Hvor drar endene om vinteren?

Hvor drar endene om vinteren? Trekkruter og overvintring

Mange lurer på hvor drar endene om vinteren når innsjøene fryser til. Fuglene endrer oppførsel for å overleve kulden og finne åpne vannkilder. Å forstå deres naturlige reiseveier gir innsikt i dyrenes tilpasningsevne. Les mer om fuglenes fascinerende vinterdestinasjoner for å utvide kunnskapen din.

Hvor drar endene om vinteren når kulden setter inn?

Norske ender drar enten til isfrie kyster i Vest-Europa eller blir værende i Norge der det finnes åpent vann. Hvor endene oppholder seg om vinteren avhenger helt av hvilken art det er snakk om, ettersom biologiske behov og tilgang på mat styrer valgene deres.

Når isen legger seg over innsjøer og elver, utløses et enormt flytteinstinkt hos store deler av fuglebestanden. Faktisk anslås det at mer enn 80 prosent av alle fugler forlater Norge i vinterhalvåret for å overleve. Men for endene er ikke strategien ensartet - her handler alt om art og tilpasning.

Jeg husker min egen frustrasjon under et feltarbeid ved et frossent ferskvann for noen år siden. Kulden bet i fingrene mens jeg lette etter krikkender som bare uken før fylte sivet. De var sporløst forsvunnet. Det tok meg noen dager med intens sporing før jeg innså den åpenbare feilen - de hadde for lengst krysset Skagerrak på vei mot britiske estuarier, mens jeg sto igjen i minusgrader.

Trekkendene som rømmer landet om høsten

Mange av de norske trekkendene flytter sørover for å finne åpne vannbryn og rikelig med mat så fort frosten kommer. Uten tilgang til grunne områder hvor de kan beite på planter og små virvelløse dyr, blir det umulig for dem å samle nok energi til å holde varmen.

De ulike artene har faste ruter og spesifikke favorittland for overvintringen: Krikkand og skjeand: Disse mindre gressendene setter kursen mot kystnære områder i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Spania der mudderflater gir enkel tilgang på mat. Toppand og taffeland: Disse foretrekker dypere ferskvann og trekker i stor grad til de store, isfrie innsjøene og beskyttede kystområdene i Sentral- og Vest-Europa. Laksand og siland: Våre typiske fiskeetende ender flytter i stor grad til det relativt milde Østersjøområdet eller lenger sør i Europa for å jakte i åpne farvann.

Ender som overvintrer i Norge og trosser kulden

Flere arter blir værende i Norge så lenge de finner åpent vann, spesielt langs den milde vester- og nordlandskysten. For disse hardføre fuglene er det ikke selve kuldegradene som er fienden, men isdekket som stenger dem ute fra matfatet.

Blant de overvintrende artene finner vi noen av våre mest kjente fugler: stokkand overvintring: Norges vanligste and. Mange blir i byparker og isfrie havner i Sør-Norge der folk fôrer dem. De som hekker i innlandet, trekker gjerne ut til saltvann eller sørover til Danmark og Storbritannia. Ærfugl og havelle: Typiske havdykkender som tilbringer hele vinteren på åpent hav langs den værbitte norskekysten der de dykker etter blåskjell. Kvinand: En tøff dykkand som overvintrer i isfrie elver, stryk, fjorder og innsjøer over store deler av landet.

Men her er tingen - naturen er sjelden så firkantet som en biologibok vil ha det til. For selv om stokkanda regnes som en standfugl i mange lavlandsområder, velger en betydelig andel likevel å trekke ut av landet. Den norske hekkebestanden ble i en omfattende kartlegging anslått til å være mellom 43 000 og 75 250 par. Av disse vil tusenvis av individer velge å flytte over havstykket til Mellom-Europa, mens naboen i parken blir værende hele vinteren.

Hva gjør ender når vannet fryser til is?

Når favorittvannet fryser i løpet av en kald vinternatt, oppstår det akutt stress for de gjenværende fuglene. De har imidlertid en innebygd beredskapsplan. Først samles de i de siste åpne råkene der strømmen holder isen unna, og de padler febrilsk med føttene for å hindre at gjenfrosset vann lukker seg helt.

Hvis kulden vinner og råken lukkes helt, tvinges de til å flytte på seg. De foretar da korte mellomtrekk ut mot saltvannsfjorder, rennende elvestryk eller urbane områder. Det er i disse kritiske ukene at parkene i byene våre blir en livsviktig oase for hundrevis av samlede stokkender.

Konkrete retningslinjer for fôring av ender i byparker

Mange ønsker å hjelpe lokale overvintrende fugler i den tøffeste tiden, men feil fôring kan gjøre mer skade enn gavn. Brødmat i store mengder er som hurtigmat for ender - det gir vomfyll og rask energi, men mangler viktige næringsstoffer og vitaminer som fuglene behøver for å holde seg friske.

Vil du gi endene et sunt og næringsrikt måltid, bør du bytte ut loffposen med naturlige alternativer. Havregryn, oppkuttede salatblader, frosne erter (som er tint i lunkent vann) og fuglefrø er ypperlig kost som ligner mye mer på maten de finner selv i naturen.

Kast aldri mat direkte ut i vannet hvis det er fare for at det synker og råtner på bunnen, da dette ødelegger vannkvaliteten. Legg maten på en tørr isflate eller på land, og fôr kun i små mengder av gangen slik at alt blir spist opp med en gang.

Forskjeller på overvintringsstrategier hos norske ender

De norske andeartene løser vintersesongen på vidt forskjellige måter. Her ser vi nærmere på tre typiske mønstre basert på artenes biologiske tilpasninger.

Krikkand

• Storbritannia, Frankrike, Nederland og Spania

• Grunne mudderflater og milde kyststrøk i Vest-Europa

• Rene trekkfugler som rømmer landet tidlig på høsten

Stokkand (Anbefalt for lokal fugletitting) ⭐

• Isfrie havner og byparker i Sør-Norge, eller Danmark

• Kanaler, elvemunninger og åpne våtmarkslommer nær folk

• Delvis trekkfugl; mange blir standfugler i urbane områder

Ærfugl

• Det åpne havet langs hele den norske kystlinjen

• Marine miljøer, saltvann og ytre skjærgård

• Ekte overvintrer som blir i landet uansett værforhold

Håndtering av frossent vann i Nygårdsparken

Trond, en ivrig fugleentusiast på 45 år fra Bergen, opplevde en ekstrem kuldeperiode i januar som plutselig frøys til den faste andedammen i Nygårdsparken der over hundre stokkender holdt til. Fuglene virket apatiske, og Trond fryktet at de raskt ville sulte i hjel ettersom turgåerne sluttet å dukke opp.

Første forsøk var å hakke løs en stor råk manuelt med en øks tidlig om morgenen for å gi endene tilgang til vannet. Resultatet ble imidlertid en kortvarig glede, for i løpet av bare to timer i ti minusgrader var vannflaten frosset helt igjen og endene sto like rådvise på isen.

Etter å ha snakket med lokale parkforvaltere, innså Trond at ren muskelkraft ikke holdt, og at han trengte kontinuerlig sirkulasjon. Han fikk låne en kraftig bunnpropell som ble senket ned i dammen for å trekke varmere bunnvann opp til overflaten døgnet rundt.

Etter tre dager med sirkulasjon holdt en råk på tjue kvadratmeter seg helt isfri gjennom hele vinteren, og endene fikk i tillegg tilført sunn kost som havregryn og tinet erter, noe som reddet den lokale parkbestanden.