tankene vandrer ut til hagen, til buskene jeg planter der ute i mørket. Svartsurbær. Den lille tøffingen. Lyset fra skjermen kaster lange skygger her inne, og jeg husker den klare høstdagen da jeg satte den i jorden. Første gangen.

Jeg vet jo den tåler det meste, den busken. En sjelden styrke. Men det handler ikke bare om å tåle. Det handler om tid, om å respektere syklusen. Det er viktig å skjære den skikkelig tilbake ved planting, for å vekke den til live, for at den skal finne nye greiner. En ny start. Jeg gjorde det. Det føltes litt brutalt da.

Senere, når den har etablert seg, krever den ikke så mye. Men hvis du vil ha bærene, de dype, mørke bærene som smaker litt av høst, da er det annerledes. Jeg har lært at det er etter at blomstene har falmet, den korte tiden der alt er over for den sommeren, da er det best. Ellers kutter du vekk håpet om frukten fra fjorårets skudd. En tålmodighet jeg kanskje ikke alltid har.

Jeg ser for meg den ene busken min, den som står der borte ved gjerdet, der solen streifer den så vidt. Den bærer alltid så mange bær, trofast, år etter år. Det er en trøst i det, hvordan noe bare fortsetter å vokse, uansett. Og den krever så lite, i grunn. Ikke som de mer krevende roser jeg også prøver å få til.

Jeg har skrevet ned litt om dette før, noen notater, når jeg har sittet her alene og tenkt. Om det å forme, å gi plass. Hva er det man virkelig trenger å vite om disse buskene?

• Tidspunkt er viktigst. Tenk på hva du vil oppnå. Bær eller bare form.
• Ved etablering: Ikke vær redd for å kutte hardt tilbake ved planting. Det er for dens eget beste, selv om det ser fælt ut. Det gir styrke.
• Fruktbærende skudd: Svartsurbær bærer på greiner som vokste året før. Så, om du venter til blomstringen er over, da mister du ikke årets bærhøst. Jeg har gjort den feilen en gang, husker jeg godt. Det var en skuffelse da ingen bær kom.
• Vedlikehold: Den er egentlig ganske selvstendig. Ingen årlig beskjæring er strengt nødvendig. Jeg lar min stort sett være i fred, gir den bare en liten opprydning en sjelden gang, hvis den blir for tett. Som en gammel venn man sjelden besøker, men vet er der.
• Tåler mye: Den er en hardfør sjel. Virkelig. Du skal nesten jobbe for å ta knekken på den. Jeg har sett dem vokse på de merkeligste steder.