Hvem satt på Eidsvoll i 1814?

Hvem satt på Eidsvoll i 1814? Oversikt over forsamlingen

På Eidsvoll i 1814 møtte 112 valgte menn til Riksforsamlingen for å utforme Norges Grunnlov. Forsamlingen besto av 57 embetsmenn, 37 bønder og 18 forretningsmenn fra byene, bygdene og militæret.

Hvem satt på Eidsvoll i 1814?

Spørsmålet om hvem som satt på Eidsvoll i 1814 handler om mer enn bare navn - det handler om hvilke samfunnslag som fikk forme Norges nye Grunnlov. Totalt møtte 112 valgte menn til Riksforsamlingen på Eidsvoll Verk fra 10. april til 20. mai 1814, og blant dem var 57 embetsmenn, 37 bønder og 18 forretningsmenn.

Fordelingen viser tydelig at forsamlingen ikke var et eksakt speilbilde av befolkningen. Av de 112 utsendingene kom 54 fra bygdene, 25 fra byene og hele 33 fra hær og flåte. Det var dessuten en overraskende ung gjeng som samlet seg i Eidsvollsbygningen. Nesten alle var under 50 år, og rundt halvparten hadde ikke engang fylt 40.

Sosial bakgrunn og yrkesgrupper blant eidsvollsmennene

Embetsmennene dominerte Riksforsamlingen både i antall og i politisk innflytelse. Mens bøndene utgjorde det store flertallet av Norges befolkning på denne tiden, hadde embetsstanden over halvparten av plassene rundt forhandlingsbordet på Eidsvoll.

Nærmere bestemt besto de 18 forretningsmennene av 13 kjøpmenn og 5 bruks- og godseiere. Men det var en skjult hake ved tallene som mange overser - jeg skal komme tilbake til hvordan dette påvirket makten i salen litt lenger ned. Embetsmennene (som prester, sorenskrivere og offiserer) satt på utdanningen og den administrative erfaringen som trengtes for å skrive lover.

Embetsmennene styrte pennen og debattene

Sjelden har en så liten samfunnsgruppe hatt så stor innvirkning på en hel nasjons fremtid. Embetsmennene kjente til opplysningstidens ideer om folkesuverenitet og maktfordeling, og de tok naturlig styringen i de viktigste komiteene.

Da jeg først begynte å lese meg opp på debattene fra 1814, trodde jeg at bøndene og embetsmennene sto mot hverandre i alt. Feil. Bøndene var ofte pragmatiske og støttet embetsmennene i kampen for selvstendighet, selv om de kjempet hardt for sine egne hjertesaker som odelsretten og verneplikten.

Bønder og forretningsmenn i mindretall

De 37 bøndene og 18 forretningsmennene hadde helt ulike interesser å beskytte. Bøndene ville sikre jordeiendommen sin og unngå nye skatter, mens kjøpmennene og godseierne ofte ønsket tettere bånd til Sverige for å trygge handelen.

Det var ikke lett å være bonde i denne forsamlingen. Mange av bøndene følte seg usikre i de formelle debattene mot veltalende jurister og prester, og flere holdt seg ganske tause under plenumsdebattene. Likevel var stemmene deres avgjørende når forslagene skulle vedtas.

Geografisk fordeling og militærets sterke rolle

Hvis du lurer på hvem deltok på eidsvoll i 1814, må man se på den geografiske fordelingen. Hvor eidsvollsmennene kom fra, ble styrt av strenge valgregler som ga byene og militæret langt større tyngde enn folketallet tilsa. Samtidig førte vårens kronglete reiseveier til at en hel landsdel ble stående helt utenfor.

Husker du den skjulte haken ved tallene jeg nevnte tidligere? Her er den: De 33 representantene fra hær og flåte var ikke bare vanlige soldater, men inkluderte også mange offiserer som i praksis tilhørte embetsstanden. Dermed var embetsmennenes reelle makt på Eidsvoll enda større enn de 57 sivile plassene gir inntrykk av. Dette preget i stor grad diskusjonene rundt embetsmenn og bønder eidsvoll imellom.

Hvorfor manglet representanter fra Nord-Norge?

Ingen fra Nordland, Troms eller Finnmark rakk frem til Eidsvoll før Grunnloven ble undertegnet 17. mai 1814. Avstandene var rett og slett for enorme, og postgangen langs kysten gikk altfor sakte om vinteren og våren.

Da beskjeden om at det skulle holdes valg endelig nådde frem til de nordligste amtene, var Riksforsamlingen allerede godt i gang - og noen steder ble valgene faktisk ikke holdt før i juli og august. Det føles nesten absurd i dag å tenke på at en tredjedel av landet ikke engang visste at Grunnloven ble skrevet mens det skjedde. Det ble raskt bestemt at Nord-Norge skulle få plass på det første ordentlige Stortinget senere samme år.

En ung forsamling uten politisk erfaring

Når man undersøker eidsvollsmennene sammensetning, oppdager man raskt aldersstrukturen. Gjennomsnittsalderen på Eidsvoll var bare 42,8 år, og svært få av delegatene hadde noen form for politisk eller administrativ erfaring fra før. Norge hadde vært styrt eneveldig fra København i århundrer, så ingen hadde øvd seg på parlamentarisme.

Den yngste representanten var 17 år gamle Thomas Konow fra marinen - en guttunge som var med på å vedta at man måtte være 25 år for å ha stemmerett! I den andre enden av skalaen sto 64 år gamle Peder Anker, som var eldstemann i salen. Mange tror kanskje at en så uerfaren gjeng ville brukt månedsvis på å krangle seg frem til enighet, men ungdommelig pågangsmot og ytre press fra stormaktene gjorde at de klarte å snekre sammen hele Grunnloven på bare seks hektiske uker.

Fordeling av delegatene på Eidsvoll i 1814

Embetsmenn (Størst innflytelse)

• Prester, sorenskrivere, amtmenn og sivile tjenestemenn
• Utformet lovtekstene, ledet komiteene og styrte debattene
• 57 utsendinger (over halvparten av forsamlingen)

Bønder

• Selveiende bønder og lensmenn fra bygdene
• Sikret odelsretten og voktet bygdenes økonomiske interesser
• 37 utsendinger valgt fra landdistriktene

Forretningsmenn

• Handelsmenn, redere og eiere av jernverk eller sagbruk
• Kjempet for næringsfrihet og gode handelsvilkår med utlandet
• 18 utsendinger (13 kjøpmenn og 5 bruks- og godseiere)

Thomas Konow: 17-åringen som skrev under på Grunnloven

Thomas Konow var bare 17 år gammel og fersk sekondløytnant i marinen ved Fredriksvern da han våren 1814 ble valgt ut til å reise til Eidsvoll. Han hadde ingen politisk erfaring og kjente knapt til hvordan et parlament skulle fungere.

Da han ankom Eidsvollsbygningen, var rommene trange, luften tung av tobakksrøyk og debattene preget av voksne, lærde menn med sterke meninger. Som en av de aller yngste følte Konow på presset ved å skulle ta stilling til hele landets fremtid.

I stedet for å kaste seg ut i lange taler som han ikke behersket, lyttet han nøye til argumentene fra selvstendighetspartiet og fulgte nøye med i komitéarbeidet for sjøforsvaret. Han forsto at hans viktigste bidrag var å støtte linjen for et fritt Norge.

Konow stemte for selvstendighet og signerte Grunnloven 17. mai 1814 - ironisk nok en lov som nektet ham selv stemmerett i åtte år til. Han endte opp med å bli den aller siste gjenlevende eidsvollsmannen da han døde 85 år gammel i 1881.

Nordlands utsendinger som aldri rakk frem

I Nordlandenes amt satt lokale embetsmenn og bønder våren 1814 og ventet på nyheter sørfra om hva som skjedde etter Kielfreden. De visste at noe stort var i gjære, men vinterstormer og ukesvis med postgang gjorde det umulig å følge med.

Da kong Christian Frederiks brev om valg til Riksforsamlingen endelig nådde frem til prestegjeldene i nord, var det allerede langt ut på våren. Folk prøvde likevel å organisere valgmøter i kirkene, selv om de ante at tiden var i ferd med å renne ut.

Amtmannen i Nordland innså til slutt at selv om de valgte representanter umiddelbart, ville reisen med båt og hest sørover til Akershus ta flere uker. De ville rett og slett ankomme en tom bygning lenge etter at forhandlingene var avsluttet.

Valgene i Nordland og Finnmark ble derfor utsatt til sommeren 1814, og ingen nordlendinger satte sin fot på Eidsvoll under grunnlovsarbeidet. Erfaringen førte til at myndighetene ga Nord-Norge ekstra oppmerksomhet da det første Stortinget samlet seg høsten 1814.