Hvor mange 2000 meters topper er det i Jotunheimen?

Hvor mange 2000 meters topper er det i Jotunheimen? Se svaret

Lurer du på Hvor mange 2000 meters topper er det i Jotunheimen? og hvilke topper som krever mest planlegging for turen? Feilinformasjon om fjelltopper fører ofte til farlige situasjoner i krevende terreng. Ved å kjenne det faktiske antallet sikrer fjellvandrere tryggere ekspedisjoner og suksess i tindene.

Hvor mange 2000-meters topper finnes i Jotunheimen?

Det er 255 fjelltopper over 2000 meter i Jotunheimen, noe som gjør dette området til selve hjertet av den norske fjellheimen. Dette tallet utgjør de aller fleste av Norges totalt 377 fjelltopper over denne magiske grensen.^[2] Området er helt unikt i nordeuropeisk sammenheng og rommer de høyeste tindene på fastlandet, inkludert ikoniske Galdhøpiggen og Glittertind.

Jotunheimen har den desidert største tettheten av høye fjell i landet. Faktisk ligger alle de 23 høyeste toppene i Norge innenfor dette ene fjellmassivet.^[5] For mange fjellvandrere er tallet 255 selve fasiten på en livslang lidenskap, men bak dette tallet skjuler det seg en debatt om hva som egentlig får lov til å kalles en fjelltopp. Det handler om mer enn bare høyde over havet.

Hva definerer egentlig en 2000-meters topp?

Spørsmålet om antall topper kan virke enkelt, men svaret avhenger helt av hvilken målemetode man bruker. I Norge opererer vi med begrepet primærfaktor (Pf), som forteller hvor mye en topp hever seg fra terrenget rundt. For at en topp skal regnes som selvstendig i den mest brukte listen, må den ha en primærfaktor på minst 10 meter. Dette betyr at du må gå minst 10 meter ned i et skår før du går opp til en høyere topp. Men det finnes en hake - og den forklarer jeg i avsnittet om Pf 30 lenger ned.

Ved å bruke Pf 10-regelen ender vi på 255 topper i Jotunheimen. Mange purister mener imidlertid at dette er for lite, og at man bør kreve 30 meters primærfaktor for at fjellet skal ha nok karakter. Hvis vi følger Pf 30-regelen, synker antallet topper i Norge fra 377 til rundt 230. Det er en betydelig forskjell.

Jeg har selv stått på tynne rygger i tåka og lurt på om den lille steinhaugen foran meg virkelig fortjener en plass på listen. Ofte føles det som flisespikkeri - helt til du står der og mangler akkurat den ene toppen for å fullføre en serie.

Toppen av Norge: Galdhøpiggen og Glittertind

De to ubestridte kjempene i Jotunheimen er Galdhøpiggen og Glittertind. Galdhøpiggen rager 2469 meter over havet og er Nord-Europas høyeste fjell. ^[3] Det er en tilgjengelig kjempe - tusenvis av mennesker går til toppen hvert år, enten fra Juvasshytta over breen eller fra Spiterstulen. Jeg glemmer aldri første gang jeg sto der; vinden pisket i ansiktet, men utsikten over de uendelige rekkene med topper fikk meg til å glemme de såre lårene.

Glittertind er den evige utfordreren. Uten snøhetten måles fjellet i dag til 2452 meter,^[4] men med den varierende isskavlen på toppen har det historisk sett kjempet med Galdhøpiggen om tittelen som landets høyeste. På grunn av klimaendringer og smelting har Glittertind tapt denne kampen de siste tiårene. I dag er snøskavlen betydelig mindre enn for 50 år siden, noe som gjør Galdhøpiggen til den soleklare vinneren.

Besettelsen av å samle på topper

Toppsanking, eller peak bagging, er en stor kultur i Norge. For noen handler det om å krysse av alle 255 toppene i Jotunheimen før de fyller 50. Det starter ofte uskyldig med en tur over Besseggen eller en solskinnsdag på Galdhøpiggen. Så skjer det noe. Man kjøper boken om Norges 2000-metere, og plutselig sitter man og planlegger sommerferien basert på koordinater og rutebeskrivelser. Det krever planlegging. Det krever utholdenhet. Men mest av alt krever det en dose galskap.

Sjeldent har jeg sett en hobby som kombinerer pur glede og dyp frustrasjon så effektivt. Jeg har opplevd å gå i åtte timer i striregn for å nå en topp som viste seg å være en våt steinrøys uten utsikt. Var det verdt det? Der og da - absolutt ikke. Men når du kommer ned til hytta og kan krysse den av, skjer det en kjemisk reaksjon i hjernen. Man glemmer slitet. Man husker bare mestringen. Og det er nettopp dette som driver folk tilbake til ura år etter år.

Ulike typer topper i Jotunheimen

Selv om alle disse fjellene er over 2000 meter, er de svært forskjellige når det kommer til tilgjengelighet og teknisk vanskelighetsgrad.

Galdhøpiggen (Den tilgjengelige)

To hovedveier; over Styggebreen (med guide) eller fra Spiterstulen.

Høy puls og mye folk, men følelsen av å stå høyest er unik.

Enkel til middels - krever ingen klatring, men gode fjellstøvler.

Store Skagastølstind (Den krevende)

Sørveggen eller via Galleriene; krever tau og sikringsutstyr.

Alpint og luftig - her møter du Jotunheimens råeste side.

Veldig krevende - dette er en teknisk klatretopp.

Kyrkja (Den spektakulære)

Starter fra Leirvassbu; en tydelig sti opp ryggen.

En av de flotteste silhuettene i fjellet med 360-graders utsikt.

Middels krevende - involverer luftig klyving på slutten.

Eriks kamp mot tåka på Smørstabbtindan

Erik, en IT-konsulent på 34 år fra Oslo, hadde satt seg som mål å bestige ti 2000-metere i løpet av en langhelg i Jotunheimen. Han var i god form, men undervurderte hvor fort været skifter på fjellet, selv i juni.

Første forsøk på Storebjørn ble en fiasko. Han stolte for mye på GPS-en og glemte å sjekke terrenget manuelt, noe som førte ham rett inn i et parti med dyp råtten snø. Han mistet en sko og kastet bort tre timer på å grave den ut.

Han innså at han måtte respektere fjellets premisser. I stedet for å jage antall, fokuserte han på rutevalg og sikkerhet. Vendepunktet kom da han lærte å lese skyene og vente på de små vinduene med sikt.

Til slutt nådde han bare fire topper, men lærte mer om fjellet enn han ville gjort på ti solskinnsdager. Resultatet var en dypere respekt for Pf 10-listen og en plan om å komme tilbake bedre forberedt senere i sesongen.