Hvor mange topper er det i Rondane?

10 topper over 2000 meter i Rondane

Å forstå hvor mange topper i Rondane man faktisk passerer er avgjørende for en trygg og vellykket turplanlegging i nasjonalparken. Mange turgåere opplever utfordringer med å skille mellom de ulike massivene og de dype dalene i området. Ved å lære om fjellets geografi unngår du feilberegninger og sikrer en bedre opplevelse på høyfjellet.

De ti gigantene: En oversikt over 2000-meterstoppene i Rondane

Rondane nasjonalpark er hjemsted for totalt ti offisielle fjelltopper som rager over den magiske grensen på 2.000 meter over havet. Disse toppene er fordelt i tre hovedmassiver, adskilt av de dype dalene Rondvatnet, Illmanndalen og Langglupdalen. Det er verdt å merke seg at antallet topper kan diskuteres avhengig av hvilken primærfaktor man legger til grunn, men den allmenne oppfatningen følger listen over de ti mest markante massivene.

Men det er én ting nesten alle turgåere misforstår når de begynner å telle topper - jeg skal forklare nøyaktig hvorfor mange tar feil i seksjonen om geografi og primærfaktor litt lenger ned.

Rondslottet rager høyest med sine 2.178 meter, tett etterfulgt av Storronden på 2.138 meter. Området er beryktet for sin enorme mengde lavkledd stein og tørre klima, noe som gjør at snøen ofte ligger lenger enn i nabofjellene. Mange mennesker besøker Rondane nasjonalpark hvert år, noe som gjør det til et av Norges mest populære turområder.

For mange er det en livslang drøm å bestige alle de ti toppene, en bragd som krever både utholdenhet og respekt for fjellets luner.

Hvorfor akkurat ti topper?

Diskusjonen om hvor mange topper som finnes, koker ofte ned til hva man definerer som en selvstendig fjelltopp. I Rondane brukes vanligvis en primærfaktor på minst 10-50 meter for å skille en topp fra en ryggformasjon. Dette betyr at markerte punkter som Vinjeronden (2.044 moh) regnes med, selv om den ligger på ryggen mot Rondslottet.

Jeg husker min første tur over denne ryggen - jeg var så fokusert på selve Slottet at jeg nesten glemte å nyte utsikten fra de mindre toppene underveis.

Steingrunnen - eller ura som vi kaller det lokalt - er kanskje det mest karakteristiske ved Rondane. Her er det lite vegetasjon over 1.400 meter, og landskapet føles nesten som en annen planet. Faktisk består store deler av Rondane av sparagmitt, en hard bergart som forvitrer svært sakte.

Dette gir de skarpe ryggene og de dype botnene som turgåere elsker. Sjelden har jeg sett en så dramatisk soloppgang som fra toppen av Høgronden, der fjellet bokstavelig talt ser ut som det brenner i morgenlyset.

Hvilke topper bør du prioritere?

For de fleste som besøker Rondane, er det ikke realistisk å ta alle toppene på en helg. Valget avhenger av utgangspunkt, fysisk form og værforhold. Rondvassbu fungerer som det naturlige knutepunktet for de fleste ekspedisjonene, og herfra når du mange av de mest kjente toppene innenfor en dagsmarsj.

Her er de viktigste toppene du bør kjenne til: Rondslottet (2.178 moh): Den ubestridte kongen av Rondane.

Turen er krevende og tar ofte 8-10 timer tur-retur fra Rondvassbu. Storronden (2.138 moh): En mer tilgjengelig kjempe som byr på kanskje den beste utsikten over hele nasjonalparken. Veslesmeden (2.014 moh): Ofte regnet som den enkleste 2000-meterstoppen i området, perfekt for nybegynnere eller barnefamilier med fjellvante barn. Høgronden (2.115 moh): Ligger lenger øst og krever ofte en overnatting ved Dørålseter eller Bjørnhollia.

Her er den misforståelsen jeg nevnte tidligere: Mange turgåere blir forvirret av Sagtinden (2.018 moh). Selv om den teknisk sett er over 2.000 meter, ligger den i den delen av massivet som geologisk sett skiller seg fra de sentrale Rondane-toppene.

Noen lister inkluderer 11 topper, men de fleste offisielle oversikter holder seg til de 10 sentrale gigantene for å opprettholde en logisk geografisk avgrensning.

Det er bratt. Veldig bratt. Spesielt oppstigningen til Trolltinden kan få det til å kile i magen for de med høydeskrekk (og tro meg, du vil kjenne det i lårene neste dag).

Når sant skal sies, trodde jeg at jeg skulle klare tre topper på én dag i mitt ungdommelige overmot. Jeg tok feil. Etter sju timer i ura innså jeg at fjellet dikterer tempoet, ikke jeg.

Sikkerhet og utstyr i Rondanes ur

Rondane er kjent for sitt stabile vær, men i 2.000 meters høyde kan forholdene skifte på minutter. Siden landskapet er så åpent og steinete, er det lite ly å finne hvis uværet først treffer.
Det er avgjørende å ha med nok klær og kart/kompass, selv om stiene er godt merket av DNT.

Statistikken viser at en betydelig andel av redningsaksjonene i fjellheimen skyldes mangelfullt utstyr eller at turgåere har overvurdert egne ferdigheter.
I Rondane er de løse steinene i ura den største risikoen for skader. Jeg har selv opplevd at tilsynelatende trygge blokker på flere hundre kilo kan flytte på seg. Vær spesielt forsiktig ved nedstigning når beina er trette.

Løsningen - og det tok meg tre år å akseptere dette - er å gå saktere enn man tror er nødvendig.
Godt fottøy med stiv såle er ikke bare anbefalt, det er nødvendig for å beskytte anklene mot vridninger. Du trenger ikke det dyreste utstyret, men du trenger utstyr som tåler juling fra stein.

Sammenligning av de mest populære toppene

Rondslottet

Krevende - Mye stigning og tung ur

2.178 moh - Høyest i nasjonalparken

8-10 timer fra Rondvassbu

Storronden

Moderat/Krevende - Jevn stigning på god sti

2.138 moh - En god nummer to

5-6 timer fra Rondvassbu

Veslesmeden (Anbefalt for nybegynnere)

Enkel/Moderat - Beste stien av 2000-meterne

2.014 moh - Akkurat over grensen

4-5 timer fra Rondvassbu

Håkon og kampen mot ura på vei til Rondslottet

Håkon, en 34 år gammel systemutvikler fra Oslo, hadde satt seg som mål å bestige Rondslottet i løpet av en langhelg i september. Han hadde trent litt på tredemølle, men hadde lite erfaring med den beryktede ura i Rondane og bar på en altfor tung sekk.

Halvveis opp Vinjeronden holdt han på å snu. Melkesyra brant i lårene, og tåka kom sigende inn fra vest, noe som gjorde sikten dårlig og steinene glatte. Han hadde nesten brukt opp alt vannet sitt og følte seg tappet for energi.

Han innså at han måtte endre taktikk. I stedet for å stresse mot toppen, begynte han å gå med små, rytmiske skritt og tok korte pauser hvert femtende minutt. Han fant en dyp ro i å fokusere kun på neste stein foran seg.

Etter fem timer nådde han endelig varden på 2.178 meter. Utsikten over Jotunheimen i det fjerne gjorde at alle smerter forsvant. Han lærte at i fjellet er det hodet som bærer deg når beina vil stoppe, og kom hjem med en mestringsfølelse som varte hele vinteren.