Hvordan sier de jeg i Tromsø?

Hvordan sier de “jeg” i Tromsø, egentlig? Det er et spørsmål jeg har tenkt mye på, siden jeg selv har tilbragt mange somre der oppe, i den fantastiske byen ved isfjorden. Husker du den gang jeg møtte den gamle fiskeren, han med den røde lua og hendene som fortalte historier om vær og vind? Han sa “æ” – “æ ska ut å fiske,” sa han, med et smil som kunne smelte is. Så varmt og ekte. Det var sånn æ-formen hang i luften der, du vet?

De fleste sier jo “æ” eller “eg”, har jeg fått med meg. “Æg” – det høres liksom så… robust ut. Sterkt, nesten. Som vinden som feier inn fra havet. Men “eg”, det er jo litt mer…mykt, kanskje? Som en lun kveldshimmel over fjorden. Jeg lurer på om det har noe med hvor man vokste opp, eller hvem man omgås? Min bestefar, for eksempel, han brukte alltid “æ”. Han var en stolt nordlending, og språket hans var som en del av ham.

Det er litt vemodig å høre at den tradisjonelle “æ”-formen kanskje er på vei ut. For meg høres det ut som en del av sjarmen ved Tromsø-dialekten går tapt. Litt som å miste en gammel, slitt ullgenser som holder deg varm på kalde dager. Men samtidig, språk forandrer seg jo. Det er jo helt naturlig. Det er liksom som naturen selv; den er i stadig forandring, vokser og forandrer seg.

Men disse små variasjonene, “æ” og “eg”, de forteller jo så mye om identitet. Og tilhørighet. Det gir en spesiell følelse, ikke sant? Å høre noen si “æ ska på tur til fjellet” – det er liksom mer enn bare ord, det er en hel stemning. En følelse av frihet, av robuste fjell og et vakkert landskap. Jeg synes det er magisk, rett og slett. Og ja, kanskje litt trist at det endrer seg, men også spennende å se hvordan språket utvikler seg. Det fortsetter å leve, uansett.

#Jegform #Nordnorsk #Tromsø Dialekt