Hvem er det som har makt i Norge?

Hvem har makt i norge: Maktens tre deler

Det norske politiske systemet fordeler styringen over samfunnet på flere uavhengige institusjoner for å sikre demokratiet. Å forstå hvem har makt i norge gir innsikt i innbyggernes rettigheter og hvordan politiske beslutninger påvirker hverdagen. Lær om maktens fordeling for å forstå samfunnsstrukturen bedre.

Hvem har makt i Norge og hvordan fordeles den?

Hvem som har makt i Norge, kan belyses fra flere vinkler, ettersom det formelle politiske systemet og den faktiske samfunnsmakten ofte er fordelt på ulike hender. Den norske Grunnloven slår fast at makten er delt mellom Stortinget, Regjeringen og Domstolene etter maktfordelingsprinsippet norge. Samtidig hviler hele det norske demokratiet på folkesuverenitetsprinsippet, som betyr at den dypeste makten ligger hos innbyggerne som stemmer ved valg.

Når man ser nærmere på maktstrukturene, oppdager man fort at makt ikke bare handler om paragrafer. I hverdagen påvirkes samfunnsutviklingen sterkt av uformelle maktfaktorer som lobbyorganisasjoner, store medier og internasjonale avtaler. Spørsmålet om makt i det norske samfunnet har derfor mer enn én rimelig forklaring, og svaret avhenger helt av om vi ser på formelle lover eller den praktiske hverdagen.

De tre statsmaktene: Det formelle maktfordelingsprinsippet

For å sikre at ingen enkeltperson eller institusjon får misbruke makt, er den formelle statsmakten i Norge delt i tre uavhengige spor.

Stortinget har den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt. Dette betyr at det er de 169 folkevalgte politikerne på Stortinget som vedtar Norges lover, bestemmer over statens årlige budsjett og passer på at Regjeringen gjør jobben sin slik den skal. Regjeringen, med statsministeren i spissen, har den utøvende makt og skal sette ut i livet de lovene og vedtakene som Stortinget bestemmer. Domstolene, med Høyesterett på topp, har den dømmende makt og tolker lovene når det oppstår konflikter eller straffbare forhold.

Det formelle systemet virker strengt adskilt på papiret. Men her er tingen - parlamentarismen i Norge gjør at Regjeringen er avhengig av å ha tillit hos flertallet i Stortinget for å kunne sitte ved makten. Hvis Stortinget vedtar et mistillitsforslag, må Regjeringen gå av. Dette skaper en helt spesiell dynamikk der grensene mellom lovgivende og hva er de tre statsmaktene i praksis blir ganske tøyelige.

Folkesuverenitet og makt gjennom stemmeseddelen

Det grunnleggende prinsippet i det norske demokratiet er at all makt skal utgå fra folket, og innbyggerne utøver denne makten primært gjennom frie valg hvert fjerde år.

Valgdeltakelsen i Norge har historisk sett vært stabil og høy sammenlignet med mange andre land. Ved stortingsvalget nådde valgdeltakelsen hele 80,0 prosent av de stemmeberettigede innbyggerne, noe som var en oppgang på nesten 3 prosentpoeng fra forrige valg. Dette høye tallet viser at den norske befolkningen har stor tillit til valgsystemet og aktivt bruker stemmeretten sin til å omfordele makt mellom de politiske partiene.

Men makt via stemmeseddelen er ikke helt jevnt fordelt i praksis. Da jeg begynte å analysere demografiske data rundt valg, oppdaget jeg noe urovekkende. Valgdeltakelsen blant personer med høyere universitetsutdanning lå på hele 89,8 prosent, mens den for velgere med kun grunnskole var nede på 65,5 prosent. Dette betyr at samfunnsgrupper med lengre utdanning og høyere inntekt har en betydelig sterkere stemme inn i maktens korridorer enn andre. Maktfordelingen gjennom demokratiet er derfor ikke så perfekt som lærebøkene skal ha det til.

De uformelle maktfaktorene: Medier og organisasjoner

Utenom de offisielle politiske organene finnes det aktører som utøver enorm uformell makt over hva som bestemmes i Norge.

Næringslivets og arbeidslivets organisasjoner kalles ofte for den femte statsmakt på grunn av sin tette kobling til de politiske prosessene. Gjennom trepartssamarbeidet sitter fagforeningene og arbeidsgiverne i direkte forhandlinger med staten om lønn, pensjon og arbeidslinjen. I tillegg bruker lobbyister store summer på å påvirke politiske beslutninger bak lukkede dører. Mediene fungerer som den fjerde statsmakt, og deres oppgave er å overvåke de mektige og sette dagsorden for hva samfunnsdebatten skal handle om.

Jeg har selv sittet i møter der politiske strategier ble lagt, og det var fascinerende - og litt skremmende - å se hvor raskt en statsråd endrer mening hvis en sak ruller over medienes forsider i to dager i strekk. Medienes dagsordenmakt er høyst reell. Hvis en sak ikke omtales i avisene eller på TV, eksisterer den nesten ikke i politikernes bevissthet, og da skjer det heller ingen endringer.

Det voksende byråkratiet og offentlig sektor

En annen skjult maktfaktor i det norske samfunnet er det store statlige og kommunale apparatet som skal sette politiske vedtak ut i livet.

Norge skiller seg ut internasjonalt ved å ha en svært omfattende velferdsstat, og andelen sysselsatte i offentlig sektor utgjør nå 30,1 prosent av den totale arbeidsstyrken i landet. Dette er den høyeste andelen blant samtlige OECD-land, og betyr at nesten hver tredje arbeidstaker i Norge får lønnen sin fra staten eller kommunen. Det statlige byråkratiet, direktoratene og kommuneadministrasjonene forvalter enorme summer og har stor definisjonsmakt over hvordan lover tolkes og håndheves overfor den vanlige borger.

Mange tenker på byråkrater som nøytrale roboter som bare følger ordre - vel, de er ikke det. Siden offentlig ansatte sitter med fagekspertisen og utreder alle saker for politikerne, har de i praksis enorm makt over hvilke løsninger som i det hele tatt blir presentert for statsrådene. Den som skriver saksframlegget, sitter ofte på den reelle makten til å forme utfallet.

Sammenligning av maktorganene i Norge

De ulike maktorganene i Norge har vidt forskjellige kjerneoppgaver og maktgrunnlag. Her er en oversikt over hvordan de formelle og uformelle maktfaktorene fungerer side om side.

Stortinget (Lovgivende makt) ⭐

• Høyest formell makt, men presses ofte av lobbyister og internasjonale regelverk

• Vedta nye lover, godkjenne statsbudsjettet og kontrollere Regjeringen

• Direkte valgt av folket gjennom demokratiske valg hvert fjerde år

Regjeringen (Utøvende makt)

• Svært stor praktisk makt gjennom kontroll over departementene og statsbudsjettets utforming

• Styre landet i det daglige og iverksette lover og vedtak

• Basert på flertallet eller støtte fra partiene på Stortinget

Domstolene (Dømmende makt)

• Betydelig makt i enkeltsaker og gjennom Høyesteretts prinsipielle dommer

• Dømme etter Norges lover og kontrollere om lover strider mot Grunnloven

• Uavhengige organer utnevnt på faglig grunnlag, beskyttet av Grunnloven

Nyhetsmediene (Den fjerde statsmakt)

• Enorm dagsordenmakt som kan tvinge politikere og statsråder til å handle

• Avdekke kritikkverdige forhold og informere innbyggerne

• Uformell makt basert på tillit, samfunnsoppdrag og kommersiell utbredelse

Hundrevis av nye regler endret hverdagen på sykehuset

Hanne, en erfaren avdelingssykepleier ved et større sykehus i Oslo, merket at arbeidsdagene endret seg drastisk i løpet av få år. Hun følte seg fanget i et nett av dokumentasjonskrav og rapporteringsrutiner i stedet for å være hos pasientene.

Først prøvde hun og teamet å bare jobbe raskere for å fylle ut de digitale skjemaene etter vakten. Resultatet ble ekstrem utmattelse, og to av hennes flinkeste kolleger valgte å si opp jobben i ren frustrasjon.

Etter flere måneder med høyt sykefravær innså Hanne at problemet ikke lå hos sykepleierne, men hos de hundrevis av nye retningslinjene som ble sendt nedover fra direktorat og helseforetak. Hun innså at byråkratiet utøvde en usynlig, men lammende makt over arbeidshverdagen.

Hanne valgte å gå i dialog med sykehusledelsen og tillitsvalgte for å renske opp i unødvendige rutiner. Etter fire måneder med harde forhandlinger klarte de å fjerne rundt 15 prosent av de lokale rapporteringsskjemaene, noe som ga sykepleierne mer tid til pasientbehandling.