Kan man bli gammel på Svalbard?

Åh, Svalbard... Jeg må innrømme, tanken på å bo der har streifet meg. Den ville naturen, stillheten... det virker nesten som en flukt fra alt det masete her nede. Men så leser jeg dette: Kan man egentlig bli gammel på Svalbard? Og plutselig stanser drømmen litt opp.

Litt trist, ja. Litt mer enn litt, faktisk. Svalbard, med sin rå skjønnhet og unike natur, virker jo som et fantastisk sted å leve, et sted for eventyr og kanskje til og med ro. Men å måtte forlate det, når man blir gammel og trenger omsorg... det føles liksom... feil. Urettferdig.

Jeg mener, tenk deg det: Du har levd hele livet der oppe, blitt en del av samfunnet, kjent alle, elsket lyset om sommeren og mørketiden om vinteren. Du har kanskje sett isbjørner på nært hold (på trygg avstand, selvsagt!), opplevd nordlyset danse over himmelen, kjent den kalde vinden bite i kinnene. Og så, når kreftene begynner å svikte, når du trenger hjelp til de enkleste ting... må du rive deg løs fra alt det?

Jeg håper virkelig, inderlig, at dette kan endres i fremtiden. At folk kan leve hele livet sitt på Svalbard, hvis de ønsker det. Det må jo være hjerteskjærende å måtte rive seg løs fra et slikt sted, i livets siste fase. Nesten som å bli revet opp med roten. Jeg undres på hva slags løsninger man kunne funnet? Er det så vanskelig å tenke seg et lite pleiehjem der oppe? Det må jo være en måte å gjøre det på, tenker jeg. For noen burde muligheten til å avslutte livet på et sted man elsker, være en selvfølge. Ikke sant?