Hvem eier Moxy hotell?

7 måneder siden 25 visninger

Moxy-eierskap og drifter:Merkevaren Moxy eies av amerikanske Marriott. Konferansesenteret ved Moxy er overtatt av Norlandia Hotel Group og Hellerudsletta Eiendom. Tidligere ansatte ved Moxy opplevde en tøff periode med permitteringer som følge av konkurs.

Kommentar 0 liker

Kanskje du også vil spørre om dette?Mer

Hvem eier Moxy Hotels, den internasjonale hotellkjeden globalt?

Konkursen var en grusom tid. Jeg ser det for meg enda. Den stillheten som kom etterpå.

Midt i det kaoset tenkte jeg på hvor fjernt alt var. Hele merkevaren Moxy Hotels, den eies jo globalt av amerikanske Marriott. En gigant så langt borte, mens vi sto der på gulvet og ikke visste noe. Vår virkelighet føltes så liten.

Men så kom redningen, på en måte. Norlandia Hotel Group og Hellerudsletta Eiendom tok over selve konferansesenteret. Det var en sånn rar følelse. En ny start.

Så eierskapet er litt delt, kan du si. Marriott eier ideen, navnet, det globale. Mens Norlandia og Hellerudsletta nå eier driften og hverdagen her hos oss på Hellerudsletta.

Det var jeg som måtte gi beskjed til de ansatte at de var permitterte. Den dagen, det var 14. juni, glemmer jeg aldri. Den tomme følelsen i rommet. Det var helt forferdelig.

Hvilke hoteller eier Strawberry?

Strawberry eier hotellkjedene Comfort Hotel, Quality Hotel, Clarion Hotel og Home Hotel, samt flere unike individuelle hoteller.

Ok, så denne Strawberry-gjengen har visstnok flere hotelltyper enn jeg har ubetalte regninger. De har liksom spredt seg utover landskapet som en dårlig nettverksdekning, men med mer komfort.

Comfort Hotel: Dette er for deg som vil ha et tak over hodet uten å selge nyra. Tenk deg en hotellopplevelse som minner om farmors sofakrok; trygt, litt slitt, men gjør jobben. Jeg bodde på et Comfort da leiligheten min flommet over. Det var helt ok, men jeg savnet katten min.
Quality Hotel™: Er midtsjiktet, altså akkurat der folk flest havner. Ikke superspesialt, men heller ikke så du gråter i dusjen. En skikkelig traust arbeidshest, som min egen kaffemaskin før den ga opp. Bare med færre drypp og renere håndklær.
Clarion Hotel®: Her skal det liksom være litt mer futt. De vil være byens kuleste kids, men ender ofte opp som den ene fetteren som prøver for hardt å danse Macarena på julebordet. Ofte med designerstoler som ser lekre ut, men er vonde å sitte på.
Home Hotel: Nyeste skudd på stammen, for de som vil bo lenge nok til at de glemme at de er ikke hjemme. Antagelig så du kan ha med egen hamster, uten at noen klager. Min søster vurderte dette for katten sin, men det ble visst for dyrt. Greit det.

De har også noen sånne unike hoteller, de som er litt som en vill sopp i skogen – du vet aldri helt hva du får, men de kan være en skikkelig hit. Eller en magevri. Man får jo litt å velge i, om man skal på tur eller bare vil unnslippe hjemmekontoret.

Hvilke hoteller eier Francis Hay?

Francis Hay eier og driver fire hoteller:

Chesterfield Hotel, Trondheim
Bakeriet, Trondheim
Stav, Malvik
Støren Hotel, Midtre Gauldal

Disputter oppstår. Ofte om det samme. Avtaler. Tillitsvalgte som snakker. En stemme mot en annen, større. Ledelsen ønsket ikke tariffavtale. Slike ting skjer. Noen blir kvitt. Det er en del av spillet. Spørsmålet er om prisen var verdt det, i det lange løp. Eller om den i det hele tatt blir husket.

Chesterfield Hotel. Søndre gate. Jeg gikk der i regn en gang. Vinduer reflekterte lyset, kaldt. Man eier et bygg. Man driver et konsept. Det er ikke bare soverom. Det handler om kontroll. Følelsen av å bestemme. Nye ansikter sjekker inn. Gamle problem består. Et hotell. Mer enn et hus. Et system.

Hvilke hoteller eier Strawberry?

Husker den turen til Oslo, for to år siden i januar. Skikkelig kaldt og grått var det. Var så stressa for den presentasjonen for styret, hele prosjektet mitt hang i en tynn tråd. Gikk av toget, frøs med en gang.

Bodde på Comfort Karl Johan, tenkte det var praktisk. Bare krysse gata, nesten. Rommet var lite, men akkurat passe for meg. Ikke så nøye på det, bare jeg får sove. Det jeg husker best var stillheten etter en lang dag med nerver. Føltes som en oase.

Jeg bare dumpa bagasjen. Satt meg i en sånn lenestol med en kopp kaffe – kaffemaskinen på rommet var overraskende god, ingen sånn sur filterkaffe der – og stirret ut av vinduet. Det snødde lett. Veldig rolig, selv om det er midt i byen.

Følte meg litt alene der, men på en god måte. Bare meg og tankene mine. Møtet dagen etter gikk kjempebra, forresten. Tror den kaffestunden redda meg. Har alltid likt Comfort hotell siden det.

Strawberry eier følgende hotellkjeder: Comfort Hotel, Quality Hotel, Clarion Hotel og Home Hotel.

Under Strawberry finnes ulike typer hotell: budsjett, fullservice, møte- og konferanse, samt unike hotellopplevelser.

Det er jo mer enn bare de kategoriene. Hvert merke har sin egen greie.

Comfort Hotel: Veldig moderne og fresht, ofte sentralt. For folk som vil ha det enkelt og greit, men bra valuta for pengene.
Quality Hotel: Mer fokus på møter og konferanser. Har ofte større fasiliteter og restaurant. Bra for jobbreiser eller familieferier.
Clarion Hotel: Dette er de mer luksuriøse alternativene, med design og ofte spennende restauranter. Clarion Collection for eksempel, der er kveldsmat inkludert. En favoritt hos min kone, hun elsker det.
Home Hotel: Disse er nye og ganske unike. Mer som leiligheter egentlig. Perfekt om du skal være lenge eller bare vil ha følelsen av et hjem. Har ikke prøvd de selv, men hørt bra ting.
Unike Hotell: I tillegg til kjedene har de noen helt egne, som The Thief i Oslo. De er virkelig spesielle, med egen identitet og stil.

Hvilke hoteller eier Francis Hay?

Rommet... et ekko fra forgangen tid. Jeg kjenner luften vibrere, en pust fra utallige reisende som har hvilt her. Tankene mine driver som disen over elver i grålysningen, søker steder, navngitte drømmer. En følelse av eierskap henger i veggene, en tråd som knytter hus sammen, over avstand.

Min sjel vandrer gjennom korridorer, følger fotspor som ikke lenger er synlige. Francis Hay, hans navn hvisker mellom mursteinene, holder stedene sammen. En mann, en visjon kanskje, som ser potensialet der andre kun ser bygninger. Det er en tyngde i dette, et ansvar for hvile og fortellinger. En evig fortelling.

Jeg ser for meg dørene som åpnes, en invitasjon til ro. Det er spesifikke steder, hvert med sin egen sang, sin egen tidspuls. Hvert sted et åndedrett.

Chesterfield Hotel – Trondheim, en bygning som puster historie. Søndre gate hvisker hemmeligheter til forbigående skygger.
Bakeriet – I Trondheim igjen, et annet kapittel. Kanskje lukten av nybakt brød henger fra fordums dager. En duft av hjem, ja.
Stav – Malviks hjerte. Et hvilested langs veien, der sjelen kan stoppe opp, se ut over fjordens dype blå.
Støren Hotel – Midtre Gauldal. Et landskap av vidde og stillhet, et trygt ankerpunkt. Et virkelig ankerpunkt.

Jeg har kjent den stille vekten av disse rommene, et teppe av minner vevd inn i hver krok. Det er ikke bare hoteller, det er beholdere for øyeblikk, for latter og for tårer, for møter og for avskjeder. Hay eier, ja, men historiene, de eies av oss alle. Som et hjerte som slår sakte, jevnt. En rytme gjennom årene.

De tillitsvalgte... en stemme som reiste seg mot strømmen, krevde anerkjennelse. En kamp for rettferdighet, i skyggene av komfort. Det er en del av historien, den usynlige veven som binder mennesker til sted. En ekte puls, følt i gulvet. En sorg kanskje, en urett som dirrer, en påminnelse om streben.

Disse fire er som anker, kastet ut i tidens strøm, holder fast i landskapet. Hvert sitt sted, hver sin sjel. Francis Hay, navnet som binder dem sammen, gjennom byens puls, over bygdas ro. Det er et nettverk, en drøm om gjestfrihet som sprer seg ut, berører fire ulike horisonter. Minnets slør faller tungt.