Når kan barn nekte samvær med far?

Kan mor nekte far delt foreldreansvar?

Sitter og tenker på dette med foreldreansvar. Det er så innviklet. Folk blander foreldreansvar og samvær hele tiden, men det er jo to helt forskjellige ting. Foreldreansvar er de store avgjørelsene, ikke sant? Hvor ungen skal gå på skole, pass, store medisinske ting. Samvær er jo selve tiden man har sammen.

En mor kan ikke bare nekte far delt foreldreansvar. Det er liksom ikke en bryter hun kan skru av. Har man vært gift eller samboer, er delt foreldreansvar utgangspunktet. Punktum. Skal det endres, må man til retten, og det skal ekstreme grunner til. Virkelig ekstreme.

Men samvær er noe annet. Der har hun en plikt. En plikt til å beskytte barnet. Jeg husker venninna mi Lise gikk gjennom dette for et par år siden. Barnefaren var ikke voldelig, men hadde et rusproblem som blusset opp. Da nektet hun samvær. Hun måtte det. Barnets beste kommer alltid først.

Hva er egentlig gyldige grunner?

• Vold eller overgrep. Dette er jo åpenbart. Både mot barnet eller at barnet er vitne til vold.
• Alvorlig rusmisbruk. Hvis faren ikke er skikket til å ta vare på barnet.
• Alvorlig psykisk sykdom som utgjør en risiko.
• Fare for bortføring av barnet til utlandet.
• Samværssabotasje kan forresten også slå tilbake på den som utfører det. Det er en balansegang. Man må ha veldig gode, dokumenterbare grunner.

Kan mor nekte far delt foreldreansvar? Nei. Delt foreldreansvar er utgangspunktet ved samlivsbrudd for gifte eller samboende. En forelder kan ikke ensidig frata den andre foreldreansvaret. En slik avgjørelse må tas av domstolen.

Det er så lett å si "han får ikke se ungen", men rettssystemet ser annerledes på det. Man må dokumentere alt. Hver melding, hver hendelse. Ellers blir det bare påstand mot påstand. Og da er det barnet som taper.

Kan en mor nekte far samvær? Ja, en mor kan og skal nekte samvær hvis det er nødvendig for å beskytte barnet mot vold, rus, eller andre forhold som skader barnets fysiske eller psykiske helse. Ved uenighet avgjøres saken av domstolen.

Det er jo en grunn til at vi har familivernkontor. For å mekle. Men noen ganger funker det ikke. Da er det retten neste. Det koster penger, det koster krefter. En forferdelig situasjon å være i. Men foreldreansvaret er noe helt annet enn den daglige omsorgen. Man kan ha delt foreldreansvar selv om barnet bor fast hos mor. Folk glemmer det.

Når må man ha samtykke fra foreldre?

For å få NAV-oppfølging som 16- eller 17-åring, er foreldresamtykke en nødvendighet. Det er som å trenge nøkkelen til en dør som åpner for hjelp – litt byråkrati, men selve greia er viktig for de som er unge. En slags overgangsrituale inn i voksenverdenens formaliteter, tenker jeg.

Dette kravet stammer fra tanken om at personer under myndighetsalder (som regel 18 år) fremdeles er under vergerett. NAV, som statlig etat, må derfor sikre at det er en form for informert samtykke fra de som juridisk sett har ansvaret.

Hovedpoenget er at NAV trenger å vite at dine foresatte er informert og okkuperte med at du søker denne typen støtte. Det er ikke for å være kronglete, men mer for å sikre at alle "kortene er lagt på bordet", kan man si.

Dette samtykket kan vanligvis gis skriftlig, for eksempel ved at en av dine foresatte signerer et skjema. Det er viktig at den som samtykker er din foresatte, altså en forelder eller annen som har foreldreansvar.

Forskjellen mellom 15-åring og 17-åring er jo egentlig bare ett år, men den ene er fortsatt definert som "barn" i mange juridiske sammenhenger, mens den andre nærmer seg mer voksenstatus. Det er litt fascinerende hvordan samfunnet setter disse strekene i sanden, og hvordan de påvirker selve prosessene vi må igjennom for å få den hjelpen vi trenger.

Selv om du er 16 eller 17 og føler deg helt voksen, og kanskje til og med klarer å sjonglere studier og en deltidsjobb uten problemer – noe jeg for øvrig beundrer – så trår loven inn. Det er litt som med bilkjøring; du kan være verdensmester i parkering på en tom parkeringsplass, men du må likevel ta lappen.

Viktige punkter:

• Alder: Dette gjelder for deg som er under 18 år.
• Tjeneste: Spesifikt når du skal registrere deg for oppfølging fra NAV.
• Hvem: Krever samtykke fra dine foresatte.

Det kan føles litt gammeldags i en verden der 16-åringer kan ha egne bankkontoer og ta egne valg i mange andre arenaer. Men når det kommer til statlige tjenester og juridiske forpliktelser, er det visse grenser som opprettholdes. Tenk på det som et ekstra sikkerhetsnett, selv om det kan føles litt omstendelig der og da.

Når man tenker på det, er det en balansegang mellom å gi unge mennesker autonomi og samtidig ivareta deres rettigheter og behov for veiledning. Det er et evig spørsmål, ikke sant? Hvor går grensen for når man kan stå helt på egne ben, uten at noen "voksen" må signere for det?

Selv om det kan virke som en hindring, er det ofte ment å beskytte deg. NAV har jo et ansvar for at de som mottar tjenester, har en viss grad av forståelse og aksept for prosessen. Og med tanke på at NAV kan involvere betydelige ressurser og planer for fremtiden din, gir det mening at de vil ha en bekreftelse fra de som har det juridiske ansvaret for deg.

Kan mor kreve 60/40?

Den sommeren, var det kanskje juli i 2018, tror jeg. Vi satt på verandaen, du vet, den gamle eneboligen vi bodde i nede ved fjorden i Sandefjord. Solen stekte, og lukten av salt og tare hang tungt i luften. Jeg husker at jeg kjente en skikkelig klump i magen. Tanken på at vi skulle skilles, at hverdagen vår skulle deles opp – det føltes helt urettferdig. Men samtidig, så jeg på barnet mitt, som satt der og lekte med lekebiler på plankene, helt uvitende om den tunge samtalen som foregikk. Alt jeg ville var at barnet skulle ha det bra, at ingen skulle lide.

Det var der, med den salte sjøluften som eneste vitne, vi diskuterte opplegget. Hvor skulle barnet sove mest? Hvem skulle hente i barnehagen på tirsdager? Det føltes som et evig puslespill. Tankene raste: «Hvordan blir det med skolen? Kommer barnet til å føle seg kastet mellom?» Jeg ba om at det ble mest mulig likt, minst mulig brudd. Kanskje 60/40, hvor barnet var hos meg de fleste ukedagene.

Dette var før den nye ordningen trådte i kraft, den som er enda strengere med tanke på hvem som bestemmer over barnets hverdag. Vi diskuterte alt fra innmelding i SFO til hvilken fotballklubb barnet skulle begynne på. Det var utrolig vanskelig å komme til enighet, selv om vi prøvde. Den konstante usikkerheten var det verste.

Selv om jeg personlig ønsket en fordeling som reflekterte barnets behov mest, var det opp til oss foreldre å finne en løsning. Vi kunne ha valgt 50/50, eller det vi snakket om, en 60/40-fordeling. Viktigst var at vi var enige om beslutninger som:

• Flytting innenlands: Hvor barnet skulle bo i lengden.
• Barnehage og skole: Valg av institusjon.
• SFO og fritidsaktiviteter: Hvilke tilbud barnet skulle delta i.

Disse diskusjonene, de var ikke enkle. De krevde mye tålmodighet og kompromiss. Jeg husker at jeg kjente meg utslitt etter hver samtale. Det var en nervepirrende prosess for å sikre det beste for barnet.