Når begynte man å si mamma og pappa?

Når begynte man å si mamma og pappa i Norge?

Historien bak når begynte man å si mamma og pappa speiler hvordan familiereglene og hverdagspråket vårt har utviklet seg over tid. Å forstå opprinnelsen til disse kjære ordene gir et spennende innblikk i språkutviklingen og nære relasjoner mellom foreldre og barn.

Historien bak mamma og pappa i Norge: Fra fransk mote til allemannseie

Når begynte man egentlig å si mamma og pappa i Norge? Svaret på dette spørsmålet involverer et fascinerende språklig og sosialt skifte som strekker seg over flere århundrer, og bruken av disse ordene kan knyttes til både utenlandsk mote og endrede familiesyn.

Historisk sett har måten vi omtaler foreldrene våre på endret seg markant i det norske språkområdet. Før i tiden var det normen over hele landet å bruke de tradisjonelle ordene mor og far eller mamma og pappa. Ordene mamma og pappa ble lenge betraktet som ren barnebabling, eller eksklusive motebegreper forbeholdt overklassen. Men i løpet av de siste tiårene har det skjedd et fundamentalt paradigmeskifte. I dag er disse opprinnelige babyspråk-ordene blitt den absolutte standarden for voksne nordmenn gjennom hele livet.

Adelsmote og overklasse: Da mamma og pappa kom til Norge

For å forstå hvorfor vi courier mamma og pappa eller hvorfor vi sier disse ordene i dag, må vi spole tilbake til 1600- og 1700-tallet. På denne tiden spredte det seg en fransk adelsmote over Europa. Det ble svært trendy blant aristokratiet å bruke de franske formene maman og papa. Denne kontinentale motebølgen traff etter hvert den velstående overklassen og de borgerlige kretsene i Norge, spesielt i de dansk-norske bymiljøene på 1800-tallet.

Utenfor de fine byborgerlige stuene var situasjonen en helt annen. På den norske landsbygda og blant vanlige arbeidsfolk holdt man strengt på mor og far. Hvis vanlige folk prøvde seg på de fransk-inspirerte ordene, ble det sett på som tilgjort og snobbete. Et godt eksempel på dette ser vi i litteraturen: Da forfatteren Arne Garborg ga ut sin kjente roman Hos Mama på riksmål, valgte han konsekvent tittelen Hjaa ho Mor da den ble oversatt til landsmål. Dette illustrerer tydelig det dype sosiale og geografiske skillet som eksisterte i det norske samfunnet langt inn på 1900-tallet.

Skillet i 1950-årene: Frykten for å bruke babyspråk ute blant folk

Selv om ordene snek seg inn i flere hjem i første halvdel av 1900-tallet, beholdt de lenge et sterkt stempel som barnslig tale. Hvis man bevegde seg ut i offentligheten i 1940- og 1950-årene, var det fortsatt mor og far som gjaldt for alle som hadde passert småbarnsstadiet. Å si mamma eller pappa som skolebarn ble oppfattet som et tegn på at man var uselvstendig eller umoden.

Dette sosiale presset var spesielt merkbart for gutter. Hvis en gutt fra tasta sa mamma på 1950 tallet, ville han umiddelbart risikere å bli ertet av kameratene sine.

Reaksjonen fra omgivelsene var ofte spontan og nådeløs. Det var en viss toleranse for at jenter kunne rope på mamma i offentligheten, men for gutter ble det sett på som direkte skamfullt. Man skulle snakke voksent, og det betydde at foreldrene skulle omtales som mor og far. For mange i deze generasjonen sitter denne ryggmargsrefleksen i ennå, og de kan fortsatt ta seg i å smile eller stusse når de hører godt voksne mennesker rope etter mammaen sin.

Det store paradigmeskiftet etter 1980

Utover 1960- og 1970-tallet begynte de språklige demningene for alvor å briste. Den urbane tiltaleformen spredte seg raskt fra de større byene og utover i distriktene. Den virkelige skillelinjen i når ble det vanlig å si mamma og pappa i norge og den generelle språkhistorien finner vi imidlertid hos generasjonen som vokste opp mot slutten av århundret. Barn født etter 1980 markerer et fullstendig paradigmeskifte i måten vi snakker til foreldrene våre på.

For denne generasjonen ble mamma og pappa ord man beholdt fra barndommen og inn i voksenlivet, helt uten blygsel eller sosial risiko. Den gamle frykten for at ordene hørtes ut som babyspråk forsvant nesten over natten. I dag er denne bruken så alminnelig i Norge at det knapt finnes unntak blant de yngre generasjonene. Sosiologer og språkforskere peker på at dette reflekterer et tettere, mer uformelt og emosjonelt nært forhold mellom foreldre og barn i det moderne samfunnet, der de gamle, autoritære familiestrukturene har veket plass for en nærere relasjon.

Hvorfor sier vi mamma og pappa? Biologien bak de første ordene

Når vi ser bort fra den historiske og sosiale utviklingen i Norge, er det også en dyp biologisk årsak til hvorfor nettopp mamma og pappa har blitt så universelle. Det er nemlig ingen tilfeldighet at disse ordene eksisterer i nesten identiske former på tvers av helt ulike språk over hele verden.

Det handler rett og slett om menneskebarnets fysiske utvikling og historien bak mamma og pappa sine opprinnelige lyder som en baby er i stand til å produsere. Når spedbarn begynner med bevisst babling og pludring rundt seks til åtte måneders alder, er de enkleste lydene de klarer å forme såkalte leppelyder (labialer).

Lyder som m, p og b krever kun at barnet åpner og lukker leppene mens det sender luft gjennom stemmebåndene. Kombinert med den åpne vokal-lyden a, blir resultatet naturlig nok ma-ma og pa-pa. Foreldre tolker ivrig denne tidlige bablingen som bevisste navnevalg, noe som forsterker ordlæringen gjennom positiv respons. Biologisk sett er altså disse ordene så gamle som menneskeheten selv.

Mor og far vs. Mamma og pappa i Norge

Valget mellom de tradisjonelle og de moderne foreldrebetegnelsene har endret seg dramatisk gjennom Norges nyere historie.

Mor og far

• Ansett som det eneste akseptable og voksne språket for skolebarn og voksne

• Brukt mest i skriftlig omtale (aviser), i visse vestlandsdialekter, eller som tegn på borgerlig dannelse

• Den dominerende standarden i Norge frem til midten av 1900-tallet, spesielt solid på landsbygda

Mamma og pappa

• Oppfattet som barnslig babyspråk i offentligheten; gutter risikerte erting for å bruke det

• Den absolutte og ubestridte standarden i talespråket for alle generasjoner født etter 1980

• Startet som fransk adelsmote i overklassen på 1700- og 1800-tallet, ellers regnet som ren barnebabling

Generasjonskontrasten i familien Berntsen fra Stavanger

Kjell, en pensjonert mekaniker født i Stavanger i 1948, husker godt tidsånden fra oppveksten. Hjemme på Tasta var det en uskreven, men jernhard regel blant kameratene om hvordan man snakket om foreldrene sine utendørs.

Kjell prøvde en gang å rope etter mamma da han falt og slo kneet på løkka som åtteåring. Responsen fra de eldre guttene i gata var umiddelbar og brutal erting, og han lærte raskt å bite smerten i seg.

Han innså tidlig at for å bli akseptert i guttegjengen, måtte han konsekvent bruke ordene mor og far ute blant folk. De uformelle ordene ble låst og gjemt bort som rent babyspråk.

Da Kjells datter ble født i 1983, opplevde han imidlertid at alt hadde endret seg. Hun fortsatte å kalle foreldrene sine for mamma og pappa helt inn i voksenlivet uten at noen hevet et øyenbryn, noe som viste ham hvor totalt det språklige landskapet hadde snudd.