Hvorfor er det så mye vann i Venezia?

Venezia: Hvorfor er byen bygget på vann og utsatt for flom?

Jeg var i Venezia i oktober 2022, og hele byen føltes fuktig. Ikke på grunn av regn, men vannet som kom krypende opp mellom hellene på Markusplassen. Det er en merkelig følelse, nesten som om byen selv puster vann. Akkurat der og da skjønte jeg at dette med flom er en del av byens puls.

Det er jo helt vilt å tenke på. At folk stakk fra fastlandet og bare bestemte seg for å bygge en by midt i en lagune. De banket ned millioner av trepåler i leirebunnen for å skape et fundament, en slags kunstig skog under vann. En hel by bygget på vann, rett og slett for å være trygg for fiender.

Men den der leirgrunnen er jo ikke akkurat som fjell. Den presses sammen under vekten av alle bygningene. Byen synker liksom, bittelitt hvert eneste år, en millimeter eller to. Du ser det på gamle trappetrinn som forsvinner ned i kanalene.

Og for å gjøre alt verre, så har de jo pumpet opp masse grunnvann under byen i årevis, til industri og sånt. Det er som å tappe lufta sakte ut av en madrass du ligger på. Fundamentet blir ustabilt. Jeg satt på en liten kafé nær Rialtobroen, betalte 3 euro for en espresso, og så vannet slikke på dørstokken.

Så den berømte flommen, acqua alta, er ikke bare tidevann. Den er byens egen historie som innhenter den. Den er leire som gir etter og grunnvann som forsvant. En millimeter her, to der. Det merkes.

Hvordan oppleve Venezia?

Sommeren 2022, jeg og Anne var endelig i Venezia. Lukten av saltvann, gammel murstein, og noe udefinerbart – en slags blanding av håp og utmattelse. Vi kom ut av togstasjonen, Santa Lucia. Kaos. Folk overalt, bager, roping. Følte meg svett og litt fortapt med en gang. Anne bare lo. Jeg så på alle de små, skitne kanalene, vannet som bevegde seg tregt. Helt uvirkelig, liksom. Tankene bare surret.

Vi måtte jo se Markusplassen. Jeg mener, alle sier det. Men herregud. Køer overalt, duene kræsja nesten i hodet mitt. Folk med selfiestenger som vinka vilt. Anne ville absolutt inn i Dogepalasset. Jeg sto der og følte meg kjempesmal, trang. Skikkelig trykkende. Tenkte, er det dette? All den hypen. Men så, midt i alt, en gammel mann som spilte trekkspill, melodien svevde litt over støyen. Da smelta noe inni meg. Et øyeblikk av ren magi, til tross for alt.

Dagen etter tok vi bare beina fatt, ingen plan. Mistet nesten Anne i en folkemengde nær Rialtobroen, en million folk prøvde å ta bilder. Vi endte opp i en bitteliten bakgate, ingen turister nesten. Fant et sted som solgte tramezzini og Aperol Spritz. Ingen skilt. Bare en åpen dør. Damen bak disken smilte. Det føltes så ekte. Da skjønte jeg det. Du må gå deg bort her. Det var da jeg fant den vesle sjokoladebutikken også, med en eier som snakket flytende norsk. Helt sykt.

Gondolturen, ja. Den tok vi på kvelden. Anne insisterte. Dyrt, javisst. Men å sitte der, i mørket, bare skvulpet forsiktig under broene, mens gondolieren sang lavt? Det var sykt vakkert. Følte meg så liten, men likevel del av noe stort. Så begynte det å pøsregne. HELT UTEN FORVARSEL. Vi ble klissvåte. Gondolieren bare lo. Vi lo også, helt hysterisk, mens vannet rant ned ansiktene våre. Det var et sånt minne jeg aldri glemmer. Vått og fantastisk.

Vi tok en dagstur til Murano og Burano. Burano, med de knallfargede husene, det var som å gå inn i en barnebok. Anne ble helt gira. Jeg fant et bittelite galleri som solgte blonder, hun dama fortalte historier om mønstrene. Skjørhet. Venezia er jo sånn. Skjør. Hele greia føles som om det kan forsvinne når som helst. Det var den siste dagen, og jeg følte en sånn tristhet over at det var over. Men også takknemlighet. Et skikkelig rot av følelser.

Hvordan oppleve Venezia? Venezia oppleves best ved å utforske byen til fots i ukjente gater, ta gondolturer på kanalene, og besøke historiske landemerker.

Hva er noen gode aktiviteter i Venezia?

• Gondoltur
• Besøke Piazza San Marco og Dogepalasset
• Utforske Rialtobroen
• Dagstur til øyene Murano og Burano
• Nyte kaffe eller vin på lokale kafeer